Kampen om Afrika!

Google+ Pinterest LinkedIn Tumblr +

For 129 år siden i dag, den 15. november 1884, startet møtet hvor de europeiske kolonimaktene til slutt endte med å dele kontinentet mellom hverandre, som et stort kakestykke hvor de sterkeste fikk de beste bitene.


Berlinkonferansen

Historien om Berlinkonferansen starter allerede i 1878 da belgiske kong Leopold 2. sendte den tidligere journalisten Henry Morton Stanley som utsending til det sentrale Afrika for å organisere dannelsen av en ny stat, Fristaten Kongo, hans private koloni midt i hjertet av Afrika. Da franskmennene oppdaget de belgiske planene om å sikre seg kontroll med en stor del av det sentrale Afrika begynte også de å sende egne oppdagelsesreisende som hadde i oppdrag å plante det franske flagget hvor ingen andre europeere hadde gjort krav før dem. Samtidig søkte Portugal, som lenge hadde hatt kolonier i det samme området, støtte hos Storbritannia for å hindre belgierne i å ta sjøveien til Afrika. Det enorme kontinentet i sør hadde lenge vært mål for ekspedisjoner og europeiske handelskolonier langs kysten. Stanley selv hadde reist i månedsvis i 1871 for å finne en kjent, men lenge savnet skotsk misjonær og oppdagelsesreisende, David Livingstone, som hadde vært sykelig opptatt av å finne Nilens kilder. Det som nå skjedde var en aktiv kamp mellom europeiske stater om  sikre seg kontrollen over mest mulig av kontinentet. Da Tyskland bestemte seg for å kaste seg inn i kappløpet innså både den tyske kansleren Bismarck og hans motparter i de andre statene at kampen kunne velte den skjøre maktbalansen i Europa. Man ble derfor enige om å kalle alle involverte stater inn til et stormøte i Berlin. Fire dager etter at Henrik Ibsen gav ut Vildanden her i Norge, satte de europeiske maktene seg ned for å fastsette spilleregler for den videre kampen om afrikanske kolonier. Her ble man etter fire vintermåneder i 1884-1885 enige man blant annet skulle:

  • Varsle hverandre hver gang man la ned krav om et nytt område,
  • man skulle også bestrebe å fjerne slaveriet styrt av svarte og arabere,
  • Fristaten Kongo ble den belgiske kongens private koloni (Leopold og hans høyre hånd Stanley ledet siden landet inn i en av historiens mest brutale regimer), og kanskje viktigst av alt;
  • man ble enig om hvilke områder hver enkelt stat hadde grunnleggende rett til å kolonisere (se kart). Kanskje det mest kontroversielle punktet i ettertid siden det på mange måter tegnet opp Afrika-kartet stort sett slik vi kjenner det i dag, uten hensyn til afrikanernes egne ønsker, behov eller eksisterende grenser.

Etter dette skjøt den europeiske koloniseringen av Afrika fart. Sverige-Norge deltok på møtet, selv om landene ikke hadde noen kolonier, men ingen afrikanere var representert.

Les mer om imperialismen i Afrika her!

Kongokonferansen

Del.