Inn i unionen – kongen, embetsmannsstaten og bondestanden

Stormene som hadde rast over Europa siden den franske revolusjonen var ved inngangen til 1815 i ferd med å blåse over. Napoleon Bonapartes siste fremstøt mot de europeiske allierte ved den lille belgiske landsbyen Waterloo den påfølgende sommeren var de siste dødskrampene fra en lang krig. I Norge hadde man begynt å innfinne seg med at man av ytre krefter hadde blitt tvunget inn i union med Sverige. Men siden den franskættede seierherren Karl Johan ennå ikke var konge og ikke ønsket å provosere frem uroligheter, kunne nordmennene i noenlunde fred gå i gang med å skape en ny politisk hverdag med de midlene den nye grunnloven tillot dem.

Det første Stortinget

Frem til 1854 holdt Stortinget sine møter i den Katedralskolens høresal. Salen er i dag flyttet til Norsk folkemuseum på Bygdøy.

Frem til 1854 holdt Stortinget sine møter i den Katedralskolens høresal. Salen er i dag flyttet til Norsk folkemuseum på Bygdøy. CC by-nd 2.0-lisens Foto: Anne-Lise Reinsfeldt. Norsk Folkemuseum.

Først måtte man gjennomføre et ordentlig valg, denne gangen til det første ordinære Stortinget som skulle møtes i Kristiania sommeren 1815. Adelen var avskaffet i den nye grunnloven, derfor trengte man ikke ta hensyn til denne lenger. Men reglene for stemmerett favoriserte allikevel noen mer enn andre uten at de umiddelbart ble opplevd som urettferdige for det. Det var først og fremst voksne menn som bidro til statskassen ved å betale skatt av en stor nok inntekt som fikk stemmerett. Det var naturlig for de som lagde reglene den gangen at de som betalte mest for statsstyret, rent kapitalmessig, også skulle ha mest å si for hvordan den brukte sine inntekter. Valgsystemet var i praksis det samme som da man valgte Eidsvollsforsamlingen året før. Det ble holdt fylkesvise valg til egne forsamlinger som igjen valgte de endelige representantene til Stortinget. Av økonomiske årsaker skulle det bare velges mellom 75 og 100 kandidater, noe mer ville bli en for stor byrde på en fattig statskasse. Byene ble overrepresentert på Stortinget gjennom at hver bystemme i praksis telte fire ganger så mye som en stemme fra bygda. I tillegg var ikke bøndene like samstemte som det byborgere og embetsmenn var da de stemte, slik at mange av bondekandidatene bare fikk noen få stemmer, gjerne fra venner og bekjente, mens for eksempel, de i utgangspunktet undertallige, embetsmennene samarbeidet om å gi sine stemmer på noen få av sine egne kandidater.

Mennene som så møttes til det første ordinære Storting i juli 1815 stod foran enorme utfordringer. De skulle stable på beina et statsstyre i et land som var i økonomisk ruin. Allikevel måtte de vedta et statsbudsjett for de neste tre årene, skrive presiseringer til en rekke grunnlovsartikler, organisere forsvar og bygge opp et pengevesen. Alt på noen få måneder i katedralskolen i Kristianias Aula, mens kronprinsen fulgte med fra avstand. Det bla raskt konstatert at hvis Stortinget skulle kunne håndtere alle sakene og spørsmålene som flommet inn fra hele landet på en effektiv måte så kunne den ikke ta for seg alle detaljene i plenum. I stedet bestemte man at det skulle dele seg inn i komiteer som tok for seg hvert sitt fagområde.

Kongen og grunnloven

Karl 14. Johan (1763-1844) var konge i Sverige og Norge mellom 1818 og 1844. Oljemaleri av Fredic Westin malt mellom 1818 og 1844. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Karl 14. Johan (1763-1844) var konge i Sverige og Norge mellom 1818 og 1844. Oljemaleri av Fredic Westin malt mellom 1818 og 1844. Ingen opphavsrett grunnet alder.

I februar 1818 døde kong Karl 13. uten noengang å ha satt sine ben på norsk jord. Som ny konge startet Karl Johan arbeidet med å styrke sin stilling i både Norge og Sverige. Han var allerede en rik mann da han trådte inn som konge og benyttet rundhåndet av sin formue til å skaffe seg lojale følgere, det vi i dag ville kalt bestikkelser. I Norge merket man godt hvordan kongen forsøkte styrke sin stilling gjennom gjentatte forslag til grunnlovsendringer til fordel for seg selv og regjeringen. Han forsøkte til og med å forby kritikk av kongen og den svenske staten i Norge, men forsøkene hans gikk alltid på en norsk mur av prinsipiell motstand. Om noe hadde forsøkene hans styrket den norske holdningen til at grunnloven ikke skulle forandres til fordel for andre enn det norske folk. Presset fra Karl Johan toppet seg i 1821 da han på forhånd varslet stormaktene i Europa om om en rekke forslag til grunnlovsendringer han aktet stille det norske Stortinget. 6000 svenske soldater ble satt til å holde øvelser utenfor Kristiania og krigsskip seilte inn i byens havn. Så hva ønsket kongen? Først og fremst krevde han retten til å blokkere alle lovforslag (det vi kaller vetorett), han krevde retten til å velge alle medlemmene av regjeringen (det vi kaller statsråder), retten til å avsette alle embetsmenn og til å gjenopprette en norsk adel. I tillegg ønsket han retten til å bestemme når og hvor Stortinget skulle møtes, velge Stortingspresident, og ikke minst, retten til å oppløse tinget når det passet ham. Det luktet statskupp lang vei. Men på tross av truslene stod Stortinget på sitt. Alle punkter ble nedstemt. Kongens fremstøt slo deretter tilbake på ham. I mange kretser gikk man til forsvar for grunnloven. Kopier av den ble delt ut gratis på skoler og ved 10-årsjubileet, 17. mai 1824, begynte man å holde de første rolige feiringene til ære for grunnloven. Valget av dag for feiringen gikk ikke ubemerket hen i Sverige. Det var den opprinnelige grunnlovens dag, den som ble undertegnet av en dansk konge. I 1827 kastet også Stortingsrepresentantene seg inn i feiringen. I 1829 hadde Karl Johan forbudt åpenlys feiring 17. mai, men en spontan sammenkomst i Kristiania endte med at kongens stattholder sendte soldater inn for å bryte opp et lag på Stortorvet (se bildet under). Reaksjonene som fulgte i Norge var så sterke at kongen måtte godta 17. mai-feiringen fra da av og stattholderen måtte rømme landet. Innen 1820-tallet var over hadde kongen godtatt at skulle han endre noe eller få noe igjennom i Norge, så måtte han benytte seg av grunnlovens artikler og velviljen fra lojale representanter.

Torvslaget 1829

Kong Karl Johan hadde egentlig forbudt feiringen av 17. mai da han mente at den feiret hans forgjenger Kristian Fredrik og således var en trussel mot fred og orden i hans rike. Men 17. mai 1829 hadde en feststemt folkemengde møtt dampskipet Constitutionen velkommen ved i Kristiania og deretter fortsatt festlighetene på Stortorvet. Den nervøse stattholderen, von Platten følte at denne feiringen og hurraropene, blant annet for Constitutionen, som fort kunne tolkes som grunnloven, måtte stoppes og sendte kavalerister inn. Forbitrelsen som fulgte i Kristiania førte til en oppmykning i retten til å feire grunnloven og Plattens avskjed. Bilde: ingen kjent opphavsrett, kilde: Nasjonalbiblioteket

 

Husmenn og bønder

Etter 1814 bestod det norske samfunnet grovt sett av tre sosiale lag. Husmannsvesenet, som du også kan lese om i artikkelen om økonomisk vekst i Norge 1500-1800, var samfunnets underklasse. Dette var mennesker som selv ikke eide jord, men som leide en flekk av en bonde med jord til overs. De fleste tok arbeid utenfor selve hovedgården og skaffet seg gjerne en ekstra inntekt med hjemmeproduserte varer og egendyrket mat. Denne sosiale gruppen hadde sitt høydepunkt mot midten av århundret. Etter dette gikk de over til å enten kjøpe og rydde jord selv eller å bli arbeidere i voksende industrier.

Det største sosiale laget utgjorde bondestanden. De var en svært sammensatt gruppe og bestod av alt fra småbrukere som ikke hadde mer i inntekt enn en gjennomsnittlig husmann, til mektige storbønder på Østlandet og i Trøndelag. Mange både eide jord selv og leide fra andre bønder for å klare seg. De første tiårene etter 1814 fikk da også bøndene stadig mer å si i styret og stellet av landet. De hadde lenge i praksis flere rettigheter enn de var i stand til å utnytte og utgjorde derfor en potensielt stor maktfaktor i politikken. De første nye lovene som ble iverksatt av det nye Stortinget var på mange måter praktiske og nære det hverdagslige livet. Poteten gav nok overskudd til at bøndene fritt kunne brenne sin egen sprit for salg igjen og fra 1818 fikk alle bønder rett til å sette opp private sagbruk for bearbeiding av egen skog. I 1827 kom en egen lov om allmueskole på landet som utvidet undervisningen i fra å lære å lese bibeltekster til å lære praktiske skrive og regneferdigheter i tillegg.

Embetsstanden

Bak begrepet:

Historikeren Jens Arup Seip (1905-1992) holdt høsten 1963 et foredrag for Det Norske Studentersamfund hvor han delte norsk historie etter 1814 inn i tre deler som har fått betydning for hvordan vi omtaler nyere norsk historie etter 1814:

  • Embetsmannsstaten 1814-1884 på grunn av standens klare politiske ledelse i landet
  • Flerpartistaten 1884-1940 på grunn av gjentatte samarbeidsregjeringer, og
  • Ettpartistaten etter 1945 under klar ledelse av Arbeiderpartiet

Grunnlovens paragraf 108 avskaffet i praksis tradisjonen med adel. I stedet stod en liten gruppe velutdannede fast ansatte embetsmenn i staten igjen i maktens korridorer. Embetsmenn var offentlige tjenestemenn som hadde fått sin stilling av kongen og kunne ikke avsettes av andre. De fleste var universitetsutdannede akademikere, og av disse veldig mange jurister. Embetsstanden holdt for det meste til i byene og utgjorde bare rundt 2000 mann i hele landet, et tall som holdt seg nokså konstant frem til siste halvdel av 1800-tallet. Hvis man regner med deres familiemedlemmer, noe man gjerne gjør, så utgjorde hele embetsstanden bare rundt 10.000 menn, kvinner og barn. Embetsstillinger gikk gjerne i arv innad i familiene som gjerne drev inngifte mellom familiene slik at standen ble ganske så lukket for mennesker utenfra. Det var med andre ord vanskelig å sikre seg en embetsstilling hvis man ikke i det minste hadde nær familie gift inn i en embetsfamilie fra før av. Mellom 1814 og 1884 dominerte embetsmenn alle de viktigste samfunnsposisjonene i landet. De var sterkt overrepresentert på Stortinget, de hadde de fleste statsrådspostene og kontrollerte domstolene. Den norske historikeren Jens Arup Seip kalte derfor denne perioden for “embetsmannsstaten”, et begrep som tidligere har blitt brukt om det norske samfunnssystemet helt frem til unionsoppløsningen i 1905.

På svensk side av grensen så man med skeptiske øyne mot den norske embetsstanden. Mange oppfattet den som en etterlevning av det danske styret med sitt danske skriftspråk, sin egne kultur og tradisjoner. Ikke var de adelige og ikke hadde demonstrert sine evner ved å bygge seg opp store formuer heller. På mange måter så de ut som representanter for et oligarki, et moderne fåmannsvelde, gjennom sin uavsettelighet, sin kontroll med den lovgivende og bevilgende myndighet og kontroll med inngangsporten til sin egen stand; universitetet.

På tross av kongens skepsis var troen på fornuft og fremskritt stor i den norske embetsstanden. De fleste både ønsket og jobbet for et bedre samfunn for alle, og de mente at dette bare kunne oppnås om man sørget for at også bondestanden fikk utdanning og opplysning. Bøndene måtte lære demokratiets ideer og regler slik at de ikke ville la seg overkjøre av andre. Kulturen embetsmennene fremmet var i stor grad deres egen, men ønsket om å utrydde umoral og fattigdom var stort, og de var villige til å dele på makten for å få det til. Det er klart at ikke alle tenkte slik, noen mente sågar at bøndenes manglende dannelse og utdanning gav dem en råere væremåte som kunne lede til umodne og egoistiske avgjørelser. Over tid skulle bøndene tjene på embetsstandens tanker og ideer, og da særlig deres ideer om den norske bondens kultur og tradisjoner som embetsstanden og borgerskapet i byene gjorde til selve symbolet på det urnorske under perioden som kalles nasjonalromantikken ved midten av 1800-tallet.

Formannskapslovene – bondestanden myndiggjøres

Selv om bøndene nå fikk en større rolle i den statlige politikken var lokalstyret fortsatt basert på embetsmenn som styrte etter lover og forordninger. For det meste dreide det seg om lokale forhold rundt veistell, fattigvesen og skole. Det fantes ikke noe kommunestyre eller faste organer som møttes for å diskutere skatter og fordeling slik vi har i dag, men siden det var bøndene selv som betalte det meste så var det allikevel mange som viste interesse for lokalpolitikken. Innen 1830-tallet tok til økte bondestandens forståelse av hvordan valgene og valgordningen fungerte. Enkelte tok det til og med på seg å reise rundt og undervise andre bønder i hvordan det lønnet seg å stemme ved fremtidige valg. I 1833 ble et forslag fremmet om at lokalt valgte formannskaper skulle erstatte de ikke-valgte og udemokratisk plasserte embetsmennene i distriktene. Forslaget gikk så langt å si at verken Storting eller regjering skulle ha makt til å blande seg inn i lokale avgjørelser. For regjeringen ble dette rett og slett for uspiselig og de nektet å sanksjonere (godkjenne/vedta) forslaget etter at Stortinget hadde vedtatt det. Men bøndene gav ikke opp og innen 1837 hadde en regjeringskommisjon laget en mer spiselig avtale. Resultatet ble det vi kaller formannskapslovene og la til rette for det lokalstyret vi kjenner i dag med kommuner og fylkeskommuner. Landet ble nå delt inn i kommuner, eller herred som det het den gangen, og grensene fulgte for det meste de gamle prestegjeldenes. Hver kommune skulle ha et formannskap med 3-9 representanter hvorav en var ordfører, og et kommunestyre med rundt tre ganger så mange representanter som formannskapet. Reglene for stemmerett var de samme som ved stortingsvalg.

Embetsmennene beholdt på sin side en rådgivende stilling i kommunen. Mest makt beholdt amtmannen og fogden som styrte kommuneregnskapene siden dette krevde god utdanning. Blant embetsstanden var stemningen todelt, men mange mente at dette var et godt verktøy for bøndene å utdanne seg selv i politikk og demokrati på et nært plan. Og enkelte steder ble kommunestyret og formannskapet aktive diskusjonsforum og møteplasser slik man håpet. Men det var også bekymringer, særlig fordi man mente at det lave kunnskapsnivået og manglende lese og skrivekunnskaper gjorde bondestanden umoden for oppgaven. I mange kommuner var det allikevel embetsmennene som lenge hadde styrt som sammen med de mest formuende og innflytelsesrike bøndene som ble valgt inn i formannskapene. Bøndene stemte i den første tiden på navnene de kjente, de som allerede hadde erfaring fra lokalstyret, og gjerne ble disse gjenvalgt år etter år og ble sittende på makten i lang tid.

Bøndene ble politisk erfarne

De neste tiårene førte stadig flere og flere bønder inn i politikken og gradvis ble flere og flere valgt til ordførere. Dermed ble bondestanden også bedre representert på Amtstingene (tilsvarende fylkestinget) hvor de lokale ordførerne jevnlig møttes. Formannskapslovene førte over tid til nettopp den læringen som man hadde håpet på i 1837. Bøndene som senere ble valgt inn på Stortinget var ikke sjelden tidligere ordførere og formenn som nå kunne skilte med langt bredere politisk erfaring og dyktighet enn sine forgjengere, og de var langt vanskeligere å styre for både embetsstand og regjering. Embetsmennenes andel på Stortinget falt dermed gradvis. I 1830 hadde de halvparten av setene i Stortinget (husk at det var bare 2000 embetsmenn i landet totalt, så dette var en enorm andel). I 1859 fjernet Stortinget regelen som sa at byene skulle ha 1/3 av representantene på Stortinget, dermed ble det åpnet for en mer rettferdig fordeling mellom by, hvor embetsmennene dominerte, og bygdene. Innen 1868 var dermed antallet embetsmenn på Stortinget halvert.

Staten og dens oppgaver

Stattholderen var i unionstiden kongens stedfortreder i landet, ofte med en myndighet som tilsvarte en visekonge. Frem til grev Herman Wedel Jarlsberg ble satt inn som første norske stattholder i 1836 hadde alle stattholderne før ham vært av svensk herkomst. Jarlsberg var en av de som hadde talt for union med Sverige under forhandlingene på Eidsvoll i 1814 og hadde i mange år etter dette sittet som statsråd for finansdepartementet og siden som Stortingspresident i en rekke år. Maleri: Wikimedia Commons

Stattholderen var i unionstiden kongens stedfortreder i landet, ofte med en myndighet som tilsvarte en visekonge. Frem til grev Herman Wedel Jarlsberg ble satt inn som første norske stattholder i 1836 hadde alle stattholderne før ham vært av svensk herkomst. Jarlsberg var en av de som hadde talt for union med Sverige under forhandlingene på Eidsvoll i 1814 og hadde i mange år etter dette sittet som statsråd for finansdepartementet og siden som Stortingspresident i en rekke år. Maleri: Wikimedia Commons

Grunnloven av 1814 tok som vi vet utgangspunkt i Montesqieus maktfordelingsprinsipp for å sikre at statens tre viktigste organer; regjeringen, Stortinget og domstolene, balanserte hverandre og kontrollerte hverandre. Stortingets oppgaver gikk ut på å vedta lover og kontrollere statens inntekter gjennom skatter, toll og avgifter og avgjøre hvordan disse så skulle fordeles. Den kontrollerte også at regjeringen brukte pengene den fikk bevilget riktig og at alle avgjørelser ble gjennomført. Kongen var den eneste som hadde varig og personlig makt. Han hadde kontroll med utenrikspolitikken og sikkerhetspolitikken og han valgte statsrådene i regjeringen, samt stattholderen, som var hans stedsfortreder i Norge når han ikke var der selv. Regjeringens hovedoppgaver var å foreslå tiltak og nye lover overfor Stortinget og gjennomføre de vedtakene som Stortinget bevilget penger til. Statsrådene ble lenge valgt fra den konservative siden av embetsstanden og var frem til 1830-årene bundet til kongens vilje. Først da ble stattholderen gjort norsk, og selv om statsministeren fremdeles måtte sitte i Stockholm, var regjeringen blitt noe mer uavhengig av kongen. For å styrke skillet mellom Stortinget og regjeringen hadde sistnevnte ikke rett til å møte i Stortinget. Allerede på 1840-tallet ble denne regelen utfordret, da av indreminister (innenriksminister) Fredrik Stang som mente at for hvis regjeringen skulle kunne styre på vegne av folket måtte den også kunne møte der hvor folkets vilje ble diskutert, altså på Stortinget. Der kunne de både lytte til folkets meninger og samtidig utfordre Stortinget aktivt og bidra til en større debatt. Forslaget ble stemt ned av bøndene, først og fremst fordi regjeringen var dominert av embetsstanden og derfor helst skulle “…regjere saa lidet som muligt”.

I liberalismens tidsånd

Igjennom 1800-tallet ble statens oppgaver i stadig større grad presisert og gjennomført etter demokratiske lover og regler. Fra 1824 tok staten over ansvaret for veiene i landet, til glede for mange bønder som tidligere hadde hatt dette som en uønsket plikt. Kommuner og amt fikk stadig mer ansvar for planlegging, gjennomføring og finansiering av vei og etterhvert jernbane- og kanalprosjekter. I liberalismens ånd var det fortrinnsvis private næringsdrivende som skulle stå for prosjektene, mens staten skulle tre støttende inn ved store prosjekter slik som jernbanen. Den liberale ideologien som gjennomsyret de politiske miljøene sa at individene i utgangspunktet var ansvarlig for seg selv, men innrømmet også at staten hadde et grunnleggende ansvar for sine innbyggere. Humanisme og veldedighet var sterke verdier, og å ta vare på de fattige og syke var for de fleste en moralsk plikt, samtidig som det sikret ro og orden og holdt gatene noenlunde frie for plagsomme tiggere og småkriminelle elementer. I fattigloven av 1845 fikk kommunene formelt ansvar for å sikre de fattiges grunnleggende behov. Atten år senere ble loven redigert til å forplikte alle som var arbeidsføre til å forsørge seg selv slik at ikke fattigloven skulle sy for store puter under armene på de man følte var late av natur. I motsetning til fattigloven ble straffelovene snillere ved blant annet å ha mindre fokus på hevn, æreskrenkelse og fysisk straff og mer på behandling. Helsestellet ble også langt mer regulert i denne perioden. Den behandlingen man kunne forvente ved sykdom varierte veldig fra kommune til kommune frem til det 19. århundre. For å stanse sjarlataner, slangeoljeselgere og selverklærte leger uten utdannelse fra å missbruke folks tillit satte Stortinget ned en egen kvakksalverlov og satset på å styrke legeyrkets og jordmødreyrkets status i befolkningen. Loven stod frem til 1839 da den ble fjernet fordi den satte krav til stillinger som mange bønder mente ikke var i samsvar med liberalismen. Det fantes ennå ingen vaksiner eller fullstendige teorier om hvordan sykdommer spredtes, men utbrudd av kopper og spedalskhet presset frem sunnhetskomisjoner og et bevisst fokus på folkehelse både i Stortinget og ellers.

Før 1880-tallet fantes det ingen tydelige politiske partier i Norge. Liberalismens grunnprinsipp om at hver man hadde sin egen frie vilje som ikke skulle kunne bindes eller låses til en gruppes eller partiers program stod lenge veldig sterkt i Norge som i resten av Europa. Mange med avsky på slike politiske sammenslutninger. Det var derimot intet hinder for at man kunne danne grupperinger og sammenslutninger rundt felles verdier og meninger, noe det hadde vært mer eller mindre tradisjon for siden spørsmålet om union eller uavhengighet hadde splittet Eidsvollsmennene i 1814. Men i motsetning til politiske partier hadde de intet felles program eller bindende medlemskap; det var fortsatt opp til hver enkelt å stemme etter egen samvittighet og interesse. Under den første halvdelen av 1800-tallet var det særlig to grupperinger, fortrinnsvis blant embetsmenn og universitetsutdannede i Kristiania, som spilte en viktig rolle i den politiske debatten, nemlig den mellom Patriotene, med Henrik Wergeland i spissen, og Intelligensen med Johan Sebastian Welhaven som anfører. Patriotene var stadig skeptiske til hva konge og regjering foretok seg og vernet om grunnloven for alt de kunne, mens intelligensen først og fremst ønsket reformer og en regjering som aktivt utfordret Stortinget.

 

Les mer

Bøker:

  • Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk, Aschehougs Norgeshistorie bind 7 – Mellom brødre, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
  • Seip, Anne-Lise, Aschehougs Norgeshistorie bind 8 – Nasjonen bygges, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1994
  • Pryser, Tore, Norsk historie – 1814-1860: Frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det norske samlaget, Oslo 1999
  • Seip, Jens Arup, “Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays”, Universitetsforlaget, 1963

På nett:

Flervalgsoppgaver


unionsflagget

800px-Den_gamle_stortingssalen

Hva husker du fra de første årenes politiske utvikling i Norge etter unionsinngåelsen med Sverige?

[easy_widget id=25544 title=»Mer fra unionstiden med Sverige»]

Sist redigert: 07/03/2017