Historien om 1814

Skjebneåret 1814 var på  mange måter en konsekvens av revolusjonene i Europa og Amerika mot slutten av det attende århundret. Den lange krigen på kontinentet som startet som følge av henrettelsen av den franske kongen Ludvig 16. i 1793 og som endte to år etter Napoleons skjebnesvangre felttog mot Moskva i 1812, hvor Danmark-Norge ble tvunget over på Napoleons side av britenes brutale raid på København, kostet kong Fredrik 6. et rike og gjorde en fransk revolusjonsgeneral til skandinavisk konge. Historikeren Jens Arup Seip kalte året for intet mindre enn “… en stats fødsel, og en nasjons gjenfødelse.”

Krigens profitører

– Økonomiske oppgangstider i Danmark-Norge 1780-1807

Det hadde lenge vært klart at den gamle kongen, Kristian 7., ikke var i stand til å styre da den bare 16 år gamle kronprins Fredrik gjennomførte sitt lille kupp i 1784. Den unge kronprinsregenten Fredrik ble godt hjulpet av dyktige embetsmenn og satset strategisk på å holde Danmark-Norge utenfor de store krigene som truet ellers i Europa og verden. Eneveldet som institusjon var svekket etter Fredrik 5.s drukkenskap, Kristian 7.s galskap og ikke minst opplysningstidens ideer som tidvis stred sterkt i mot tanken om at en mann kunne holde all makten alene. Men Fredriks styre var såpass inkluderende og åpent for nye tanker at det var få som opplevde at et opprør mot konge og stat ville være verd bryet. Han ble selv inspirert av økonomen Adam Smiths teorier om fordelene ved frie markeder og fjernet derfor en rekke merkantilistiske begrensninger på utenrikshandelen, samt senket toller og avgifter og satte begrensninger på monopoldannelse. Han gjennomførte også de såkalte landboreformene i Danmark. Før reformene var mange danske bønder bundet til jorden de var vokst opp på på samme måte som et hus er, menneskene fulgte gården de var født og oppvokst på og fikk ikke flytte vekk fra den, langt mindre kjøpe egen jord og dyrke den som en selveiende bonde. Etter landboreformene forsvant både stedsbåndene og pliktarbeidet, samt at jord ble stykket opp og solgt til de som klarte å spare opp penger nok til å bli selveiende bønder. For Norges del opphevde han i 1788 det forhatte kornmonopolet og i 1795 åpnet han for at alle skogseiere kunne skjære og selge så mye tømmer de selv ønsket igjen. Gjennom denne liberale politikken demonstrerte ikke bare Fredrik et ønske om å innføre opplysningstidens idealer og vise seg som en fremsynt statsleder, men han holdt også de revolusjonære tendensene som strømmet opp fra kontinentet i tømme og hindret at de små opprørene som faktisk oppstod ikke fikk nok næring til at de lot seg spre på samme måten de hadde gjort i Frankrike.

Kart over Danmark-Norge med hertugdømmene Slesvig og Holstein kommer her.

En norsk identitet

Norge ble holdt hardt i tømmene av regjeringen i København. Få nordmenn fikk tilgang på de høyeste stillingene i statens administrasjon og ingen fikk noensinne en lederstilling i et kollegium (et slags datidens departement). Landet hadde heller ikke hatt en egen stattholder siden 1771, faktisk hadde man ikke engang et eget kollegium som representerte landet i København slik de tyske hertugdømmene hadde. Ønsker om egen bank og universitet forble også lenge drømmer, selv om behovene var sterkt reelle. Nordmennene skulle ikke under noen omstendighet få anledning til å utvikle tanker om selvstendighet eller enda verre; en union med svenskene. Men det var allikevel endringer på gang i Norge. Siden 1720 hadde antallet innvandrere fra Danmark, Slesvig og Holstein gått gradvis ned og stadig flere nordmenn tok en universitetsutdannelse i København med mål om å bli embetsmenn, noen i København, men mange også i Norge. Mot slutten av århundret hadde embetsstanden i Norge i stor grad blitt selvrekrutterende. Med dette menes at unge gutter fra norske embetsmannsfamilier ble sendt avgårde for å få undervisning og utdanning i hovedstaden slik at de også kunne følge i sine fedres fotspor hjemme i Norge. Flere reiste også ut i Europa og tok kurs og utdanning i de store universitetsbyene hvor de møtte mange av opplysningstidens tanker og ideer om folkesuverenitet, ytringsfrihet, maktfordeling og mye mer. Mot den danske kongemaktens ønske økte i stedet mange nordmenns bevissthet om at Norge og Danmark var to forskjellige land, forrent under den samme kongen, men ikke alltid like forrent i sine interesser. En norsk nasjonal identitet var i utvikling. Når man i embetsstanden i Norge snakket om norsk historie, snakket man om vikingtiden og de store heltekongene fra sagaenes tid og om den norske bonden som alltid hadde vært fri til å reise seg og forlate gården han jobbet og strevde på om han ikke trivdes, som ikke var bundet til en plass for livet og underkuet av en lensherre eller storbonde slik deres danske brødre hadde vært. Forskjeller som dette fikk næring fra undersøkelser staten gjorde fra midten av 1700-tallet av for å få en oversikt over landets økonomiske stilling. På mange måter ble disse undersøkelsene i stedet tidsvitner på en norsk egenart, på de høye fjellene og bratte liene, på bonden og hans nærhet til naturen og frihet til å bo hvor han ville.

Det Norske Selskab av Eilif Peterssen, malt 1892. Mannen i rød jakke forestiller Johan Nordahl Brun, mens Johan Herman Wessel hever sitt glass og madame Juehl smiler i bakgrunnen.

Det Norske Selskab av Eilif Peterssen, malt 1892. Mannen i rød jakke forestiller Johan Nordahl Brun, mens Johan Herman Wessel hever sitt glass og madame Juehl smiler i bakgrunnen.

Det Norske Selskab og Norges Skaal

Johan Nordahl Brun var i sin studietid, før han ble biskop i Bergen, en av hovedpersonene i det som er kjent som det Norske Selskab i København. Dette var en sosial klubb for norske studenter som hadde fast tilhold i madam Juels Kaffehus hvor de talte, diskuterte, sang og festet. Mange av medlemmene i det Norske Selskab på slutten av 1700-tallet var aktive formidlere av en norsk-patriotisme som tidvis var svært  upopulær i de høyere politiske lag i København. Mange dikt ble skrevet og sanger sunget her opp igjennom årene og den unge Brun er kanskje mest kjent for visen “Norges Skaal” som på 1800-tallet lenge var det nærmeste landet kom en egen nasjonalsang:
 
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømme!

 

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som Lænker brød,
Skal evig elsket være!
Den vrede Livvagts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmænds Sag.
Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu til Ære!

 

En Skaal for Dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og har Du en, saa Skaal for den!
Og Skam faae den, som sviger!
Og Skam faae den, som elsker Tvang
Og hader Piger, Viin og Sang!
En Skaal for Dig min kjække Ven,
Og for de norske Piger!

 

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker!
Hør Dovres Echo raabe: «Held!»
For Skaalen tre Gang takker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For Norges Sønner raabe Held;
Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker 
Universitetskravet ble endelig oppfylt da kong Fredrik 6. til slutt lot seg overtale av den fremste talsmannen for eget universitet; Grev Herman Wedel Jarlsberg i København 2. september 1811. En stor sum til byggingen av universitetet var allerede samlet inn av private i Kristiania og i 1813 ble endelig Det Kongelige Frederiks Universitet åpnet.

Universitetskravet ble endelig oppfylt da kong Fredrik 6. til slutt lot seg overtale av den fremste talsmannen for eget universitet; Grev Herman Wedel Jarlsberg i København 2. september 1811. En stor sum til byggingen av universitetet var allerede samlet inn av private i Kristiania og i 1813 ble endelig Det Kongelige Frederiks Universitet åpnet.

Kravet om eget universitet var langt i fra nytt. Allerede i 1661 ytret norske prester ønske om et eget Akademi i Norge for å spare utgifter til reise, kost og losji for norske studenter. Kravene fortsatte å komme fra Norge ettersom tiden gikk, mens motstanden fortsatt forble i København. I Norge følte embetsstanden og borgerskapet seg stadig mer urettferdig behandlet innad i unionen. Tross alt hadde rikets tyske hertugdømmer sine egne universiteter, mens i Norge var skolebøkene sensurert for alt innhold som kunne nøre oppunder en norsk selvfølelse. I stedet bygget bøkene oppunder en tilknytning og lojalitet til den dansk-norske staten. I økonomiske oppgangstider virket det også, men i periodene i mellom de store revolusjonskrigene, da handelen falt, så steg oppmerksomheten på de små og store urettferdigheter, de symbolske forskjeller mens de samfunnskritiske ytringene økte forsiktig i omfang. Å kritisere staten var farlig for noen ytringsfrihet fantes egentlig ikke, men små uttrykk og sanger fikk utvikle seg, særlig blant borgere og embetsstand. De staute fjellene på Dovre ble symbolet på landets tidsløshet og standfastighet. I Kristiania ble det titt og ofte sunget om den norske bondens frihet, mens taler ble holdt om fortidens helter og skåler delt for “Norges vel” blant unge menn. I en slik atmosfære ønsket ikke kongen noe eget norsk universitet som kunne nøre oppunder stemningen ytterligere. Derfor ble heller ikke ønsket oppfylt før behovet ble sterkt nok, og nødvendigheten av å roe norske protester viktig nok, under krigen.

Den norske dikteren og presten Johan Nordahl Brun oppsummerte i en setning noe av det som rørte seg i embetsstandens tanker i 1771, uten selv å risikere for mye: “…innbyggerne i den Oldenborgske staten [red. anm. den Dansk-Norske staten, Oldenborgerne var kongens slektsnavn] har to fedreland; Ett naturlig, som for nordmennene var Norge, og ett borgerlig, som var staten de delte med dansker, holsteinere og andre.”

Bilde kommer: Topografiske undersøkelser fra Erik Pontopidan 1752. De topografiske undersøkelsene på 1700-tallet var ment å gi en økonomisk oversikt over Norge og hva det kunne bidra med til unionen, både økonomisk og militært. Bildene som ble malt som følge av disse undersøkelsene var av et særegent norsk rike med høye fjell, dype daler og et hardbarket bondesamfunn med en stolt fortid. Alle elementer som styrket følelsen av at man ikke bare var medlemmer av staten Danmark-Norge, men også et folk med en natur og en fortid man ikke delte med danskene. Likevel er det lite som tyder på at det var mer misnøye i Norge enn i resten av riket, ihvertfall ikke blant folk flest, bøndene og fiskerne. De som viste misnøye med situasjonen i Norge på slutten av 1700-tallet var først og fremst embetsstanden og kjøpmennene i byene.

Nøytralitetspolitikk og økonomiske oppgangstider

Den misnøyen som måtte være i den dansk-norske staten ble sterkt temmet av den kraftige økonomiske veksten man opplevde under de store revolusjonskrigene; først den amerikanske fra 1775 og siden den franske fra 1792. Kronprins Fredrik førte en klar og tydelig nøytralitetspolitikk overfor de krigende parter, han ønsket under ingen omstendighet å bli dratt inn i krigens redsler. Samtidig tjente landet hans gode penger på sin voksende handelsflåte som takket være sin nøytralitetsstatus stod fritt til å frakte varer og gods til alle de stridende partene. Parter som alle sårt trengte det de kunne få tak i av for eksempel norsk tørrfisk og tømmer. Prisene steg på grunn av etterspørselen og fraktprisene økte like så. Helt fredelig var det naturligvis ikke her i nord. Mellom 1784 og 1790 fortsatte konflikten med Sverige om stormaktsposisjonen i Nord-Europa, men Sveriges konflikt med Russland holdt svenskenes blikk for det meste rettet østover. Den dansk-norske handelsfarten under nøytralitetens fane førte også med seg en alvorlig konflikt med Storbritannia om hvorvidt nøytrale handelsskip hadde rett til å ferdes i farvann kontrollert av de stridende uten at de kunne inspiseres. Storbritannia fryktet særlig at den dansk-norske flåten fraktet krigsmateriell til franskmennene på begynnelsen av 1800-tallet, og like mye fryktet de at den dansk-norske krigsflåten skulle bli dratt inn på franskmennenes side. Flåten var på den tiden Europas nest største etter deres egen og derfor holdt de også lenge en diplomatisk tone overfor den dansk-norske handelsflåten. Men etter en rekke mindre trefninger hvor dansk-norske handelsfartøyer måtte eskorteres av krigsskip gikk britene til aksjon mot dobbelt-riket. Konflikten på kontinentet var blitt for omfattende til at de stolte på handelsskipenes kapteiner og deres lovnader om at de ikke fraktet ulovlig krigsmateriell til deres franske fiende. Den 2. april 1801 angrep en britisk flåte under den senere så berømte admiral Horatio Nelson København og tvang kong Fredrik til å godta fremtidig ransakelse av handelsflåten hvis han ønsket at den lukrative handelen skulle kunne fortsette. Rundt 1000 danske og norske sjømenn falt i det korte slaget, men for britene ble det bare en øvelse for hva som skulle komme noen år senere.

1807 – Det store flåteranet og krigen

August 1807 angrep britene København med en hær i nord og en krigsflåte til sjøs. Byen ble utsatt for en omfattende brannbombing i tre dager før den overgav først seg selv, og siden den dansk-norske flåten.

August 1807 angrep britene København med en hær i nord og en krigsflåte til sjøs. Byen ble utsatt for en omfattende brannbombing i tre dager før den overgav først seg selv, og siden den dansk-norske flåten.

Etter 1801 gjorde kong Fredrik det han kunne for å holde kongeriket sitt utenfor stormaktskonfliktene på kontinentet, men britenes dominans på sjøen og Napoleons fremferd på fastlandet gjorde nøytralitet et stadig vanskeligere mål. I 1805 og 1806 forsynte frankrike seg av henholdsvis Østerrike og Preussen og innførte en fastlandsblokade av all britisk handel i håp om å svekke britene så kraftig økonomisk at de ville måtte oppgi krigen. Året etter nektet britene alle nøytrale skip å legge til i havner hvor britiske skip var bannlyst, samtidig inngikk den russiske tsaren og Napoleon en avtale om å tvinge de resterende nøytrale statene med i den britiske fastlandsblokaden mot britene, en avtale britene fikk nyss om. Nøytraliteten til Danmark-Norge var omgitt av en tikkende tidsbombe. Britene fryktet den dansk-norske krigsflåten og hva den ville kunne utrette om den falt i Napoleons hender. Sannsynligvis ville den blokkere innfarten til Østersjøen og deres adgang til den viktigste handelsruten de hadde igjen i Nord-Europa! Løsningen ble å komme Napoleon og hans allierte i forkjøpet. Den 16. august 1807 omringet Storbritannia København med en overlegen krigsflåte på sjøen og en stor hær i nord. Etter tre grusomme netter med terrorbombing fra både sjø og land kapitulerte hovedstaden til engelskmennene. Ved siden av å kreve flåten utlevert truet de med å støtte et svensk angrep på hele riket hvis ikke Danmark-Norge gikk med i krigen mot Frankrike. Men Napoleon sendte også en blanding av trusler og løfter: Gikk man til krig mot Frankrike var det liten tvil om at de danske territoriene var sterkt truet. Hertugdømmene ville forsvinne nærmest umiddelbart, enten til franskmennene eller deres russiske allierte. Napoleon lovet derimot at ved en krig mot britene ville de danske landområdene og hertugdømmene være trygge, og ikke minst, man ville få mulighet til å hevne seg på flåteranerne fra Storbritannia. Da britene forlot København var det med brorparten av den dansk-norske krigsflåten. 15 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger og en rekke småskip falt i britenes hender. Få av disse ble brukt i strid senere, noen endte sine dager som fangeskip i britiske havner. Men tapet for Danmark-Norge var alvorlig.

Krigen handlet lenge om å forsøke å begrense britenes handel og sperre dem ute fra Østersjøhandelen, men uten en større flåte var det nærmest umulig å demme opp for den både materielt og strategisk overlegne britiske krigsflåten. Britene igangsatte sin egen blokade av norske og danske havner. Særlig gikk dette ut over den norske importen av korn, korn som hadde kommet fra både Danmark og England blant andre land. Kong Fredrik innså at sjøblokade og mangelen på effektiv kommunikasjon endelig gav behov for en egen norsk regjeringskommisjon som kunne ta avgjørelser i Norge på vegne av kongen mens krigen varte, og han sendte prins Christian August som leder for denne.

På den andre siden av svenskegrensen var krigen på denne tiden enda vanskeligere. De svenske angrepene på Norge som kom i 1808 ble drevet tilbake til grensen og i store deler av krigens første år stod man fast i Kongsvingertraktene. Samme året invaderte Russland det svenskstyrte Finland og året etter startet russiske angrep på svenskenes eget land. Tapet av Finland var forsmedelig for svenskene. Finland var deres arvesølv og tapet var en nasjonal krise. Noe måtte gjøres.

Napoleons egen hærfører, marskalk Jean Baptiste Bernadotte, ble valgt til svensk tronarving etter at Christian August døde i mai 1810.

Napoleons egen hærfører, marskalk Jean Baptiste Bernadotte, ble valgt til svensk tronarving etter at Christian August døde i mai 1810.

Den svenske kongen Gustav 4. Adolf ble avsatt av svenske offiserer som ikke lenger klarte å se på hans vanstyre og uvirkelige tro på hva den svenske hærens makt kunne utrette. Gustav forsøkte å flykte med hele den svenske statskassen, men flukten mislyktes og i stedet ble han fengslet. Hans onkel tok i stedet over som konge under navnet Karl 13. Men Karl hadde ingen levende arvinger og var en eldre herremann i 1809, en tronfølger måtte man ha! Muligheten til å velge en ny gav også mulighet for nye allianser. Valget gikk til slutt på lederen av den norske regjeringskommisjonen; Christian August. Kanskje var håpet at han ville bringe med seg Norge inn i en ny svensk-norsk union, Christian August hadde allerede forsøkt å få godkjennelse for en separatfred med Sverige for å begrense sulten som Norge ble utsatt for i 1809. Men det håpet skulle raskt svinne. Christian August døde av et hjerneslag i mai 1810. Enda en tronfølger måtte finnes, og det fort. Valget falt nå på den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte som tok navnet Karl Johan. Samtidig foreslo russerne en løsning på svenskenes fornedrende tap av Finland. Hvis Svenskene gikk inn i krigen mot Frankrike på tysk jord, skulle Russland støtte et svensk angrep mot Danmark-Norge for å erobre Norge som en erstatning etter at Napoleon var slått. På mange måter ble det Napoleon som avgjorde for den tidligere franske hærføreren i Sverige. Høsten 1812 gikk Napoleon til angrep på Moskva med 430.000 mann, men angrepet gikk veldig galt. Bare 10.000 av hans soldater kom levende fra det og det enorme Russiske tsarveldet var blitt en fiende. Franskmennene hadde ikke lenger store styrker å forsvare Danmark med og Fredrik 6. mottok kravet fra både Russland og Sverige samtidig; avstå Norge. Han avslo tvert. Desperat forsøkte den dansk-norske kongen å inngå en fredsavtale med Storbritannia og en allianse med briter og russere mot franskmennene, men han var for sent ute. Alt som gjenstod var å håpe på et fransk mirakel på kontinentet og forberede de to landene sine på krig. Han kjørte opp tempoet på alt Danmark maktet av kornleveranser til Norge, på tross av britisk blokade, og sendte sin fetter og tronarving; Kristian Fredrik, til Norge for å forberede forsvaret og for å styre som norsk stattholder.

Regjeringskommisjonen - en 'norsk' regjering

Rett etter krigsutbruddet i høsten 1807 opprettet kong Fredrik 6. av Danmark-Norge en midlertidig regjeringskommisjon i Norge. Han sendte sin nære slektning prins Christian August for å lede regjeringen og forberede hær og marine på krig så godt som mulig, så raskt som mulig. Regjeringen bestod av ytterligere tre personer i utgangspunktet, alle godt kjente embetsmenn i Norge; stiftamtmannen i Akershus – Gebhard Moltke, Justitiarius Enevold Falsen fra Akershus og amtmannen i Smålenene: Marcus Gjøe Rosenkrantz. Noe av det første de gjorde var å sette grev Herman Wedel Jarlsberg til å rekvirere det man kunne av skip for å starte en omfattende transport av korn fra Danmark til Norge. Grev Wedel satset taktisk på å skaffe flest mulig små skip for å øke sannsynligheten for at flest mulig skip skulle klare å klemme seg igjennom den omfattende britiske blokaden ute i Kategatt. Den første norske regjeringen var ikke ment å vare lenger enn krisen varte, så fort krigen var avsluttet og sjøveiene åpne igjen skulle Norge tilbake under styret fra København. 

Krigen i Norge

En beskrivelse som går igjen om Norge under Napoleonskrigene er at landet var en øy i Europa, med Storbritannia som mur langs kysten og Sverige i øst. Allerede første året ble 300 av landets 1500 handelsskip kapret eller ødelagt av britene. For et land som var avhengig av kornimport og handel med utlandet var det alvorlig at hovedtransportåren til sjøs ble strupet så til de grader sammen av fiendtlige skip. Fra britenes side var dette en bevisst taktikk, man visste hvor viktig Norge var for danskene samtidig som man visste hvor sårbart landet var uten handelsflåten sin. På Sørlandet åpnet man opp for kaperfart for å forsøke å erobre tilbake verdien av noen tapene særlig kjøpmenn og handelsnæringen hadde opplevd. Med et kaperbrev fra kongen fikk en skipseier rett til å bevæpne skipet sitt og utruste det for å borde fiendens handelskip i håp om å kapre det og dets verdifulle last. Uten et slikt kaperbrev var man å anse som en pirat og lovløs på sjøen, men med dette så kunne man bevise at man opererte på kongens vegne og dermed fullt lovlig. Blant sjømennene som ble tatt til fange av britiske skip så havnet mange av de overlevende ombord på gamle råtnende fangeskip i britiske havner. Forholdene ombord var avskyelige og mange døde av infeksjoner og mangelsykdommer på grunn av dårlig kost og dårlig renhold. Var man offiser hadde man en bedre skjebne i vente. Disse fikk gjerne private innlosjeringer i land i stedet. Felles for mange av de som overlevde britisk fangenskap var at de hadde fått undervisning i engelsk språk og kultur, knyttet kontakter og lært både landet og folket å kjenne. En del av disse ble siden ambasadører og brobyggere for Norge i tiden etter krigen. Handelsblokaden av Norge fikk de konsekvensene britene håpet på da kornavlingene i Sør-Norge slo feil høsten 1808 samtidig som fisket slo feil i Nord den påfølgende vinteren. Med sulten fulgte sykdommer som tyfus og dysenteri, sykdommer som gjerne startet i militærgarnisonene hvor menn levde tett og uhygienisk sammen. Dødsratene i hele landet steg kraftig det neste året. Den samme fortvilelsen gjentok seg i 1812 da avlingene nok en gang slo feil.

 

Kristian Fredrik

Fordi Kongen hadde kun døtre og derfor ingen mannlige arvinger til tronen var det hans fetter Kristian Fredrik som var hans tronfølger. I 1813 ble han sendt til Norge for å erstatte Christian August som stattholder i Norge.

Fordi Kongen hadde kun døtre og derfor ingen mannlige arvinger til tronen var det hans fetter Kristian Fredrik som var hans tronfølger. I 1813 ble han sendt til Norge for å erstatte Christian August som stattholder i Norge.

Den 22. mai 1813 gikk kronprins Kristian Fredrik, forkledd som matros, i land på Hvaler etter en farefull ferd gjennom britiskkontrollerte farvann mellom Norge og Danmark. Hans mål var å styre landet på vegne av sin fetter, kong Fredrik. Dette betydde først og fremst at han måtte sikre landet kornforsyninger, enten det var fra Russland i nord, eller England i sør-vest. Hvor kornet kom fra var likegyldig for norske mager. Han måtte også forberede landet på at svenskene ville angripe, og kanskje måtte han selv angripe først; mot Gøteborg for å skaffe en forsyningslinje for korn fra Danmark. Han kunne bare håpe at krigen i Europa oppholdt den svenske hæren lengst mulig.

Selv med tomme mager forholdt de fleste nordmenn seg i ro i 1813. Skatter og avgifter ble økt fra statens side, en krigens nødvendighet, men disse byrdene ble nå for det meste lagt på embetsmannsstanden og andre bemidlede personer. Den norske bonden og fiskeren hadde ved å sende sine unge menn ut til hær og marine ofret mye, og dette ble det tatt hensyn til. Det var allikevel ikke helt fritt for opprørsstemning. I en rekke byer oppstod det opprør hvor sultne borgere krevde utlevert korn fra de lokale lagrene. Den nye stattholderen, Kristian Fredrik, benyttet mye tid i begynnelsen til å sjarmere og innynde seg blant landets borgere, særlig da blant de som var uttalt mer svenskvennlige enn man kunne ønske, situasjonen tatt i betraktning.

Den norske hæren var alt annet enn forberedt på en storkrig med Sverige. Dårlig utrustet og svakt trent som den var ville det blitt en kostbar affære å angripe nabolandet. Da krigen mot Sverige kom i september nektet han å lystre sin kongelige fetters ordre om å erobre Gøteborg av nettopp den grunn. I stedet forble han i Norge og bygde opp en sterk sentraladministrasjon i Kristiania og fortsatte å styrke sin personlige stilling og popularitet blant nordmennene. I januar 1814 opprettet han til og med den lenge etterlengtede nasjonale banken, dermed hadde landet fått både universitet og bank!

 

Kielfreden

I oktober 1813 skjedde det den dansk-norske kongen fryktet mest; Napoleons styrker ble jaget ut av Tyskland og Danmark stod igjen, ubeskyttet og alene. Den nye svenske tronfølgeren, Karl Johan, som i følge avtalen med Russland skulle forfølge franskmennene inn i Nord-Frankrike for et endelig oppgjør, brøt av og marsjerte med sin store hær nordover mot Danmark og okkuperte på kort tid både Slesvig og Holstein. I desember hadde ikke Fredrik 6. flere alternativer å velge mellom. En midlertidig våpenhvile ble tegnet frem til utsendinger for begge sider møttes i den nord-tyske byen Kiel for fredsforhandlinger i januar 1814. Den 15. januar ble Kielfreden undertegnet; og kongeriket Norge med alle sine “…indvaanere, Byer, Havne, Fæstninger, Landsbyser og Øer på alle Kyster…” ble avstått til Sverige. Ordlyden var sånn at landet ble avstått som et eget rike og ikke som en ny del av Sverige, noe Karl Johan godtok da han slett ikke ønsket noen konflikt med nordmennene om dette. Kongen beordret også Kristian Fredrik hjem til København, for selv om et selvstendig norsk opprør ville kunne åpne for en fremtidig gjenforening mellom de to landene, kanskje under Kristian Fredrik som konge, så var det også en risiko for at Karl Johan ville kunne hevne seg på Danmark. Det kan være verdt å merke seg at de tidligere norske skattlandene Island, Grønland og Færøyene med mer ikke var med i avtalen om avhendingen av Norge til Sverige.

1814 – Annus mirabilis – et miraklenes år

I Danmark var kongen presset til å beordre sin stattholder og arving i Norge tilbake til København. Men Kristian Fredrik hadde egne planer. Og kanskje kjente kongen til disse planene fra før av, kanskje var det til og med avtalt spill? En rekke historikere har argumentert for at kongen selv må ha vært med på planen, men offisielt så brøt Kristian Fredrik nå kongens ordre. Han ble i Norge selv etter å ha mottatt flere brev hvor han ble beordret hjem av kongen. Ideen bak det han skulle foreta seg nå var ikke ny. Hans noe eldre venn fra Eidsvoll, forretningsmannen Carsten Anker, hadde allerede i april 1812 skrevet til Kristian Fredrik at han så bare tre mulige utveier hvis Norge ble tapt for Danmark som følge av krigen;

  1. Norge ble en provins av Sverige,
  2. Norge måtte kaste seg i hendene på britene og håpe på det beste, eller det siste punktet som Anker mente måtte være det beste;
  3. Norge måtte bli en selvstendig stat og velge seg en egen konge: Kristian Fredrik.

Og det var dette siste alternativet som ble planen til Kristian Fredrik. Danmark var slått, fienden stod ved grensen og det var ingenting man kunne gjøre for å redde Norge. Skulle et opprør gjøres i Norge, måtte det være uten tilknytning til Danmark. Hvis nordmennene valgte seg Kristian Fredrik som sin konge ville en fremtidig gjenforening av de to landene være nærmest garantert den dagen Fredrik 6. døde i Danmark. I slutten av januar holdt han et møte med en rekke embetsmenn hjemme hos Carsten Anker på Eidsvoll hvor det ble besluttet at man ikke godtok Kieltraktatens vilkår og rundt om i landet diskuterte man Norges mulige fremtid. Hjemme hos sorenskriver Christian Magnus Falsen på Ås startet man til og med arbeidet med en ny grunnlov inspirert av opplysningstidens ideer om folkesuverenitet og maktfordeling. Den 17. februar ble det kunngjort fra Eidsvoll at Kristian Fredrik styrte midlertidig frem til en folkevalgt forsamling kunne møtes for å gi landet en egen grunnlov og velge seg en egen konge. Møte ble satt til Eidsvoll den 10. april. Forsamlingen skulle velges ved at menighetene rundt om i landet avla en ed på å forsvare landets selvstendighet før de pekte ut valgmenn som fikk oppdraget med å igjen velge representanter til den grunnlovsgivende forsamlingen på Eidsvoll.

 

Eidsvoll

Eidsvollsforsamlingen 1814

Da forsamlingen kom sammen på Eidsvoll søndag den 10. april, var det til en stemning av fellesskap og likeverd. Det første man gjorde var å nedsette en komite for å lage et utkast til en ny grunnlov. Det ble også bestemt at arbeidet skulle ledes av en president som ble byttet ut ukentlig, samt en sekretær. Det tok ikke mange dagene før det ble åpenbart at man var delt i to forskjellige grupperinger; de som var for et “…indskrenket og arvelig Monarki”, altså et unionsparti, og de som at Norge burde være “…et fridt, uavhengig og udelelig Kongerike”. Mange av de som var unionsvennlige var da også fra borgerskap og handelsstand. De fryktet at en selvstendighetserklæring ville terge både Sverige og England slik at handel ville erstattes med krig og blokade i lang tid fremover.

En ed for et valg

 Valget av de 112 representantene til forsamlingen på Eidsvoll var en helt ny erfaring for nordmenn, en erfaring som få mennesker i verden til da hadde fått være med på. Den 25. februar 1814 måtte menighetene rundt om i hele landet sverge en ed på at de ville verge landets selvstendighet med sine liv. En genistrek i seg selv da eden på mange måter utelukket mange av de som ønsket union med Sverige fra å stille. En rekke, deriblant Grev Wedel Jarlsberg nektet i førsteomgang å avgi denne eden, men de ble nærmest tvunget da de senere møtte opp på Eidsvoll. Etter eden pekte menigheten ut betrodde menn, valgmenn, som skulle møtes for å velge hvem som skulle representere menighetene i amtene. For å kunne bli valgmann måtte man være, ja, du gjettet riktig, mann, over 25 år og enten embetsmann, borger eller selveiende bonde. På grunn av avstanden og den korte tidsfristen rakk man aldri velge representanter i Nord-Norge, Eidsvollsforsamlingen hadde derfor ingen representanter fra Nord. Hvert Amt (datidens “fylke”) fikk tre representanter hver, mens de største byene fikk sine egne representanter (Bergen fikk hele fire representanter). Utenom dette fikk hæren hele 33 representanter på Eidsvoll, noe som sterkt fremmet Kristian Fredrik sin sak da mange av disse var lojale mot ham.

Eden: Presten spurte: [quote]”Sværger I at hevde Norges Sælvstendiged og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?” [/quote]

Man hadde ikke akkurat noe valg…  

Grunnlovens ideologi

Arbeidet med grunnlovsutkastet ble ansett som svært viktig og en rekke utkast til lovparagrafer, setninger og hele avsnitt ble laget og diskutert i den store salen på Eidsvollsbygningen før man entes. Utkast som både gjorde Norge til en ren republikk uten konge og adel ble sirkulert sammen med utkast som gjorde landet til et rent eneveldet. Men tidlig ble det avgjort at man skulle satse på en maktfordelingsmodell etter inspirasjon av Montesqieu (Les om opplysningstiden her).

Kongen ble gitt den utøvende myndighet. Han skulle utnevne regjeringsmedlemmer, styre utenrikspolitikken og være øverstkommanderende over hær og marine. Krigstider krevde tross alt raske og bestemte avgjørelser og det ville være upraktisk om alle taktiske beslutninger skulle gjøres etter lengre diskusjoner i en forsamling som det ville ta lang tid å samle. Til gjengjeld fikk ikke kongen pålegge folket skatter og avgifter eller ta opp lån på statens vegne uten først å konsultere en folkeforsamling. Han fikk heller ikke lage lover på egenhånd. Denne myndigheten skulle tilhøre folkeforsamlingen, nå kalt Stortinget. Stortinget var det virkelig nye i grunnloven. Det var en folkevalgt forsamling som fikk enerett på å gi lover og bevilge penger fra statskassen til den utøvende myndigheten; kongen og hans regjering. I dag ville vi kanskje rynket litt på nesen når vi skriver i historiebøkene at Stortinget representerte folket. For folket som fikk retten til å stemme på og delta i denne folkeforsamlingen var begrenset til menn over 25 år som enten var embetsmenn, byborgere, byfolk med en viss formue eller selveiende bønder, altså kanskje 30-40 prosent av alle menn. Men faktum er at dette var i sin tid verdenshistoriens kanskje mest omfattende stemmerett. Stortinget skulle komme sammen en kort periode hvert tredje år og i mellomtiden var det kongen som styrte. Han kunne ved behov innføre midlertidige lover frem til neste Stortingsmøte. Han fikk også rett til å legge ned veto mot lover som Stortinget bestemte, noe han kunne gjøre to ganger hvis det samme lovforslaget kom opp igjen neste gang Stortinget var samlet. Men hvis den samme loven ble foreslått tre ganger, altså i tre forskjellige Storting, så ble forslaget ansett som lov enten kongen likte det eller ikke. Dette skulle få store konsekvenser 70 år senere (les om innføringen av parlamentarismen her). Den dømmende myndighet ble gitt domstolene. Disse skulle være uavhengige av alle politiske forpliktelser og personlige bånd, men i følge loven skulle de velges av kongen og det er nok ikke fritt for at dette gav kongen et snev av mer makt enn han var tiltenkt.

Grunnloven av 17. mai 1814.

Allerede 4. november måtte grunnloven endres for å tilpasses den nye svenske tronarvingens ønsker, men slik så den ut etter at Eidsvollsmennene undertegnet den 17. mai 1814. Bilde: Stortinget.no CC 2.0

Foruten maktfordelingsprinsippet som skulle sikre at ingen skulle kunne gjøre seg eneveldig eller utnytte sin stilling til egen fordel og på folkets bekostning ble det innført en rekke andre liberale friheter i grunnloven. Et viktig punkt som mang nordmenn allerede følte de hadde, men som ble formalisert i grunnloven, var rettssikkerhetsprinsippet. Ingen skulle kunne fratas verken liv eller frihet uten at man fikk en rettslig dom av sine likesinnede, basert på formelle lover og regler som alle kunne forholde seg til likt. Det skulle også være trykkefrihet slik at man kunne ha en tilnærmet fri presse. Eiendomsretten og arvereglene i odelsretten ble også sikret. En viss grad av trosfrihet fikk man også hvis man ser bort i fra formuleringen om at hverken jøder, jesuitter eller munke-ordener var ønsket i landet. Og til slutt, etter mye debatt, ble det også vedtatt en allmenn verneplikt.

17.-20. mai 1814

Varierende innlosjering og lange dager preget ukene på Eidsvoll. Nye forslag til lovparagrafer ble jevnlig lest opp i plenum før de ble diskutert, redigert og skrevet ned på nytt. Men tirsdag den 17. mai 1814 var dokumentet ferdig. Den nye grunnloven ble høytidelig lest opp før man gikk til valg av tre nye komiteer som skulle fortsette arbeidet med blant annet en egen lovbok etter at den grunnlovsgivende forsamlingen brøt opp og dro hver til sitt. Deretter kom dagens høydepunkt: valget av en konge! Det var ikke akkurat noen spenning rundt resultatet, det var mer en formalitet for Kristian Fredrik hadde stått i bakgrunnen og regissert så godt han kunne hele tiden man var samlet på Eidsvoll. Den 18. mai ble en renskrevet versjon av grunnloven formelt undertegnet av forsamlingen, og dagen etter tok Kristian Fredrik offisielt kongsnavn og oppløste forsamlingen. Den 20. mai møttes alle 112 eidsvollsmennene i salen på Eidsvollsbygningen for å holde hverandre i hendene som om de var en organisme mens de sammen ropte “Enige og tro til Dovre faller!”. Verket var gjort, for denne gang. Verdens mest liberale grunnlov til da var vedtatt av en demokratisk valgt forsamling.

Karl Johan, krigen og unionen med Sverige

Fredriksten festning i Halden ble raskt omringet og forbigått da den overlegne svenske hæren angrep Norge sommeren 1814.

Fredriksten festning i Halden ble raskt omringet og forbigått da den overlegne svenske hæren angrep Norge sommeren 1814. Bilde: Halden historiske samlinger.

Eidsvollsmennene visste hva de gjorde da de tok Kristian Fredrik til konge. Med ham valgte de også en fremtidig union med Danmark igjen. Hele våren hadde Eidsvollsbygningens eier og den nye kongens gamle venn, Carsten Anker, forsøkt å skaffe støtte for Norges posisjon i London. Men håpet om britisk støtte til uavhengighet var og ble en drøm, for britene hadde for lengst bestemt seg; Norge tilhørte Sverige. Det var avtalen mellom stormaktene som kjempet mot Napoleon og svenskenes ferske tronarving, Karl Johan. Og den avtalen stod man fast på. Nyheten om Napoleons fall gav et lite håp om at Karl Johan skulle velges til fransk konge og åpne Sverige opp for Kristian Fredrik som svensk konge, men det skjedde aldri. Stormaktenes utsendinger i både København og Kristiania presset på for at Norge skulle godta svenskenes herredømme. Alle brevene som kong Fredrik hadde sendt sin fetter i Norge ble godtatt som bevis for at han hadde gjort det han kunne for å få Kristian Fredrik til å gi opp Norge uten strid. Den samme forståelsen møtte de ikke Kristian Fredrik med i Kristiania. De var ikke der for å forhandle, men for å diktere at Kieltraktatens bestemmelser måtte etterfølges til punkt og prikke. I juli ble det avtalt en våpenstilstand og en opphevelse av sjøblokaden frem til slutten av september, forutsatt at kong Kristian Fredrik innkalte et ekstraordinært Storting og erklærte sin avgang der. I tillegg måtte man godta at svenskene okkuperte de norske grensefestningene og alt land øst for Glomma. Man kunne godta det meste, men å overgi grensefestningene og store deler av Østlandet til svenske tropper var uakseptabelt for Kristian Fredrik og de norske forhandlerne. Karl Johan, på sin side, hadde det travelt. Norge måtte sikres før fredsforhandlingene på kontinentet startet, for det var alltids en fare for at noen av stormaktene kunne endre sine holdninger overfor de norske kravene på folkesuverenitet og demokrati. Den manglende norske aksepten for

Mossekonvensjonen

Mossekonvensjonen. Bilde: Stortinget. CC BY-ND 2.0

overtakelsen av grenseområdene ble en unnskyldning for å gjennomføre et hurtig angrep mot Norge den 26. Juli. De norske kanonbåtene ved Hvaler ble forsøkt senket, samtidig omringet den svenske hovedstyrken festningen i Halden før de fortsatte nordover mot Kristiania. Langs grensen ved Kongsvinger ble de svenske troppene derimot stoppet av norske styrker, men de ville aldri kunnet holde området lenge. I stedet godtok Kristian Fredrik nye fredsfohandlinger i Moss 10.-14. august. Avtalen som ble oppnådd her er kjent som Mossekonvensjonen. I denne bandt Kristian Fredrik seg til å innkalle Stortinget og deretter umiddelbart abdisere og forlate landet for godt. Til gjengjeld godtok Karl Johan at den norske grunnloven ble stående nesten som den var, kun med noen små tilpasninger for at kongen skulle være svensk. Den 10. oktober, på kongsgården på Bygdøy, mottok representanter for Stortinget formelt Kristian Fredriks avskjed som Norges konge. Han forlot landet i stillhet den samme dagen. I Kristiania satte de 79 fremmøtte representantene for landets første Storting seg ned for å tilpasse grunnloven den nye situasjonen man befant seg i, med 15.000 skarptrente svenske soldater truende i Østfold.

En ny grunnlov – igjen

Den siste uken i oktober arbeidet Stortinget med å tilpasse grunnloven. Det viktigste premisset deres var at Norge måtte formelt anses som et eget rike som gikk i union med Sverige under visse betingelser. Grunnlovens første paragraf ble derfor lydende som følger:

[quote]«Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverrige under een Konge».[/quote]
Bernadotte tok navnet Karl Johan da han ble tronfølger i 1810. Her er han på et oljemaleri fra 1811.

Bernadotte tok navnet Karl Johan da han ble tronfølger i 1810. Her er han på et oljemaleri fra 1811. Wikimedia Commons.

Da man antok at kongen ville bli sittende i Stockholm krevde man en norsk visekonge i Kristiania som kunne ta avgjørelser på hans vegne. Hæren og marinen skulle heller ikke kunne benyttes utenfor landets grenser uten Stortingets samtykke. Norske embeter skulle bare kunne besettes av nordmenn og man gjorde krav på et eget penge- og bankvesen, samt at landet skulle aldri kunne bebyrdes med svensk gjeld. Den nye grunnloven ble vedtatt den 4. november 1814. Samme dag valgtes, eller som enkelte representanter har beskrevet det; erkjentes, Karl Johan som ny norsk konge. På mange måter var den nye versjonen av grunnloven en styrkelse av Stortingets myndighet på kongens bekostning. Det må ha forundret mange at Karl Johan gikk med på mange av kravene som ble fremstilt fra Stortingets side. Sannsynligvis gjorde han det fordi han både hadde det travelt med å bli ferdig før fredsoppgjøret i Europa og at han ønsket en fredelig unionsinngåelse som ikke fremmet unødvendig sterke anti-svenske følelser i det norske folket. Dessuten skulle han senere demonstrere at han aktet å feste et langt sterkere grep om Norge og nordmennene enn det mange fikk inntrykk av denne senhøsten 1814.

 

Forrige tema: Ideologier og nasjonenes fremvekst
Neste tema: Unionen med Sverige

Les mer

Bøker:

  • Aschehougs Norgeshistorie Bind 7: Mellom Brødre
  • Seip, Jens Arup, Utsikt over Norges Historie – Tidsrommet 1814 – ca.1860, Gyldendal Norsk Forlag AS 1974
  • Dyrvik, Ståle, Norsk Historie – 1625-1814, Det Norske Samlaget 1999, s. 192-228

Nettsider:

Kilder på mennesket.net:

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra historien om tiden frem til og med grunnlovsåret 1814?

Eidsvollsforsamlingen 1814

Test deg selv!

 

Drøftingsoppgaver

  1. Sett deg inn i en eller flere av disse personene og skriv en kort biografisk fremstilling av personen. Bruk minst to kilder og minst en fra nettet og en fra en god gammeldags fysisk bok (e-bok godtas også): Carsten Anker, Prins/kong Kristian Fredrik, Grev Herman Wedel Jarlsberg eller Christian Magnus Falsen.
  2. 1814 er ett av de mest omdiskuterte årene blant norske historikere, det er stor uenighet om hvordan en god presentasjon av året egentlig burde være. Sørg for at du har lest igjennom hele teksten over og drøft hvorvidt det var ytre krefter utenfor landet, eller indre krefter innad i landet som var de viktigste årsakene til at man erklærte seg som en uavhengig stat i Norge.
  3. Drøft mulige årsaker til at de gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland ikke fulgte med i avtalen som ble inngått mellom Fredrik 6. og Karl Johan i Kiel 15. januar 1814.
  4. Den kjente norske historikeren Jens Arup Seip beskrev Kong Fredrik 6. som en “… sjalu og nærig person, en selvhersker i smått og stort, som ruget over sitt.” og at hans utsendelse av sin intelligente fetter og arving Kristian Fredrik var en desperat handling for å redde eneveldet og felleskongedømmet. Hvordan stemmer denne beskrivelsen overens med din oppfatning av kongen?
  5. Drøft hvorfor Kristian Fredrik gikk med på at man skulle gå til valg på en grunnlovsgivende forsamling som også skulle velge landet en ny konge i stedet for å bare erklære seg selv konge.
  6. Før valget av valgmenn i menighetene den 25. februar 1814 avkrevde presten en ed av alle fremmøtte ved å spørre: [quote]”Sværger I at hevde Norges Sælvstendiged og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?”[/quote]
    1. Hvorfor tror du eden var formulert på denne måten?
    2. Hva var en valgmann? Kan du nevne et land i dag som benytter valgmenn i demokratiske valg?
    3. Bruk internett eller andre kilder for å finne ut hvor mange av Eidsvollsmennene som var henholdsvis bønder, embetsmenn eller offiserer.
  7. Artikkel 2 i den opprinnelige grunnloven av 17. mai 1814 har lenge vært sett på som en skamplett i norsk historie.
    § 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

    1. Hva sa den, og hvorfor var akkurat disse gruppene uønsket i landet? Den ene var til og med oppløst av paven da grunnloven ble undertegnet!
    2. Kan du finne noen andre paragrafer som kan være kontroversielle etter dagens målestokk?
[easy_widget id=25544 title=”Mer fra unionstiden med Sverige”]

Sist redigert: 07/03/2017