Moderniseringen av landet

Et av de første Stephenson-lokomotivene på Norges hovedjernbane mellom Bøn og Eidsvoll i 1860. Jernbanen var både en transportrevolusjon først for trelastnæringen og etter hvert som persontransport, samt en viktig arbeidsplass for tusenvis av nordmenn på 1800-tallet, særlig i nedgangstider. Bilde: Wikimedia Commons

Et av de første Stephenson-lokomotivene på Norges hovedjernbane mellom Bøn og Eidsvoll i 1860. Jernbanen var både en transportrevolusjon først for trelastnæringen og etter hvert som persontransport, samt en viktig arbeidsplass for tusenvis av nordmenn på 1800-tallet, særlig i nedgangstider. Bilde: Wikimedia Commons

Utviklingen i de tradisjonelle næringene

De første tiårene av 1800-tallet var ikke preget av de store endringene i de tradisjonelle norske næringene slik som jordbruket, fisket og sjøfarten. De fleste bøndene klarte seg i stor grad ved å drive selvforsyning med innslag av småsalg av råvarer og ferdigvarer produsert i hjemmet mot penger. Redskapene var fremdeles de samme som deres forfedre hadde brukt i århundrer og metodene likeså. Eksporten av tømmer falt da stormaktene satte opp importtollen og behovene for norsk skipene som fraktet tømmeret falt også. På tross av dette var befolkningsveksten stor og tilgangen på gårder og arbeidsplasser ble etterhvert dårligere. Mange pakket sine sekker og tok sjansen på å krysse Atlanterhavet for å starte på nytt i Amerika. Til sammen dro over 800.000 nordmenn innen utvandringen dabbet av. Mot midten av århundret var hele samfunnet i ferd med å endres. Nye teknikker, bedre redskaper og materialer i plog og harv og en økende satsning på poteter og husdyrhold skapte stor vekst i landbruksproduksjonen like mye på grunn av som på tross av manglende billig arbeidskraft. I byene vokste små industribedrifter frem, først og fremst i tekstilbransjen, og en ny arbeiderklasse fulgte etter. Snart gjorde telegrafen det mulig for de som hadde råd å kommunisere med slekt og venner over hele landet, raskere enn posten kunne drømme om. Raskere og tryggere dampskip begynte å ta over for seilskutene mange steder langs kysten og fra midten av århundret startet byggingen av den første jernbanen. Århundret startet sakte i et fattig land, men til slutt hadde det endret alt.

Fordypning: Stillstand eller fremgang?

Blant norske historikere dominerer to forskjellige syn på hvordan det norske jordbruket utviklet seg etter at unionen med Danmark ble formalisert under Kristian 3. på 1500-tallet: «Stillstandsteorien» og «Fremgangsteorien». Tilhengerne av den første hevder gjerne at det norske jordbruket i praksis stod på stedet hvil frem til 1850. På tross av visse forbedringer slik som innføringen av poteten, levde de fleste norske bønder av et selvbergingshushold som i liten grad var avhengig kjøp og salg av varer. Et av argumentene for dette er at den gode tilgangen på billig arbeidskraft reduserte behovet for nyvinning, og at økningen i produksjon først og fremst kom av at man ryddet ny jord og sånn sett dyrket et større areale. Fremgangsteorien på sin side styrkes av undersøkelser som viser at de gjennomsnittlige avlingene i Norge faktisk økte med nesten 50 prosent mellom 1800 og 1855. Den størrelsen på avlingene og dyreholdet som vi kjenner til er basert på de såkalte matrikkelarbeidene som lagde nye oversikter over eiendommer og skatteevner hvert tiår fra 1835. Det er rimelig å anta at tallene i disse er satt lavere enn de virkelig var siden mange bønder fryktet at listene skulle brukes til å beregne nye skatter i fremtiden og derfor holdt noe tilbake på hva de rapporterte inn av egne ressurser. Fra midten av århundret økte produktiviteten og effektiviteten i landbruket sterkt ved at det ble lagt større vekt på husdyrhold og lagt ned store investeringer i nye metoder og redskaper. Vi kan skille mellom indre og ytre krefter bak denne utviklingen:

  • De indre kreftene var fortrinnsvis den store folkeveksten og den påfølgende mangelen på mange nok og store nok gårdsbruk til alle og et økende behov for mat og råvarer i de voksende byene og tettbebygde strøkene. Flytting til byer og emigreringen til Amerika tok også bort tilgangen på billig, lønnet arbeidskraft slik at bøndene ble nødt til å tenke nytt.
  • De ytre kreftene bestod av nye impulser fra utlandet. Det kunne være nye kunnskaper om dyrking, dyrehold og gjødslingsteknikker, samt nye redskaper, mekaniske og tekniske hjelpemidler som så-, slå- og treskemaskiner og ikke minst voksende tilgang på nye markeder på grunn av bedre og raskere transportmidler som tog og dampskip.

Jorbruk i endring

Fra fiskemarkedet i Bergen 1890. Bilde: William Dobson Valentine (1844-1907). Kilde: Nasjonalbiblioteket, ingen kjent opphavsrett.

Fra fiskemarkedet i Bergen 1890. Bilde: William Dobson Valentine (1844-1907). Kilde: Nasjonalbiblioteket, ingen kjent opphavsrett.

Både på 1830- og 1860-tallet opplevde man harde uår med dårlige avlinger og påfølgende sult og dyrtid. Det ble nødvendig for bøndene å tenke nytt om jordbruket skulle de kunne tilpasse seg de nye kravene i samfunnet hvor økende varebytte og tilhørende pengeøkonomi i stadig større grad styrte utviklingen. Befolkningsvekst og krav om bedre og mer mat krevde både modernisering og økt spesialisering inn i jordbruket. Man drev ikke lenger jordbruk ene og alene for å forsyne seg selv og sine egne, men for å selge på åpne markeder for å skape seg en fortjeneste. Denne fortjenesten kunne så kanaliseres tilbake til både økt levestandard og nye redskaper og maskiner som gjorde arbeidet lettere og bedre. Bruken av poteten var mange steder avgjørende for å kunne holde tritt med behovene. Den gav langt flere kalorier per kilo enn korn og trengte mindre jord å dyrkes på. Silda ble også et viktig tilskudd i kosten som gjerne ble spist sammen med poteten. Endringene kom som regel først på de gårdene som tilhørte embetsmenn. Det var først og fremst de som hadde kjennskapen til det som foregikk av utvikling i utlandet, og ikke minst var det de som hadde kapitalen og ressursene til å satse på impulsene fra utland og innland. Utviklingen skjedde raskest på østlandet hvor de største jordbruksgårdene befant seg. Interessen for nye impulser var stor og det ble holdt møter og publisert tidsskrifter hvor naturvitenskap, nye dyrkingsteknikker, maskiner og teknologier ble ivrig presentert og diskutert. Private landbruksutdannelser rettet mot unge gutter og menn fra embets- og borgerstand ble opprettet flere steder i landet etter 1825. Fra 1840-tallet ble det gitt offentlig støtte fra Stortinget til kommuner og amt som ønsket drive en profesjonell landbruksutdannelse og styrke yrket som profesjon. I 1897 ble Norges Landbrukshøyskole opprettet på Ås.

“Det store hamskiftet”

Veksten i produksjon

Mellom 1809 og 1855 økte blant annet kornproduksjonen med 175%, fra 90.000 til 248.000 tonn, og potetproduksjonen med hele 1400%, fra 28.000 til 421.000 tinn. Antallet husdyr økte også, men langt i fra like mye: ca 1 million dyr i 1809 og ca 1,6 millioner i 1855. I 1875 produserte hver enkelt ku ca 891 kg melk, i 1905 gav den ca 1320 kg.

Utviklingen i jordbruket etter 1850 fikk i 1942 navnet «Det store hamskiftet» av dikteren Inge Krokann (1893-1962). Med det ville han si at norske bønder hadde skilt seg av med sin gamle hud slik en huggorm i skogen på sommeren, og ikledd seg en ny, sterk og moderne drakt. Bønder over hele landet merket hvordan befolkningsøkningen bidro til en kraftig økning i fraflytting av bygdene til fordel for byene og fristelsene på den andre siden av Atlanteren som tiltrakk seg stadig flere håpefulle. Konsekvensen ble en mangel på den billige arbeidskraften man i så mange år hadde vært vant til i jordbruket. Selv om den totale befolkningen fortsatte å øke så var veksten størst i byene. For å kunne overleve som jordbrukere ble norske bønder tvunget til å prioritere den driften som gav størst utbytte på den jorden de hadde, og med den arbeidskraften de hadde. Billig korn fra svartehavsområdet og Amerika gjorde det mer lønnsomt å satse på husdyr, derfor ble mer jord lagt om til enger og beiter. Langt mer høy og halm ble sanket inn hver høst slik at det ble slutt på sulteforingen som hadde vært vanlig tidligere. Og dermed fikk man mer, bedre og fetere melk, egg og kjøtt igjennom hele året. På 60-tallet begynte også den mekaniske slåmaskinen å bre seg på landsbygda og forenklet arbeidet med høyonna kraftig. Fordi slåmaskinen var tungvin å vende gjorde den det også mer lønnsomt å fjerne gjerder og innhegninger i mellom små jordlapper, som under innhegningsbevegelsen i England, slik at man kunne drive større jorder av gangen. Melkeprodukter ble dermed en viktigere del av det norske kostholdet. Melkebønder, først på Østlandet og i Trøndelag, leverte stadig mer av melken sin direkte til meierier i mot kontant betaling. I 1870 var det bare 40 meierier i hele landet, 20 år senere var tallet 300 og ved overgangen til det 20. århundre var det rundt 800 meierier på landsbasis. Kornet ble satt med såmaskiner som stakk frøene i rett dybde, og når det ble modent ble det skilt fra strået med nye treskemaskiner. Investeringene krevde kapital, og de som ikke kunne skilte med nok penger selv kunne etterhvert låne det fra en av de stadig flere bankene som ble startet opp, først i byene og etterhvert i tettsteder over hele landet.

I 1889 opprettet Stortinget Landbrukskommiteen, og 1894 begynte det å bevilge midler til både de som ønsket å bosette seg på ledige områder og til husmenn som ønsket å kjøpe tomten de levde på for å bli selveiere. Mekanisering, gjødsel og omlegging av driften til husdyr og potetdyrking kompenserte gradvis for mangelen på billig arbeidskraft. I stedet minket behovet for lett tilgjengelig arbeidskraft i vår- og høstonnene slik at også husmannsvesenet gradvis begynte å forsvinne. Mange husmenn kjøpte etterhvert jord og ble selveiere, mens andre forsvant inn i de voksende industriene rundt byene.

Fisket

Ved Skomvær fyr, Røst i Nordland. Ukjent årstall. Kilde: Nasjonalbiblioteket. Ingen kjent opphavsrett.

Ved Skomvær fyr, Røst i Nordland. Ukjent årstall. Kilde: Nasjonalbiblioteket. Ingen kjent opphavsrett.

Omtrent hver sjette arbeidsdyktige mann langs den norske kysten jobbet på en eller annen måte i fiskerinæringen. Torsken og sildefisket stod for omtrent 80 prosent av den totale fangsten. Den sesongpregede naturen til fisket gjorde det for de fleste nødvendig å ha en biinntekt ved siden av. Gjerne var dette en liten gård som ble drevet av hele familien og gav et godt næringstilskudd ved siden av fisket man gjorde til eget forbruk. Sesongfisket gav derimot rene inntekter i form av kontanter som styrket pengeøkonomien langs kysten betydelig. Både redskapen og båten som krevdes for å fange silda var dyr i innkjøp og vedlikehold. Mange bønder gikk derfor sammen i båtlag for å dele på både utgiftene og inntektene fra sildefisket. I tillegg flyttet silda på seg fra år til år og det ble ofte behov for å reise langt for å nå den. Lokale væreiere hadde mye å si for hvordan fisket foregikk. De hadde ofte hevd (bruksretten) på fisket utenfor fiskeværet og de eide fiskebuene langs kysten som fiskerne var avhengige av. Mange av dem gjorde det også godt på å drive salg av varer, redskaper og forsyninger som de langveisfarende fiskerne hadde behov for i løpet av sesongen. Fra 1857 kom loven om fritt hav og fiske i Lofoten som gradvis gav kontrollen over fiskefeltene tilbake til fiskerne, men langs resten av Kystnorge fortsatte mange væreiere å styrke sin posisjon i lokalsamfunnene til godt ut på 1900-tallet.

Silda og torsken ble for det meste eksportert til utlandet. I Troms og Finnmark var den såkalte pomorhandelen viktig for befolkningen. Russiske bønder og handelsmenn reiste østover til Norge for å bytte til seg fisk direkte fra norske fiskere mot alt fra mel, lerret, tjære og redskaper. Fra 1860-tallet økte også eksporten av fisketran, som medisin, til utlandet og da særlig Storbritannia. De store norske fiskeressursene ble gradvis innfelt i lovverket som en del av landets fellesressurser.

Maskinstormere på norsk

Trollfjordslaget 6. mars 1890 hvor konflikten mellom de moderne dampdrevne fiskeskipene og de tradisjonelle robåtfiskerne kulminerte i slagsmål og regelrett vannkrig da mannskap på dampskip skylte varmt vann fra dampkjelen, førte til at Stortinget fremskyndet arbeidet med en egen lov for Lofotfisket, oljemaleri av Gunnar Berg (1863-1893), ingen opphavsrett grunnet alder. Wikimedia Commons.

Trollfjordslaget i 1890 viste at de nye teknologiene også kunne skape spenninger og motvilje i Norge slik som den hadde gjort ved industrialiseringens tidligste faser i England, hvor luddittene, ofte kalt maskinstormerne, som følte sitt arbeid og inntekstgrunnlag truet av nye og raske maskiner gjorde opprør mot maskinene ved å angripe og knuse dem. Våren 1890 sydet Lofoten av skrei som ventet på å bli fisket opp fra havet. Tradisjonelle robåtfiskere satte overalt båtene sine på vannet, men ved inngangen til Trollfjorden ble mange av dem blokkert ute av moderne dampdrevne båter som drev organisert fiske med not. Dampskipene som hadde gjort arbeidet med å bryte opp isen innenfor mente de hadde rett på betaling for at andre skulle få fiske der. Dette brøt mot allemannsretten langs kysten mente fiskerne og det hele endte i en håndgemeng som robåtfiskerne til slutt vant. Nyhetene om slaget ble spredt over hele landet og endte med at Stortinget endret loven som regulerte fisket i Lofoten slik at notfiske som hindret andre fra å komme frem ble forbudt. Bilde: oljemaleri av Gunnar Berg (1863-1893), ingen opphavsrett grunnet alder. Wikimedia Commons.

Trelastnæringens ned- og opptur

Elvene har alltid vært en viktig transportåre, ikke minst når tømmer skal fraktes ned mot kysten i fra innlandet. Etter et betydelig fall i eksporten etter napoleonskrigene gikk salget gradvis opp igjen, spesielt etter at britene lempet på importtollen igjen. Bildet er fra et postkort utgitt av Gunnar Helgesen på Rena, i følge lokalhistoriewiki skal han ha gitt ut disse fra 1916. Kilde: Nasjonalbiblioteket. Ingen kjent opphavsrett.

Elvene har alltid vært en viktig transportåre, ikke minst når tømmer skal fraktes ned mot kysten i fra innlandet. Etter et betydelig fall i eksporten etter napoleonskrigene gikk salget gradvis opp igjen, spesielt etter at britene lempet på importtollen igjen. Bildet er fra et postkort utgitt av Gunnar Helgesen på Rena, i følge lokalhistoriewiki skal han ha gitt ut disse fra 1916. Kilde: Nasjonalbiblioteket. Ingen kjent opphavsrett.

Nedgangen i økonomien etter Napoleonskrigene gikk hardt ut over den norske trelastnæringen. For å beskytte importen fra sin egen koloni i Canada satte britene opp en katastrofalt høy toll for norske eksportørers vedkommende. Innen 1840 hadde alle de gamle store bedriftene i det som før krigen hadde vært landets viktigste eksportnæring gått konkurs. Befolkningsveksten bidro deretter til at behovet for tømmer økte innenlands og trelastnæringen begynte sakte, men sikkert å ta seg opp igjen. Etterspørselen tok seg også opp i fra utlandet, først og fremst fra Frankrike og Nederland, men etterhvert også fra Storbritannia da de satte ned importtollen sin. Innen 1860 var de britiske øyene igjen det viktigste eksportmarkedet for norsk tømmer. Bedre teknikker for å transportere tømmeret fra innlandet nedover de store elvene ble utviklet og forbedret og på 1850-tallet ble den første jernbanen bygget nettopp for å frakte tømmeret raskere fra Eidsvoll til Kristiania. Sagbruksprivilegiene ble opphevet omtrent samtidig slik at flere kunne starte egne bedrifter. Utviklingen tvang også bedriftseierne til å tenke mer på hvordan holde driften bærbar da mange hadde drevet uten hensyn til skogen og nyvekst. Avskoging ville bety slutten på virksomheten og nye regler for forsvarlig drift ble innført. Staten gikk selv inn og kjøpte opp store skogeiendommer og gjorde vitenskapelige forsøk på hvordan den kunne drives best mulig.

Sagverkene kunne med innføringen av dampsagen på 1860-tallet også flyttes fra fosser og elver og inn til de store havnene slik som Drammen, Halden og Namsos. Langs Akerselva startet de i det samme tiåret maling av tømmer til tremasse som kunne foredles til cellulose og til syvende og sist papir. Prisen på tremasse sank med over to tredjedeler innen 1890 var det 54 sliperier og 14 cellulosefabrikker i landet. Etter dette begynte også produksjonen av ferdig papir å ta seg opp. Bevisstheten rundt bærbar produksjon og skogens betydning for klimaet var der hele tiden. Man så mot andre europeiske land som for lengst var blitt avskoget og satset på at Norge skulle bli disse skogenes erstatter, ikke etterfølger.

Skipsfarten – fulgte trelasten ned

Norsk skipsfart var like avhengig av norsk trelast som trelastnæringen var av handelen med britene. Mange av de norske rederiene var da også eid av nettopp trelastnæringen. De store rederiene forsvant, de som klarte seg var de små rederiene som levde av mindre transportoppdrag som krevde mindre skip. Da trelasteksporten tok seg opp igjen etter noen år, fulgte rederiene etter. I 1830 var det rundt 2000 skip i den norske handelsflåten, innen 1850 hadde tallet vokst til 7000. Etter dette var det først og fremst i skipenes lasteevne, tonnasje, at tallene økte. I 1870 kunne den lille nasjonen Norge skilte med å ha verdens tredje største handelsflåte etter britene og franskmennene. Norske skip seilte, for det var fremdeles få dampskip, mellom de fleste store havner, fra Russland til USA. Halvparten av lasten var fremdeles trelast, men de fraktet også kull fra Storbritannia, korn fra Russland og fisk til middelhavslandene. To av tre skip ble bygget av norske verft og de fleste ble eid av små partsrederier som gjerne bare eide ett eller to skip. Eierne hadde ofte så stor personlig innsats i rederiet at de var villige til jobbe dag og natt for at det lyktes, og man kunne stole på at de andre partseierne også ville gjøre det samme. Lønnene til norske sjøfolk var for tiden også svært lave, noe som gjorde dem veldig konkurransedyktige på pris internasjonalt. I toppåret 1875 var det rundt 60.000 norske sjøfolk å velge blant. Norsk sjøfart fulgte så de utenlandske konjunkturene frem til første verdenskrig.

Tekstilindustrien – en smak av fremtiden

Bilde av det nedre spinneriet ved Nydalens Compagnie langs Akerselva tatt en gang mellom 1874 og 1878. Spinneriet ble etablert i 1945 under navnet "Nydalens Bomuldsspinderi" av Adam Hiorth. Kilde: Oslo Museum - Byhistorisk samling, Creative Commons 3.0-lisens.

Bilde av det nedre spinneriet ved Nydalens Compagnie langs Akerselva tatt en gang mellom 1874 og 1878. Spinneriet ble etablert i 1945 under navnet “Nydalens Bomuldsspinderi” av Adam Hiorth. Kilde: Oslo Museum – Byhistorisk samling, Creative Commons 3.0-lisens.

Norsk industriutvikling dreide seg i første halvdel av 1800-tallet om småbedrifter som produserte enkle varer som glass, jernovner, teglstein og lignende. Det var stort sett småskalaproduksjon for det norske markedet med lite mekaniske verktøy og teknikker. Men skipsfart og kommunikasjoner bar med seg ideer og kunnskaper fra de britiske øyer om maskiner som kunne gjøre mange håndverkeres arbeid på kortere tid. Tekstilindustrien var den første til å ta steget inn i den nye tiden. Drammen spinneri var det første til å bli mekanisert i 1842 og tre år senere fulgte spinnerier langs Akerselven i Kristiania og deretter fulgte veverier i Bergen året etter det igjen. Nordmenn dro til England for å hente inspirasjon til alt fra design på fabrikkbygninger til maskinkonstruksjoner og ikke minst erfarne og dyktige ingeniører og arbeidere som kunne lære opp de norske arbeiderne og selv bidra til å starte nye bedrifter. Fabrikkene trengte både maskindeler og vedlikehold, noe som skapte et nytt marked for tradisjonelle håndverkere som var villige til å omstille seg til å fylle disse behovene, eller følte seg tvunget til å gjøre det ettersom deres gamle ferdigheter ble utkonkurrert. Resultatet var en helt ny verkstedsnæring for vedlikehold og egenproduksjon av maskindeler og etterhvert egenproduserte maskiner.

En folkevandring

I 1798 gav den britiske sosialøkonomen Thomas Robert Malthus ut sitt berømte verk “An Essay on the Principle of Population” hvor han la frem sine hypoteser om hvordan befolkningsveksten i et samfunn alltid oversteg dets evne til å produsere matvarer. Malthus mente at befolkninger som regel økte geometrisk, altså doblet seg med et visst antall års mellomrom, og derfor også økte raskere og raskere. Det var derimot langt vanskeligere å øke et samfunns samlede produksjon av matvarer, noe som bare kunne skje gjennom tidkrevende nyrydding av jord og utvikling av nye teknikker. Før eller siden ville befolkningsveksten føre til mangel på mat og andre viktige varer. Denne beskrivelsen kan nok lyde nokså dyster ut, men Malthus kanskje viktigste observasjon var at selv om disse krisene nødvendigvis oppstod før eller siden, så hadde menneskeheten fortsatt ikke dødd ut av seg selv. Han spurte seg selv i stedet; hvorfor ikke? Han kom frem til at mennesker i samfunn på randen av overbefolkning faktisk hadde en rekke valg som kunne begrense utfallet av krisen. Befolkningsveksten kunne stagges effektivt gjennom senere ekteskap (som førte til færre barn per ektepar), bruk av prevensjon og ikke minst emigrering til steder som ikke var overbefolket. Hvis man derimot ikke tok slike grep tidlig nok var mulighetene langt dystrere; redusert helsetilbud, fattigslige livsvilkår og i verstefall krig og folkemord. Malthus er for de fleste blitt husket, om enn noe feilaktig, for sin dystre graf som ubønnhørlig pekte alle befolkninger mot en ressurskrise med sult, nød og krig som konsekvenser. Det var med dette i bakhodet at mange nordmenn på midten av 1800-tallet følte bekymring og usikkerhet da statistikere pekte på en veldig befolkningsvekst i landet.

Malthus teorier ble flittig brukt til å forklare økende fattigdom, sult og sykdom i Norge på midten av 1800-tallet. Bedre ernæring og bedre hygiene og helsestell bidro til at folk flest levde lenger. Barnedødeligheten falt likeledes og bidro til at barnekullene bare ble større. Alt i alt fikk dette befolkningen til å skyte i været. I 1815 bodde det om lag 900.000 mennesker i Norge, innen 1865 hadde befolkningen nesten doblet seg. Seksuell avholdenhet ble gjerne fremmet som et middel for å stagge befolkningsveksten, men tallene tyder på at det var noe folk flest gav blaffen i.

Befolkningsveksten i Norge

  • 1815 – 900.000
  • 1845 – 1.300.000
  • 1855 – 1.500.000
  • 1865 – 1.700.000

Det var de store folkevandringene som lettet på trykket fra befolkningsveksten. Barnekullene var store, men bare en kunne arve gården. Og selv om antallet gårder i landet hadde økt så var halvparten av de, rundt 40.000, for små til at det lot seg leve av gården alene, selv med omfattende effektivisering og modernisering. Mange så seg nødt til å søke jobb som lønnsarbeidere på gårder og fabrikker. Mange leide jordflekker av bønder med jord til overs og ble husmenn i tillegg til arbeidet (Antallet husmenn toppet seg i 1855 med 67.000). Mangelen på egen, eller nok, jord og arbeidsplasser gjorde det lettere for mange å pakke sammen familie og eiendeler og reise ut på jakt etter inntekt og trygghet.

Til Amerika!

En illustrasjon fra ca. 1853 som viser mellomdekket på et typisk emigrantskip. Ukjent kunstner, kilde: Universitetet i Bergen.

En illustrasjon fra ca. 1853 som viser mellomdekket på et typisk emigrantskip. Ukjent kunstner, kilde: Universitetet i Bergen.

Den norske utvandringshistorien til Amerika startet i begynnelsen av juli 1825 da en liten gruppe av 52 kvekere og haugianere reiste i håp om å finne en plass de kunne utøve sin tro i fred. Ferden gikk over Atlanteren fra Stavanger med seilskip; en 16,5 meter lang slupp ved navn “Restaurationen”. Etter 12 harde uker på havet nådde de endelig frem til New York hvorfra de fortsatte reisen innover mot de store sjøene for å grunnlegge den første norske kolonien.

Et emigrantskip ligger til kai ved Vågen i Bergen. Årstallet er uvisst, muligens er det 1873 og skipet kan være S/S Valkyrien. Skipene var etter vår tids standard små og omtrent like mye seilskip som dampskip, men håpet om egen jord og et bedre liv gjorde den hasardiøse ferden verdt det. Bilde er tatt av fotograf Knud Knudsen (1832-1915), Kilde: Universitetet i Bergen.

Et emigrantskip ligger til kai ved Vågen i Bergen. Årstallet er uvisst, muligens er det 1873 og skipet kan være S/S Valkyrien. Skipene var etter vår tids standard små og omtrent like mye seilskip som dampskip, men håpet om egen jord og et bedre liv gjorde den hasardiøse ferden verdt det. Bilde er tatt av fotograf Knud Knudsen (1832-1915), Kilde: Universitetet i Bergen.

I Norge spredte ryktene seg om god og fruktbar jord til lave priser, religionsfrihet og en ikke-diskriminerende mulighet til å gjøre suksess etterhvert som de første brevene fra venner og slektninger som hadde våget reisen til Amerika begynte å komme tilbake. Disse brevene ble veldig populære og mange ble lest opp høyt i forsamlinger, sendt rundt mellom gårder og slekt, og til og med trykket i lokalavisene. De som ikke kunne lese fikk andre til å lese de for seg. Det var først og fremst de som hadde lykkes som skrev brevene, og de gav nok inntrykk av en bedre tilværelse enn det flertallet opplevde som sin virkelighet der borte. I virkeligheten var det mange som slet de første årene under trange kår og med hardt arbeid. Naturkatastrofer som langvarig tørke og gresshoppesvermer som åt opp avlinger var også med på å gjøre livet hardt, likevel unnlot selv de mest utsatte ofte å fortelle dette til sine håpefulle venner og familie hjemme. I 1838 kom boken “Sandfærdig Beretning om Amerika til Oplysning og Nytte for Bonde og Menigmand” ut i Norge, skrevet av prestesønnen og læreren Ole Rynning fra Ringsaker. Den nesten som en reiseguide for mange nordmenn og var med på å stimulere reiselysten til mange. Den gav et innblikk i språket, religionen og statsstyret i statene, og den beskrev hvordan det var mulig å lykkes for alle og enhver bare de brakte med nok innsatsvilje og arbeidsmoral. Flere lærte seg å lese ene og alene for å selv kunne pløye igjennom amerikabrevene og Rynnings bok, og etterhvert kunne mange mer om styresett og samfunnsforhold i Amerika enn i de kunne om det norske. Fortellingene om selvbestemmelsesrett, stemmerett og et samfunn hvor arv og miljø ikke var en forutsetning for å bli rik og mektig, vekket følelser og drømmer i mange norske sinn. Tanken om at alle hadde stemmerett uten at den var begrenset av hvor mye man tjente eller eide basert på en ide om at alle var født like var ekstremt tiltrekkende i et samfunn preget av nye fremvoksende klasseskiller. Den virkelig merkbare utvandringen til Amerika foregikk i tre større bølger; slutten av 1860-tallet, 1880-tallet og de første årene av 1900-tallet.

I mellom 1835 og 1865 emigrerte 76.674 nordmenn til statene, de fleste fra bygdene på Vestlandet. Fra midten av århundret økte utflyttingen også fra flatbygdene og innover i landet også. I 1862 nedfelte den amerikanske kongressen den såkalte Homestead-loven for å friste bønder til å flytte utover mot de vestlige statene på kontinentet. Loven gav alle amerikanske statsborgere rett til 647 dekar med jord mot at de ble boende der og dyrket den i minst fem år. Dette var med på å skape den første store utvandringsbølgen fra Norge. Utvandringen fulgte gjerne konjunkturene i økonomien i både hjemlandet og i Amerika. På 1870-tallet førte et børskrakk i New York til at den norske innvandringen nesten stanset. Noen år senere førte dårlige tider og lavkonjunktur i Norge til en ny bølge av utvandring: mellom 1880 og 1883 forlot nesten 100.000 nordmenn hjemmene sine i jakten på et lykkelig liv i Amerika.

 
 

 

De som forlot hjemmene sine i jakten på noe bedre reiste dit hvor forholdene for å få jobb eller lykkes var best. Da det var dårlige tider i Amerika, som under det store børskracket eller under borgerkrigstiden, var det også mange som flyttet til ledige plasser i Norge i stedet. De som bodde i nærheten av sørlandet flyttet ofte til kysten og satset og på skipsfart, fiske og handel, mens de som bodde nær de store byene gjerne flyttet dit og ble for eksempel håndverkere eller fabrikkarbeidere.

Fotografi fra det som muligens er en norsk-amerikansk gård i USA fra 1893 tatt av den kjente fotografen Knud Knudsen. Kilde: Universitetet i Bergen

Fotografi fra det som muligens er en norsk-amerikansk gård i USA fra 1893 tatt av den kjente fotografen Knud Knudsen. Kilde: Universitetet i Bergen

I 1875 bodde det rundt 100.000 innbyggere i Kristiania, allerede i 1899 rundet byen en kvart million. Selv om sjansene kanskje var større, så var det fortsatt ikke lett for de som kom fra bygdene å få seg jobb eller skaffe seg en relevant utdanning i byene. De stilte som oftest bakerst i køen etter de innfødte arbeiderne når det ble lagt ut nye stillinger. Fra 1880-tallet av begynte da også utvandringen til Amerika å skille seg ut fra tidligere ved at flyttingen fra byene passerte den fra landsbygda. Håndverkere, løsarbeidere og tjenestepiker flyttet gjerne først fra landsbygda til byene for å tjene nok til Amerika-billetten. Prisen for reisen til midtvesten via Liverpool og New York lå på rundt en årslønn for hva en mannlig lønnsarbeider kunne forventes å tjene i 1880, og halvannen årslønn for en tjenestepike. Mange solgte alt de eide, andre tok opp lån fra venner og bekjente. De heldigste fikk billetten tilsendt av familie i statene som ønsket at de kom etter.

Den siste store utvandringsbølgen ved århundreskiftet sammenfalt også den med nedgangstider og arbeidsledighet i Norge. Mange av de som forlot hjemmene sine dro for godt, men en del kom også tilbake. Noen kom hjem igjen av hjemlengsel, vantrivsel eller fordi de hadde misslykkes. Men noen også fordi de hadde klart det de drømte om; å skape seg en formue, og kunne leve ut sine dager hjemme blant slekt og venner. Totalt emigrerte over 800.000 nordmenn til de amerikanske statene i løpet av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet.

Et nytt perspektiv på verden

Selv om enormt mange flyttet utenlands skjedde de aller største flyttelassene hjemme i Norge. I Nord-Norge opplevde man mellom 1825 og 1865 en regelrett innvandringsbølge. Rundt 25.000 svensker og finner, kalt kvener, flyttet til Norge først og fremst for å ta arbeid i jordbruk og skogsnæringen i nord. Det vanlige på bygdene hadde i mange år vært at modne gutter og jenter uten egen jord eller fikk arbeid i hjembygda flyttet ut og tok arbeid som tjenestefolk andre steder. Det som var nytt fra 1870-tallet av var at mange av disse aldri flyttet tilbake igjen, men i stedet strømmet inn mot byene og tok arbeid i industri og handel i stedet. Høyere lønninger og nye muligheter utover å følge i foreldrenes fotspor lokket. Særlig var det kvinner som flyttet inn til byene, og dette bidro både til at byene fikk et kvinneoverskudd, men også at fødselstallene begynte å falle. Nytt var det i allefall at fra da av hadde nordmennene fått et annet perspektiv på verden. De var ikke lenger bundet av sin stand, sine foreldre og sin gård, men de kunne nå bryte den mentale barrieren det er å selge alt man eier og har og reise utenlands for å søke lykken, flytte til en storby og jobbe i industrien eller ta utdanning eller kanskje starte sin egen bedrift.

Urbaniseringen tiltar

På samme måte som veksten i byer og tettsteder førte til økende press på jordbruket, gav også utviklingen i jordbruket etterhvert god grobunn for ytterligere urbanisering. Landbruket trengte nye markeder og byene trengte større forsyninger. By og land ble stadig tettere knyttet sammen. I 1815 levde fortsatt under ti prosent av Norges befolkning i byer eller tettbebygde strøk, selv ikke i 1855 hadde dette tallet steget til mer enn 17 prosent. Den virkelige tilflyttingen og veksten i byene begynte først etter dette. Innen 1875 bodde hver fjerde i et tettbebygd strøk og 25 år senere nesten fire av ti. Til sammenligning bodde kun en av fem nordmenn utenfor by eller tettbebygd strøk per 1. januar 2013.

Byene var også sentrum for utveksling av ideer, verdier og kulturer. Tilreisende handelsmenn, sjøfolk og langtveisfarende hadde med seg nye impulser og førte til at folk flest ble mindre tradisjonsbundne der enn på landsbygda.Den kraftige byveksten førte også til praktiske problemer for de som bodde der, og særlig ble det tette boforhold i arbeiderkvarterene. I Kristiania kan vi tidlig se hvordan man fikk et skille mellom østkant og vestkant da arbeiderne ble boende rundt Grünerløkka, mens de mer velbeslåtte embetsmenn, handelsmenn og industrieiere samlet seg i området rundt Homansbyen. Utover 1850- og 60-tallet ble det nødvendig å regulere nybygging og utbyggingen. Gatene måtte ha en minimumsbredde, både av brannsikkerhet og for å ta unna for transport og det var viktig å bygge gode vann og kloakksystemer for å ta unna for veksten. Tilflyttende arbeidere fra landsbygda hadde i mange år få muligheter til å få seg et skikkelig bosted. Mange bodde tettpakket med andre, både familier og enkeltindivider, i enkle rønner som verken var tette eller varme nok til å holde vind og vær ute. Det var i det heletatt uhygienisk og skittent og ble stadig mer synlig i bybildet. Fra 50-tallet av begynte en rekke bykommuner å ta tak i problemet ved å bygge egne utleieboliger for arbeiderne. Mange steder hadde de god støtte fra arbeidsgivere som følte at de hadde et ansvar for at deres ansattes sosiale forhold. Det var i det hele tatt nokså stusselige leiligheter, vi ville kanskje også kalt de begredelige etter dagens forhold, men for arbeiderne på 1800-tallet var de en klar forbedring og bidro til bedre helse og bedre trivsel. Det var ofte private som tok initiativet til sosiale tiltak som barnehjem, fattighus og hjelp til byens prostituerte og hjemløse.Også byenes borgerstand økte i størrelse og innflytelse på midten av 1800-tallet, men nå ble den oftere omtalt som middelklassen og ikke borgerstanden. Lærere, kontoransatte, assistenter og de mange universitetsutdannede som ikke hadde embetsstillinger følte seg alle som en del av middelklassen, selv om de fleste ble lønnet som arbeidere.

Familien i byen

Familien var fortsatt kjernen i samfunnet, også i byene, og mannen var fortsatt den sentrale personen. Ideelt sett var det han som skulle forsørge sine nærmeste. For middelklassen var det tradisjon at man ikke giftet seg før mannen hadde sikret seg en god nok inntekt til å fø på en hel familie, noe som førte til at mange levde i årelange forlovelser før de kunne gifte seg. For noen, slik som dikteren Johan Sebastian Welhaven, ble dette aldri. Etter 1866 kunne ugifte kvinner få drive sin egen forretning, men gifte kvinner forble umyndige og var underlagt sin mann. I arbeiderklassen ble det vanlig for ugifte kvinner og enker å ta jobb i tekstilindustrien, næringsindustrien eller trykkerier under den andre halvdelen av århundret. Men lønnen var som regel bare halvparten av hva en mann kunne forvente for samme jobben, på det beste kanskje tre fjerdedeler. Ekteskapet var et hellig og tradisjonsrikt bånd som samfunnet hadde vernet sterkt om i alle tider. Skilsmisse var ikke umulig på 1800-tallet, men det var heller ikke vanlig. Det krevde blant annet at paret søkte og fikk tillatelse fra selve Justisdepartementet. Familie var også gjerne veien til et yrke og en arbeidsplass. Ikke bare gjaldt det tradisjonelle nedarvede yrker hvor en sønn tar over etter sin far, men nå også fordi man gjerne fremmet sin egen slekt overfor arbeidsgiver på større arbeidsplasser som byggeplasser og fabrikker.

J.N. Mohn jobbet ved det statistiske kontor i Indredepartementet og slo etter å ha undersøket tall fra USA, Sverige og England i 1871 fast at barnearbeid foregikk i Norge "i større Omfang end i noget af de øvrige i Tabellen opførte Lande" i "Fyrstikindustrien, i Sikorifabrikkerne og i Tobaksindustrien." Bilde av barnearbeidere ved Grønvold og Nitedal Fyrstikkfabrikk ca 1890. Kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, delt under Creative Commons 3.0-lisens.

J.N. Mohn jobbet ved det statistiske kontor i Indredepartementet og slo etter å ha undersøket tall fra USA, Sverige og England i 1871 fast at barnearbeid foregikk i Norge “i større Omfang end i noget af de øvrige i Tabellen opførte Lande” i “Fyrstikindustrien, i Sikorifabrikkerne og i Tobaksindustrien.” Bilde av barnearbeidere ved Grønvold og Nitedal Fyrstikkfabrikk ca 1890. Kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, delt under Creative Commons 3.0-lisens.

Arbeiderfamiliens lave inntekter og fabrikkenes behov for billig arbeidskraft sendte også barna ut i arbeidet. I tobakksindustrien var halvparten av arbeiderne barn og i høvleriene var halvparten unge gutter, også ved fyrstikkfabrikkene var barna populære, det samme i gruvene. I Storbritannia kom de første lovene som regulerte barnearbeid i 1838 da barn mellom 9 og 13 kun fikk jobbe åttetimersdager. Men i Norge tok lovgivningen lenger tid. På 1860-tallet stod det i lov om allmueskole at arbeidsgiverne ikke måtte drive barna så hardt og sent at det gikk ut over skolearbeidet deres. På 1870-tallet at lærerne begynte å klage på trøtte elever som hadde jobbet lange kvelder, men det ble sjelden noen konsekvenser for andre enn barna. I 1892 kom en endelig Fabrikktilsynsloven som regulerte barnearbeidet. Den gjaldt bare i industrien og altså ikke i jordbruket eller andre næringer, men den krevde at ingen barn under 12 år fikk jobbe i industrien og de yngste, mellom 12 og 14 år, fikk bare jobbe seks timer om dagen, og ingen under 18 år fikk ta nattarbeid.

Familiene var også viktige sosiale sikkerhetsventiler, for det var de som hadde hovedansvaret for å ta seg av barn til slektninger som gikk bort og pleie hverandre under sykdom. Det siste har alltid vært et problem når mennesker har blitt boende tett opp på hverandre igjennom hele historien. Det var en del av hverdagen til de fleste, og alle opplevde å miste noen til sykdommer som tyfus og tuberkulose og meslinger. I 1833 kom koleraen for første gang til Norge. Det var en bakteriesykdom som rammet først og fremst arbeiderstrøkene hvor de hygieniske forholdene var dårligst og folk bodde nærmest oppå hverandre. Den verste epidemien skjedde i Kristiania i 1853 da den rammet alle befolkningslag, rik som fattig. Gjennom vannettet spredte den seg til hele byen og kostet til slutt livet til rundt fire prosent av befolkningen.

Fra allmueskole til folkeskole

Barn står i matkø utenfor Christiania Dampkjøkken i 1903. Bilde: Oslo Museum - Byhistorisk samling. Creative Commons 3.0-lisens

Barn står i matkø utenfor Christiania Dampkjøkken i 1903. Bilde: Oslo Museum – Byhistorisk samling. Creative Commons 3.0-lisens

Frem til 1739 hadde utdanning i Norge vært en tilfeldig og sporadisk affære på sitt beste. Lærerne hadde liten formell utdannelse, om noen i det heletatt. De vandret som regel til fots fra bygd til bygd og holdt undervisning i lokale gårdsstuer, en organisering som ble kalt omgangsskolen. Undervisningen dreide seg først og fremst å lære å lese et minimum i bibelen for å kunne stå til konfirmasjonen. Først med loven i 1739 kom skriving og regning på timeplanen, men skoleringen foregikk fortsatt i dårlig luft i en bondestue for de aller, aller fleste. De første skolebygningene i landet var det Blaafarveværket på Modum som opprettet for barna til sine arbeidere. Blaafarveværket skal vi komme tilbake til senere. I 1827 innførte Stortinget en ny skolelov for distriktene som krevde at barna gikk på skole i to måneder hvert år i et eget skolebygg som lokalsamfunnet skulle stå for driften av, men de store avstandene gjorde det umulig for mange barn å reise til en skole hver dag. Nesten et kvart århundre senere var det bare rundt 15 prosent som gikk til en egen skolebygning, resten var fremdeles avhengig av omreisende lærere og gikk i gjennomsnitt fire uker av året på skolen. For samfunnet som helhet var dette et problem, for det er ikke mye selv de mest kunnskapstørste rekker å lære på en måned. Den industrielle revolusjonen som for lengst hadde startet i Storbritannia, som var landets viktigste handelspartner, hadde begynt å påvirke hvordan vareproduksjonen foregikk også her. Og det krevde arbeidstakere som hadde større forståelse for både praktiske og teoretiske kunnskaper om mattematikk og realfag, noe omgangsskolen ikke var i stand til å gi. I 1851 stiftet en gruppe akademikere med Hartvig Nissen i spissen “Selskabet for folkeopplysningens fremme” i Kristiania. Inspirert av romantikken og nasjonsbyggingen i blant annet Tyskland ønsket de å skape en skolekultur i Norge som omfavnet både nyttige fag og kunnskaper som landet som helhet hadde behov for og en felles nasjonal oppdragelse, hvor den norske historien og det norske språket stod i sentrum.

Språkendringer på 1830-1850-tallet
  • Jomfru – frøken Kone – Frue
  • Den bedre stand – Overklassen
  • Borgerstanden – Middelklassen
  • Den ringere stand – Arbeiderklassen

Kilde: Barnearbeid i industrien 1870-1915 “Manden i Barnet” må beskyttes

Hartvig Nissen var sentral i den norske skoledebatten i flere tiår og han hadde stor innvirkning i utformingen av lovverket bak den nye folkeskolen som etter skoleloven av 1860 transformerte den tradisjonelle norske skolen fra ren religionsundervisning til en moderne grunnskole hvor nyttige kunnskaper og praktiske ferdigheter ble satt i sentrum. Med denne loven ble staten delansvarlig for finansieringen, kirken mistet sin innflytelse over utdanningen og undervisningen skulle legges til faste skolebygg over hele landet. I 1863 ble landets første felles lesebok trykket opp i 50.000 eksemplarer. I 1871 kom loven om lærerembetseksamen også, mye takket være Hartvig Nissen. Fra nå av måtte lærere ha en dokumentert og formell utdannelse fra et lærerseminar eller en lærerskole. Fra å være en fattig og dårlig utdannet omreisende ble lærertittelen på noen tiår omvandlet til en respektert og prestisjefull tittel slik den fortsatt er i Finland i dag. I 1889 gjennomførte stortinget en rekke reformer og gjorde skolen til en obligatorisk 7-årig utdanning som var felles for alle i hele landet uavhengig av stand eller bakgrunn.

Moderne kommunikasjoner

Byer, industrialisering, handel og økende utbytte fra jordbruket gjorde det nødvendig å bedre ferdselsårene mellom knutepunktene i landet betydelig. De gamle veiene var ikke stort annet enn elendige kjerreveier og hadde lenge vært et hinder for utviklingen av næringslivet mange steder i landet, det samme hadde uregelmessigheten i skipstrafikken mellom byene langs kysten. I 1845 opprettet Stortinget Indredepartementet, forløperen til dagens innenriksdepartement, som fikk blant annet fikk i oppgave å utbedre noe av de manglende kommunikasjonene i landet, deriblant også postvesen og snart telegrafen. Dens første prioritet var å utbedre veiene.

Ingeniører ble hentet inn for å bidra til å bygge solide veier og broer som tålte både norske vintre og økende trafikk. Bønder var fremdeles billig arbeidskraft og ble leid inn til å utvikle de mindre veiprosjektene mens erfarne arbeidere ble forbeholdt de større og viktigere veiene. I 1855 hadde Norge ca 15.476 kilometer med vei, 20 år senere hadde det økt til 21.550 kilometer. Husk at dette var fremdeles bare kjerreveier, beregnet for hest og kjerre. Den første bilen kom til Norge i 1899, da var det allerede over 28.500 kilometer vei i landet. Men med bilen så tok også veiutbyggingen virkelig fart.

"DS Haakon Jarl" var et norsk passasjerskip bygget i Göteborg i 1879 som først gikk i kyst- og turisttrafikk for "Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab" og senere som hurtigruteskip. Hun sank i 1924 etter en kollisjon i tett tåke med et annet hurtigruteskip mellom Bodø og Svolvær. Bilde: Wikimedia Commons, ingen opphavsrett gr. alder.

“DS Haakon Jarl” var et norsk passasjerskip bygget i Göteborg i 1879 for “Det Nordenfjeldske Dampskibsselskab”. Hun gikk først i kyst- og turisttrafikk og senere som hurtigruteskip. Hun sank i 1924 etter en kollisjon i tett tåke med et annet hurtigruteskip mellom Bodø og Svolvær. Bilde: Wikimedia Commons, ingen opphavsrett gr. alder.

Langs kysten av Norge var det ved innledningen til unionen med Sverige nokså utrygt å ferdes til sjøs på kveldstid. Kun ti fyr dekket hele Norges enorme kystlinje. Men også her tok staten mer ansvar og innen 1875 var tallet økt til 112. Utviklingen av postvesenet var også avhengig av gode sjøfartsforbindelser og staten kjøpte inn stadig flere dampskip som ble satt i rute mellom tettsteder langs kysten. Fraktprisene var lenge så høye at aviser var avhengige av statlige subsidier eller rabatt for å komme frem mange steder i landet, men fra midten av 1850-tallet støttet staten også private fraktskip slik at prisene falt. Da frimerket ble introdusert i 1854 doblet faktisk brevmengden seg, og med bedre veinett og flere dampskip ble brevpost noe de fleste fikk råd med. Og enda bedre skulle det bli i årene etter at den første jernbanestrekningen ble åpnet. På 1860-tallet ble det opprettet dampskipselskaper i de største byene som startet faste ruter opp og ned langs kysten med konkurransedyktige skip, og reisetidene sank gradvis slik at en rute som tok 7 dager mellom Trondheim og Tromsø i 1882, tok to døgn i 1893.

Jernbanen

I 1848 fikk Robert Stephenson, sønn av den berømte lokomotivkonstruktøren George Stephenson, i oppdrag å bygge Norges første offentlige jernbanestrekning mellom Eidsvoll og Kristiania. Byggingen ble finansiert gjennom utstedelse av aksjer hvorav halvparten ble solgt til engelske investorer og en fjerdedel til staten. Banen ble åpnet 1. september 1854, to år før den første svenske, og hadde i løpet av det første året ca 128.000 passasjerer. Etter dette ble det bygget korte jernbanestrekninger rundt om i landet uten noen form for samkjørt planlegging før staten i 1868 valgte å gjøre jernbanen til et offentlig anliggende og startet planleggingen med å standardisere og knytte sammen de viktigste jernbanestrekningene. Før dette var handlet jernbanen først og fremst om å frakte varer og tømmer, men i 1869 ble jernbanen mellom Kristiania og Drammen vedtatt med passasjertrafikk som hovedmål. Der jernbanen gikk fulgte utvikling og vekst. Overalt hvor nye linjer ble planlagt var det derfor gjerne en veritabel kamp mellom lokalmiljøene for å sikre seg stoppestedene. Selve byggingen skapte også et stort antall arbeidsplasser for distriktene. På Østlandet alene jobbet rundt 7400 med jernbanebygging i 1879. I 1894 vedtok Stortinget å bygge jernbane til Sørlandet og videre til Bergen. Ved århundreskiftet hadde landet fått rundt 2.000 kilometer jernbane og togene blitt raskere og større.

Fra åpningen av Eidsvoll stasjon i 1854. Norsk Hoved-Jernbane, som landets første jernbanestrekning hadde, hadde en lengde på 67,8 kilometer og gikk mellom Eidsvoll og Kristiania. Den hadde også det engelske navnet Norwegian Trung Railway på grunn av det store innslaget av engelske investorer. Tegningen er fra "Illustrated London News", side 36 og utgitt 7. oktober samme år. Ingen opphavsrett, Wikimedia Commons.

Fra åpningen av Eidsvoll stasjon i 1854. Norsk Hoved-Jernbane, som landets første jernbanestrekning hadde, hadde en lengde på 67,8 kilometer og gikk mellom Eidsvoll og Kristiania. Den hadde også det engelske navnet Norwegian Trung Railway på grunn av det store innslaget av engelske investorer. Tegningen er fra “Illustrated London News”, side 36 og utgitt 7. oktober samme år. Ingen opphavsrett, Wikimedia Commons.

Telegraf og telefon

Christiania Telefonselskabs telefonsentral før 1900. Bilde: Olaf Martin Peder, Oslo Museum - Byhistorisk samling, Creative Commons 3.0-lisens

Christiania Telefonselskabs telefonsentral før 1900. Bilde: Olaf Martin Peder, Oslo Museum – Byhistorisk samling, Creative Commons 3.0-lisens

Ved midten av århundre var det nye kommunikasjonsmiddelet telegrafen ennå ikke tatt i bruk i Norge. Langs kysten hadde man tidligere hatt et såkalt optisk telegrafisystem som en del av militærvesenets kommunikasjon, men det krevde at de som sendte og mottok beskjeder fysisk kunne se avsenderen på avstand og var ubrukelig i tåke og dårlig vær, noe den norske kysten ikke er helt ukjent for. Da man vurderte å gjenopprette dette i 1848 foreslo marinen i stedet det nye elektriske telegrafinettet i stedet. En kommisjon ble nedsatt for å undersøke systemet og i 1854 innvilget

Ericssons modell fra 1884, også kalt Eiffeltårnet i Norge, var verdens første bordtelefon med rør som man kunne løfte opp og både snakke inn i og lytte til. Bilde: Holger.Ellgaard. CC 3.0 lisens, Wikimedia Commons

Ericssons modell fra 1884, også kalt Eiffeltårnet i Norge, var verdens første bordtelefon med rør som man kunne løfte opp og både snakke inn i og lytte til. Bilde: Holger.Ellgaard. CC 3.0, WikimediaC.

Stortinget utbyggingen av de første linjene over Sør-Norge. I løpet av få år ble det strukket linjer og anlagt stasjoner over store deler av landet, og i 1864 ble det norske nettet knyttet til det europeiske, og året etter med den transatlantiske sjøkabelen helt til USA. Innen 1870 dekket det alle de store byene i landet, helt opp til Kirkenes. Norges Telegrambyrå ble etablert i 1867 og begynte å selge nyheter fra hele landet til mange av de store avisene.

I 1880 fikk Bell Telephone Company, helt fra New York, tillatelse til å strekke telefonlinjer over offentlige plasser i Kristiania og ta i mot bestillinger på telefoniabonnenter. Det første året har 169 tegnet seg abonnement og de begynner trekkingen av en linje til Drammen. Stortinget så umiddelbart nytten i dette nye verktøyet og tok selv over utbyggingen av telefonlinjenettet og i 1895 vedtar man å bygge ut lange linjer over store deler av landet og sikrer landet så god dekning at man hadde det best utviklede telefonnettet i verden med ca ett apparat per 140 innbyggere. I løpet av første verdenskrig oversteg antallet telefonsamtaler antallet brev som ble sendt.

Elektrisiteten

Helt siden middelalderen har mennesker i Norge benyttet seg av elvenes og bekkefarenes bevegelsesenergi til å drive møller og kverner, sager til tømmer og vannpumper til gruver. Siden Thomas Edison leverte strøm til sine første 59 kunder i New York i 1881 har en ny måte å nyttiggjøre seg energien i kull og vannfall på spredt seg fra USA og over til det europeiske kontinentet som en farsott, elektrisiteten! Med Edisons patenterte lyspærer blir det mulig å lyse opp fabrikker, gater og til og med private boliger hele natten, hele året. Nikola Tesla løste omtrent samtidig problemet med å transportere elektrisiteten over lange avstander ved å bruke vekselspenning, noe som gjorde det praktisk mulig å bygge ut strømlinjer i langstrakte land som Norge. Og Norge hadde allerede et stort fortrinn sammenlignet med mange land; landets mange elver og fossefall som lett kunne bygges ut til å drive elektrisitetsverk. De første kraftverkene kom på 1880-tallet og ble brukt til å drive belysning, telefonsystemet og små maskiner her og der. Mange investorer, ofte utenlandske, så det store potensialet og reiste rundt på oppkjøpsraid rundt om i landet, særlig i nord og vest hvor det var mange fosser som lot seg bygge ut rimelig. Bøndene som eide fossene fikk godt betalt, gjerne mange ganger hva de ellers ville fått for tilsvarende jordeiendom, og de som fikk nyss i den reelle verdien bak fossene klarte ofte å presse prisene opp enda mer. I 1894 åpnet den første elektriske sporveien mellom Jernbanetorget og Majorstuen i Kristiania. Elektrisk belysning og varme ble stadig billigere og førte for mange til både bedre sosiale forhold og økt livskvalitet. Den rimelige tilgangen førte også til utvikling av nye teknologier i Norge innen energikrevende produkter som kjemikalier og senere metaller som aluminium.
Sporvogn trukket av hester på Karl Johans gate. Bildet er tatt en gang mellom 1880 og 1890, altså før den elektriske trikken gjorde sitt inntog i 1894. Kilde Nasjonalbiblioteket/Wikimedia Commons. Ingen opphavsrett.Sporvogn trukket av hester på Karl Johans gate. Bildet er tatt en gang mellom 1880 og 1890, altså før den elektriske trikken gjorde sitt inntog i 1894. Kilde Nasjonalbiblioteket/Wikimedia Commons. Ingen opphavsrett.

 

Strekking av en elektrisk kabel i krysset på Sagene i Kristiania 1899. Ukjent fotograf. Kilde: Oslo Byarkiv. CC 3.0-lisens.

Strekking av en elektrisk kabel i krysset på Sagene i Kristiania 1899. Ukjent fotograf. Kilde: Oslo Byarkiv. CC 3.0-lisens.

Elektrisk trikk i Akersgaten i Kristiania ca 1906. Kilde: ukjent fotograf, Nasjonalbiblioteket (flickr), Ingen opphavsrett grunnet alder.

Elektrisk trikk i Akersgaten i Kristiania ca 1906. Kilde: ukjent fotograf, Nasjonalbiblioteket (flickr), Ingen opphavsrett grunnet alder.

Flervalgstest

Hva husker du om moderniseringen og utviklingen av Norge?

Test deg selv!

Les mer

Bøker:

  • Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk, Aschehougs Norgeshistorie bind 7 – “Mellom brødre”, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
  • Seip, Anne-Lise, Aschehougs Norgeshistorie bind 8 – “Nasjonen bygges”, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
  • Hagemann, Gro, Aschehougs Norgeshistorie bind 9 – “Det moderne gjennombrudd”, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
  • Pryser, Tore, “Norsk historie – 1814-1860. Frå standssamfunn mot klassesamfunn”, Det norske samlaget, Oslo 1999
  • Nerbøvik, Jostein, “Norsk historie 1860-1914. Eit bondesamfunn i oppbrot” Det norske samlaget, Oslo 1999
  • Lorentzen, Svein, “Ja, vi elsker… Skolebøkene som nasjonsbyggere 1814-2000”, Abstrakt forlag AS, 2005

Nettsider:

[easy_widget id=25544 title=”Mer fra unionstiden med Sverige”]

Sist redigert: 07/03/2017