Ut av unionen

Prins Karl av Danmark ble til Kong Haakon 7. av Norge da han høsten 1905 ble valgt til konge av Norge, og bare Norge. Med seg over sjøen hadde han sin kone, engelsk prinsesse og nå dronning av Norge, Maude og deres lille sønn Alexander Edward Christian Frederik, eller som vi bedre kjenner han som i dag; Olav. Kongen valgte slagordet "Alt for Norge". Bilde: Postkort fra 1906, Kilde: Nasjonalbiblioteket

Prins Karl av Danmark ble til Kong Haakon 7. av Norge da han høsten 1905 ble valgt til konge av Norge, og bare Norge. Med seg over sjøen hadde han sin kone, engelsk prinsesse og nå dronning av Norge, Maude og deres lille sønn Alexander Edward Christian Frederik, eller som vi bedre kjenner han som i dag; Olav. Kongen valgte slagordet «Alt for Norge». Bilde: Postkort fra 1906, Kilde: Nasjonalbiblioteket

Folk flest i Norge, fiskerne, bøndene, arbeiderne og håndverkerne, hadde ikke noe personlig forhold til unionen med Sverige. I de norske politiske miljøene var det en generell enighet om at man skulle jobbe for en likestilling innad i unionen, mens i Sverige var holdningen mer den at Norge var der for å styrke Sveriges stilling i Europa. Unionen i seg selv ble stort sett holdt sammen av to ting: mellomriksloven og Kongen som person. Mellomriksloven fra 1815 var et sett av formelle juridiske avtaler mellom de to nasjonene som regulerte handel og skipsfart mellom Norge og Sverige. Loven hadde blitt gradvis utvidet og innen 1874 gjorde den unionen til en tollunion. På samme tid hadde en bølge av nasjonalisme begynt å røre på seg i Europa sammen med imperialismen. Grunnleggende nasjonalistiske ideer om hvordan folkegruppers særegne kultur, språk og historie skapte bånd mellom dem som ikke kunne skilles på tvers av, eller kanskje like ofte på tross av, eksisterende grenser traff også mange i Norge. Den norske nasjonalismen dreide seg mest om hvordan man kunne få anerkjennelse for språket, kulturen og grunnloven. Det var lite snakk om løsrivelse fra Sverige eller økt selvstendighet slik man så mange andre steder, man diskuterte heller det langt mindre provoserende emnet; likestilling. Innen 1890 var det bare egentlig bare ett punkt igjen som det stod på i forhold til Sverige: utenrikspolitikken. Norsk sjøfart og utenrikshandel var omfattende og avhengig av gode politiske forbindelser med og i utlandet. Som mange andre land i Europa på denne tiden hadde svenskene også innført en rekke toller og avgifter for å beskytte sitt eget marked og sine egne varer mot konkurranse fra utlandet, såkalt proteksjonisme, noe Norge da også nøt veldig godt av. Proteksjonismen gjaldt takket være mellomriksloven nemlig ikke i Norge, dermed kunne norske kjøpmenn fortsette å handle billige varer fra både Sverige og utlandet, samtidig som deres svenske motparter måtte betale i dyre dommer for de samme varene. Ikke overraskende ønsket stadig flere i Sverige å endre mellomriksloven slik at nordmennene måtte betale det samme som dem.

Konsulatsaken

Portrett av kong Oscar 2 fra tiden rundt skjebneåret 1905. Han ble den siste felles norsk-svenske kongen. Fotograf: L. Szacinski (Christiania), kilde: Nasjonalbiblioteket

Portrett av kong Oscar 2 fra tiden rundt skjebneåret 1905. Han ble den siste felles norsk-svenske kongen. Fotograf: L. Szacinski (Christiania), kilde: Nasjonalbiblioteket

Venstre og Moderate Venstre mente begge at landet best ville være tjent med en egen utenriksminister, uavhengig av om man nøt godt av mellomriksloven eller ei. Sammen vant partiene valget i 1891 blant annet på utenriksministerkravet, men i lys av en nokså kraftig nasjonalistisk stemning i Sverige så innså de begge at tiden ikke var moden. Samtidig hadde de satt sin ære på å jevne ut de politiske forskjellene mellom de to nasjonene og de måtte finne en middelvei som ikke vill koste for mye, verken i svensk godvilje eller politisk velvilje hjemme i Norge. I stedet tok de for seg spørsmålet om konsulatvesenet.

Konsuler var statlig eller kongelig utnevnte representanter i utenlandske havner. Konsulen var i praksis mellommann mellom de lokale myndighetene og spesielt handelsmenn fra konsulens hjemland som gjorde seg kjent med lokale lover og regler og hjalp de handelsreisende når de trengte det, samtidig som de også meklet i tvister mellom handelsmennene selv. Konsulene kunne i prinsippet være både svensk og norsk, men til syvende og sist var de ansvarlige overfor utenriksministeren. For sjøfartsnasjonen Norge ble det felles konsulatvesenet med Sverige gradvis for lite, med for få konsuler og for få konsulater etterhvert som handelen spredte seg til større deler av verden. Mange dampskipseiere klagde også på at ordningen var for dyr i forhold til hva de fikk ut av den siden de måtte betale en anløpsavgift hver gang de la til kai i en by med eget konsulat.

Å velge å innføre et eget konsulatvesen virket ufarlig nok på papiret, og Stortinget gikk også med på å gjøre det våren 1892. Penger ble også bevilget til å starte forberedelsene, men kongen nektet. Stemningen i Sverige ble amper nok til at regjeringen trakk forslaget tilbake for at ting skulle få roet seg noe. Da kongen igjen nektet å sanksjonere forslaget året etter valgte regjeringen å gå av i protest og lot høyre danne mindretallsregjering. I 1894 seiret venstresiden igjen ved valget. Høyreregjeringen med Emil Stang ved roret ønsket å gå av for å følge folkeviljen, men ingen i Venstre ønsket å danne regjering så lenge konsulatsaken ikke var avgjort. Den politiske krisen ble ytterligere styrket av svenskenes missnøye med nordmennenes økonomisk heldige stilling innad i unionen.

Sverige sier opp mellomriksloven

11. mai 1895 var det svenskene som tok steget og sa opp den viktige mellomriksloven som nordmennene så lenge hadde nytt godt av. Situasjonen var mildt sagt kritisk. Flere i det svenske hoffet, og da spesielt den svenske kronprinsen, forsøkte overtale kongen til å gå til krig med Norge. Det var eneste måten man kunne tvinge igjennom en omskriving av den norske grunnloven på og få skikk på nordmennene en gang for alle. Begynnende krigsforberedelser på begge sider av grensen gjorde mange betenkte. Den norske hæren var i dårlig stand og et væpnet oppgjør ville fort bli en ensidig affære i svensk favør. I stedet inntok man en mer forsonlig holdning og startet forhandlinger med Sverige den 7.juni. Det ble på mange måter et nederlag for både Venstre og Stortinget, nesten symbolisert gjennom en bred samarbeidsregjering mellom Venstre, Moderate Venstre og Høyre i oktober. Venstres holdning til forsvaret ble kraftig endret som følge av denne episoden. Fra å ønske sparepolitikk og minst mulig investeringer i forsvar og flåte gikk de over til å kreve omfattende bevilgninger til det norske forsvaret etter svenskenes sabelrasling. For Høyre var det fremdeles russerne som var den største fienden og de var ikke i mot at forsvaret ble styrket sånn sett. De neste fem årene ble det investert i fem nye panserskip, en omfattende utbygging av festningsverker i grensetraktene og verneplikten ble forlenget. På Rødfoss ble det bygget en ny ammunisjonsfabrikk.

Nasjonalisme og det rene flagg

Tegning av "sildesalaten" slik den så ut fra norsk side i 1842. Det svenske flagget hadde også et unionsmerke øverst til venstre, og heller ikke de syntes deres flagget var særdeles tiltalende. Bilde: Wikimedia Commons

Tegning av «sildesalaten» slik den så ut fra norsk side i 1842. Det svenske flagget hadde også et unionsmerke øverst til venstre, og heller ikke de syntes deres flagget var særdeles tiltalende. Bilde: Wikimedia Commons

Stemningen i Norge etter dette ble sterkt preget av nasjonalisme og unionsfiendtlige taler og debatter ledet av kjente og kjære personligheter. Nasjonalismen blomstret i begge landene og i motsetning til tidligere så påvirket den et langt bredere lag av befolkningen. I Norge var det både en politisk nasjonalisme som rettet seg mot Sverige og Unionen, og en kulturell nasjonalisme som hadde front mot den danske embetskulturen og språket. For de kulturnasjonalistiske kreftene ble flagget igjen en viktig fanesak, bokstavelig talt. Siden 1844 hadde Norge og Sverige hatt et unionsmerke i øverste venstre rute på sine handelsflagg. Selv svenskene hadde syntes dette var et forstyggende merke og på folkemunne fikk det navnet “Sillsalaten”, eller på norsk: “Sildesalaten”. Det var mange som siden 1870-tallet hadde ønsket å få et rent norsk flagg, deriblant Bjørnstjerne Bjørnsson, men Stortinget hadde frem til 90-tallet vært i mot å fjerne unionsmerket. I 1893 fikk de radikale og nasjonalistiske kreftene blant venstresiden Stortinget med på å fjerne merket for første gang. Kongen nektet naturlig nok å sanksjonere, noe han gjentok i 1896. I 1898 vedtok Stortinget å fjerne unionsmerket for tredje gang og kongen erkjente at han hadde tapt. Det symbolske tapet gikk ikke upåaktet hen i Sverige hvor stemningen ble stadig mer norskfiendtlig blant særlig de konservative som så det norske demokratiet som en trussel mot unionen. Den svenske utenriksministeren gjorde det han kunne for å få med seg den svenske eliten på å styrke unionen på bekostning av det norske Stortinget. Det viktigste var å ikke virke svak overfor Russland eller det stadig mektigere Tyskland i Sør. Den svenske venstresiden så derimot på det norske systemet som et politisk forbilde, særlig fordi det hadde ført til mindre sosial ulikhet mellom klassene enn i Sverige.

Forhandlinger

Postkort fra 1904 som viser noe av den spente og nasjonalistiske stemningen som spredte seg blant mange. Kunstner: Olaf Krohn, kilde: Nasjonalbiblioteket, ingen kjent opphavsrett.

Postkort fra 1904 som viser noe av den spente og nasjonalistiske stemningen som spredte seg blant mange. Kunstner: Olaf Krohn, kilde: Nasjonalbiblioteket, ingen kjent opphavsrett.

Samlingsregjeringen i Norge etter 1895 var limt sammen av kompromisser og møter på halvveien. Det var generelt en moderat regjering som stod sammen mot de mest radikale venstrefolkene og den voksende arbeiderbevegelsen. Men alle møtene i midten hindret ikke missnøyen i å vokse blant de mange som ikke fikk det de ønsket på ytterkantene. Venstre vant igjen valget i 1897, mye fordi de mer radikale og sosialistiske orienterte venstrefolkene ønsket endringer. For å komme den norske venstresiden i møte og for å holde arbeiderne i tømme foreslo svenskene å utrede konsulatsaken på egen hånd. Dette passet venstreregjeringen bra, de trengte en seier for å sikre seg et godt valg i 1903 og en lengre utredningsprosess ble startet. På tross av fremgangen med konsulatsaken tapte Venstre valget og Høyre inngikk en ny samarbeidsregjering med Moderate Venstre og en gruppe utbrytere fra Venstre med den tidligere skipsrederen fra Bergen Christian Michelsen (1857-1925) i spissen. Regjeringen programfestet eget norsk konsulatvesen og året etter la den fram sitt forslag til hvordan den nye loven skulle se ut: begge land skulle ha hver sin konsul i samtlige konsulater og ha likelydende paragrafer i lovverket sitt. Men fra svensk side ble det stille. Da utenriksministeren gikk av i Stockholm ble hvisking og tisking til utbredt ryktespredning i Norge. Hadde svenskene ombestemt seg? Spenningen var stor da den svenske statsminister Boström personlig kom til Kristiania i desember for å endelig legge frem sitt forslag til felles lov. I svenskenes utkast var ett punkt helt klart; selv om utenriksministerens nasjonalitet ikke var nedfelt i lovverket som bandt de to landene sammen, riksakten, så hadde tittelen alltid vært svensk og derfor hadde den blitt det gjennom sedvane. Verken kongen eller Riksdagen i Sverige ønsket at nordmennene skulle så mye som drømme om egen utenriksminister, det var et av de viktigste bindeleddene i unionen og et viktig symbol på samling og enhet utad mot de andre europeiske nasjonene. Forslaget var helt klart uaktuelt for nordmennene. En slik formulering ville gjøre Norge til et lydrike av Sverige mente mange. Forhandlingene fortsatte frem til februar 1905 før de ble brutt. I Norge gikk regjeringen av da medlemmene ikke klarte å bli enige seg i mellom om hva de nå skulle gjøre; skulle de tvinge loven igjennom første gang den ble vedtatt av Stortinget, eller skulle man vente til tredje gang kongen la ned veto som tidligere? Under Christian Michelsen ble det dannet en bred samlingsregjering som også inkluderte Venstre. I samme måned tok kronprins Gustav over som regent for sin syke og aldrende far. Kronprinsen som noen år tidligere hadde vært for å føre krig mot nordmennene for å få de til å stille seg bak unionen fikk ett viktig råd av sin far:

“Heldre ut ur Unionen än krig med Norge”.

7. junivedtaket – Revolusjon per invitasjon

Aftenpostens overskrift etter 7. juni-vedtaket i Stortinget (Faksimile - Aftenposten)

I en bisetning erklærte den norske Stortingspresidenten unionen for oppløst den 7. juni 1905. Norge var plutselig alene, selvstendig, sårbar, men modig. Faksimile: Aftenposten 7. juni 1905

Kronprinsen fulgte sin fars råd og talte for forsoning overfor Riksdagen, men var allikevel tvunget til å nekte å godta loven om norsk konsulatvesen slik Stortinget vedtok den 27. mai 1905. Kongen var fullstendig klar over de mulige konsekvensene av å nekte å sanksjonere loven. De norske statsrådene i Stockholm som etter loven måtte undertegne kongens sanksjonsnekt hadde allerede advart mot at de selv ville nekte å signere denne igjen. I stedet ville den norske regjeringen som helhet levere inn sine avskjedssøknader. Siden praktisk talt hele Stortinget stod bak den sittende regjeringen så var det heller ingen partier å erstatte den med for kronprinsen skulle han følge den parlamentariske regelen. Den 7. juni 1905 holdt statsminister Christian Michelsen en redegjørelse for det som hadde skjedd i Stockholm for medlemmene av Stortinget før Stortingspresident Carl Berner bad representantene ta stilling til et vedtak han leste opp:

«Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.» Kilde: Aftenposten, 1905

Han avsluttet med å be Michelsen og hans folk fortsette i regjering inntil videre. At foreningen med Sverige under en konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge. Det kom neppe som noen overraskelse på det svenske kongehuset, en norsk professor, Ola Mestad, har til og med kalt vedtaket en “revolusjon per invitasjon”, men riksdagen krevde bevis på at dette faktisk var det norske folks vilje. En folkeavstemning var nødvendig om de skulle vurdere å godta en slik erklæring.

Forhandlinger om selvstendighet i Karlstad

De norske og svenske delegatene i Karlstad 23. september 1905. Stående fra venstre: sekretær Johannes Hellner, Hjalmar Hammarskjöld, Karl Staaff, sekretær Carl Berg, Benjamin Vogt og Andreas Urbye. Sittende fra venstre: Fredrik Wachtmeister, Christian Lundeberg, Christian Michelsen, Carl Berner og Jørgen Løvland. Foto: Nordiska museet, ingen opphavsrett grunnet alder

De norske og svenske delegatene i Karlstad 23. september 1905. Stående fra venstre: sekretær Johannes Hellner, Hjalmar Hammarskjöld, Karl Staaff, sekretær Carl Berg, Benjamin Vogt og Andreas Urbye. Sittende fra venstre: Fredrik Wachtmeister, Christian Lundeberg, Christian Michelsen, Carl Berner og Jørgen Løvland. Foto: Nordiska museet, ingen opphavsrett grunnet alder

Høsten 1905 ble det holdt forhandlinger mellom de to regjeringene halvveis mellom de to hovedstadene i byen Karlstad i Sverige. Svenskenes holdning var å redde den ære som reddes kunne. Forhandlingene skulle handle om en eventuell unionsoppløsning og hvordan den måtte lede til store nok gevinster til at det hele kunne sies å ha gått i deres favør, eller i det minste rettferdig for seg. Den norske holdningen var at unionen allerede var oppløst og at forhandlingene gikk ut på å finne ut hva som skulle avses Sverige som kompensasjon. Folkeavstemningen var det første kravet som ble oppfylt fra norsk side, faktisk kom man svenskene litt i forkjøpet. På rekordkort tid var en landsomfattende avstemning blitt holdt med et overveldende flertall for selvstendighet: 368208 menn stemte for, 184 i mot. Vel, i mot og i mot, spørsmålet var stilt slik at man stemte over hvorvidt man godtok en unionsoppløsning som allerede hadde skjedd; er du «enige i den stedfundne opløsning af unionen», men hva gjorde vel det? For å vise at også kvinnene stod bak avgjørelsen startet kvinnebevegelsen en underskriftskampanje landet ikke hadde sett maken til.

Landskvinnestemmerettsforeningen ledet av Frederikke Marie Qvam samlet inn nesten 280.000 stemmer til støtte for regjeringen Michelsens og Stortingets avgjørelse om å tre ut av unionen for å vise at også de stemmerettsløse stod bak dem. Bilde: Ingen opphavsrett

Landskvinnestemmerettsforeningen ledet av Frederikke Marie Qvam samlet inn nesten 280.000 stemmer til støtte for regjeringen Michelsens og Stortingets avgjørelse om å tre ut av unionen for å vise at også de stemmerettsløse stod bak dem. Bilde: Ingen opphavsrett

Landskvinnestemmerettsforeningen under Fredrikke Marie Qvam hadde søkt Stortinget om å få delta i valget, men hadde fått et klart nei da de blant annet ikke hadde stemmerett ved formelle valg. Nesten 280.000 underskrifter ble i stedet samlet inn til støtte for Michelsen og regjeringen. At bare menn hadde fått allmenn stemmerett provoserte mange og valget i 1905 bidro til å styrke forkjemperne for kvinnelig stemmerett sin sak.

Den største uenigheten på Karlstad handlet om forsvarspolitikken, mer konkret så handlet det om de norske grensefestningene mot Sverige som hadde blitt bygget ut og opprustet det siste tiåret. Svenskene ønsket dem alle ødelagt. Hverken Michelsen eller den svenskenes statsminister Lundeberg ønsket å yppe til strid og et kompromiss om å bevare de gamle historiske festningene på Kongsvinger og Fredriksteen ved Halden ble inngått. 23. september 1905 ble Karlstadforliket undertegnet og de to landene kunne nå fortsette sin historie alene. Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige var en usedvanlig hendelse. Ikke fordi at et lands løsrivelse fra et annet er uvanlig, men fordi det gikk såpass fredelig for seg. Det militære styrkeforholdet mellom de to statene var helt klart i Sveriges favør, men den interne stemningen i landet var for det meste i mot krig. Sosialdemokratene hadde klart sagt i fra om at de ville gå til storstreik og lamme mye av landets industri hvis man gikk til krig mot nordmennene. En form for nasjonalisme som søkte kulturelle og etniske likheter og fellesskap blant alle svensker, dansker og nordmenn kalt skandinavismen søkte også å skape brorskap mellom alle de skandinaviske landene, og en krig ville ha motsatt effekt.

Republikk eller monarki?

Statsminister Christian Michelsen mottar kong Haakon 7 og kronprins Olav ombord det norske marinefartøyet "Heimdal" i Kristiania, 25. november 1905. Fotograf: Jens Hilfling-Rasmussen, kilde: Nasjonalbiblioteket. Ingen kjent opphavsrett.

Statsminister Christian Michelsen mottar kong Haakon 7 og kronprins Olav ombord det norske marinefartøyet «Heimdal» i Kristiania, 25. november 1905. Fotograf: Jens Hilfling-Rasmussen, kilde: Nasjonalbiblioteket. Ingen kjent opphavsrett.

Nå som den politiske striden med Sverige var over gjaldt det å finne ut hvem man var som nasjon alene. Først og fremst lå spørsmålet om statsformen. Skulle man fjerne seg fra fortidens kongedømme og satse på en moderne republikk med folkevalgt kongress og president? Eller skulle man igjen bli et kongedømme under eget flagg? Og hvem skulle i så fall bli konge? Stortinget og regjeringen så seg ut prins Carl av Danmark som en ypperlig kandidat til norsk konge. Han var ikke bare av kongsslekt, men også gift med den engelske prinsesse Maud som kunne gi den unge staten økt troverdighet og støtte fra den nære stormakten. Rent juridisk ville ikke kongen ha så stor makt som tidligere konger, men landet skulle bli et konstitusjonelt kongedømme hvor kongen var bundet og begrenset av grunnloven. Igjen skulle det holdes folkeavstemning, dette var en for stor avgjørelse for Stortinget alene. Mellom 12. og 13. november stemte 259.563 ja til å invitere prins Carl til Norge, mens 69.264 stemte nei. 25. november ankom prinsen og hans lille familie Kristiania. Prins Carl tok kongsnavnet Haakon som den syvende i rekken i Norges historie.

Alene i verden – inn i en ny tid

Etter en økonomisk nedgang rundt århundreskiftet og usikkerheten rundt 1905 stod landet foran en periode med stor økonomisk vekst og økende velstand. De politiske skillelinjene mellom partiene var til tider uklare. Tendensene var allikevel der: Høyre orienterte seg mot næringsinteresser, Venstre samlet seg og Arbeiderpartiet fikk større innflytelse.

Politikken

Sommeren 1906 slo de radikale venstrefolkene seg igjen sammen med de sentrumsorienterte. Sammen dannet de i 1908 en mindretallsregjering med Gunnar Knudsen som Statsminister. De satset på sosiale reformer som fabrikktilsyn og syketrygd for alle nordmenn og ønsket kontroll med utenlandske investorer og kapital i landet. På middelklassen virket sosialpolitikken til venstreregjeringen så radikal at de samlet seg om Høyre som nå hadde fått en langt mer næringslivsorientert profil. Ved valget i 1909 seiret de sammen med det nye utbryterpartiet frisinnede venstre. Det er også verdt å merke seg at Arbeiderpartiet krysset 20 prosent oppslutning ved det samme valget. Regjeringen, under godseieren Wollert Konow, hadde store indre motsetninger, både i regjeringen og i partiene. Da den verken forsøkte å fjerne den nye skriftlige sidemålsstilen eller lovforslagene fra den forrige regjeringen så dalte populariteten til partiene den representerte. Ved valget i 1912 gikk venstre igjen av med seieren mens Arbeiderpartiet fortsatte å vokse og hadde nå en fjerdedel av velgerne på sin side. Norsk politikk var ikke lenger todelt i et venstre- og et høyreparti, men hadde nå fått et sentrumsparti i Venstre med et svulmende Arbeiderparti til venstre for seg. Mellom 1905 og 1920 doblet antallet industri- og anleggsarbeidere seg, samtidig hadde Det Norske Arbeiderpartiet økt sin oppslutning blant fiskere og på landet. LO smeltet i 1905 sammen med Typograf- og Metallarbeiderforbundene og ble enda mektigere som organisasjon, samtidig som de hadde faste plasser i ledelsen til Arbeiderpartiet. Arbeiderforeningene hentet inspirasjon fra Venstres utvikling i tiårene før. Egne aviser ble dannet og nye tradisjoner ble skapt. Faste møtesteder, Folkets hus, ble oppført rundt omkring, arbeidersanger ble skrevet og 1. mai ble feiret som deres eget 17. mai (som de følte tilhørte borgerskapet), med barnetog og det hele. De så med uvilje mot nasjonalismen og militariseringen som foregikk i Europa og jobbet aktivt for å hindre den samme utviklingen i Norge, noe som gjorde dem upopulære blant store deler av befolkningen som igjen følte sin kultur og sine tradisjoner og verdier truet av nettopp arbeiderbevegelsen.

Oppgangstidene i Norge hadde startet allerede rundt 1890. I tiårene som fulgte skulle landet gjennomgå en egen industriell revolusjon basert på elektrisk energi, stål og kjemi. Behovet for utenlandsk kunnskap og ekspertise var fallende. Mange nordmenn hadde reist til utlandet for å ta ingeniørutdannelse igjennom årene som hadde gått og både i Kristiania og Bergen hadde man nok kompetanse til å opprette egne tekniske utdannelser. Importerte maskiner ble kopiert, forbedret og til og med videreutviklet i moderne verksteder hjemme i Norge. Entreprenører startet egne industribedrifter over hele landet. I Stavanger startet Christian Bjelland sin første hermetikkfabrikk i 1889 og utvidet snart til både Gøteborg og Hamburg. Borregaard i Sarpsborg stod allerede i 1895 for en tredjedel av verdens celluloseproduksjon og ble landets største industriarbeidsplass i 1909 med både cellulose, papir og karbidproduksjon.

Elektrokjemisk industri og hjemfallsrett

Plakat fra Jubileumsutstillingen for grunnloven i 1914 hvor Norges historie, kunst og kultur ble vist frem i Frognerparken. Totalt hadde utstillingen 1,5 millioner besøkende. Bilde: Brynjulf Larsson, Nasjonalbiblioteket

Plakat fra Jubileumsutstillingen for grunnloven i 1914 hvor Norges historie, kunst og kultur ble vist frem i Frognerparken. Totalt hadde utstillingen 1,5 millioner besøkende. Bilde: Brynjulf Larsson, Nasjonalbiblioteket

Blant entreprenørene som gjorde suksess i Norge på denne tiden finner vi også bygningsingeniøren Sam Eyde og professor Kristian Birkeland som hadde forsket på mulige måter å utvinne nitrogen ut av luften med elektrisitet og omgjøre det til kaliumnitrat, også kjent som salpeter. Kaliumnitrat er en viktig ingrediens i blant annet kunstgjødsel og svartkrutt og moderne landbruk er i dag totalt avhengig av kunstgjødsel. For å skaffe nok kapital grunnla Eyde “Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab” (Norsk Hydro) i 1905. Eyde hadde allerede sikret seg rettigheter til store fossefall og ved hjelp av svenske investorer åpnet han “Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri” (Elkem) sin første fabrikk på Notodden. Produksjonsmetoden ble en suksess og en større fabrikk ble bygget på Rjukan hvor verdens største kraftstasjon ble bygget. Snart ble det igangsatt energikrevende aluminiumsproduksjon og det ble bygget moderne jernverk ved tidligere nedlagte gruver som takket være teknologien kunne utnyttes med overskudd igjen. Men selv om en del egenproduksjon kom i gang handlet det meste om råvarer som ble solgt til utlandet rimelig, og ofte var bedriftene eid og finansiert av utenlandsk kapital. En utvikling som særlig bekymret mange politikere var at så mange av landets nå verdifulle fossefall hadde havnet på utenlandske hender. Hvis ikke noe ble gjort fryktet man at norske ressurser og landområder skulle falle ut av norsk kontroll og inn i hendene på andre nasjoner. I 1906 ble det i en rapport påpekt at 77 prosent av alle utbygde fossefall i Norge var på utenlandske hender. Det samme var 44 prosent av aksjene i treforedlingsindustrien og hele 85 prosent av aksjene i den lovende kjemiske industrien. Det er nærliggende å tro at det store innslaget av svenske aksjonærer må ha gjort mang en norsk stortingsrepresentant nervøs. Det var fremdeles store skiller mellom hva de forskjellige gruppene på Stortinget ønsket for det nye Norges fremtid. Tradisjonalistene så helst at Norge forble et tradisjonsdrevet bondeland, liberalistene ville naturligvis unngå enhver form for statlig styring, mens en stor gruppe mente at noe nasjonalisering var nødvendig selv om liberalismen fremdeles var viktig. De siste talte for det som kalles “hjemfallsprinsippet”, det var en måte å ikke selge arvesølvet på, men samtidig la andre få låne det. I praksis skulle det innebære at alle fossefall og rørgater hvor det var mer enn en tredjedel utenlandsk eierskap skulle falle tilbake til statlig eierskap etter en forhåndsbestemt periode. Denne politikken ble populær i Høyre og et lovforslag om en hjemfallsrett på 80 år ble lagt frem for Stortinget av justisminister Johan Castberg 1908. I forslaget ble det også lagt til grunn at for å få konsesjon, altså tillatelse, til å benytte et vassdrag måtte det bygges ut med norsk materiell, norsk arbeidskraft og elektrisitetsverket måtte enten betale en årlig avgift eller levere billig strøm til lokalmiljøet. Etter at konsesjonen var ute så gikk både fossefall, kraftverk og alt tilknyttet det tilbake til staten. Libarelistene og kapitalistene strittet i mot i ti år før loven endelig ble banket igjennom i 1918. Men innen da var også oppgangstidene over for denne gang.

Rjukanbanen ble bygget i forbindelse med Norsk Hydros utbygging på Rjukan og ble i 1911 landets første elektriske jernbane. Bildet viser et e-lokomotiv ved TInoset stasjon i 1911. Foto: Nasjonalbiblioteket, ingen kjent opphavsrett

Rjukanbanen ble bygget i forbindelse med Norsk Hydros utbygging på Rjukan og ble i 1911 landets første elektriske jernbane. Bildet viser et e-lokomotiv ved TInoset stasjon i 1911. Foto: Nasjonalbiblioteket, ingen kjent opphavsrett

Les mer

Bøker:

  • Hagemann, Gro, Aschehougs Norgeshistorie bind 9 – “Det moderne gjennombrudd”, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
  • Kjelstadli, Knut, Aschehougs Norgeshistorie bind 10 – “Et splittet samfunn”, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
  • Nerbøvik, Jostein, “Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot” Det norske samlaget, Oslo 1999
  • Andersen, Roy, 1905 – “Spillet bak kulissene”, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2005
  • Sørensen, Øystein og Torbjörn Nilsson (red.), 1905 – “Nye perspektiver”, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 2005

Nettsider:

Flervalgstest

Hva husker du fra historien? Test deg selv!

Aftenpostens overskrift etter 7. juni-vedtaket i Stortinget (Faksimile - Aftenposten)

 

Sist redigert: 28/03/2017