1870-1914 – Imperialisme og kolonisering

Mellom 1870 og 1914 gjorde ikke Europa bare et inntrykk på verden, det satte sitt stempel på den og hevdet eierskap. Behovet for råvarer og ressurser økte i de voksende industrisamfunnene, og det samme gjorde behovet for nye markeder for salg av industrivarer og ferdigvarer. Derfor ledet store statsstøttede handelskompanier med egne kjøpmenn, misjonærer og private hærer store ekspedisjoner til alle hjørner av kloden hvor det var håp om å finne rikdom. Med både pisk og gulrot skaffet de seg utposter, kolonier og makt over hele kloden. Begrepet imperialisme kommer fra det latinske ordet for å befale; imperare. I dette ligger det også en kjerne av kontroll over ikke bare en befolknings handel og produksjon, men også dens kultur, religion og ideologi. Det er derfor viktig å skille mellom imperialisme og ren kolonialisme som først og fremst handlet om utvikling og bygging av utposter til økonomiske formål.

 

 


Kolonisering

Imperialismen defineres i dag som når et land dominerer, eller forsøker å dominere, et annet lands økonomiske, kulturelle eller økonomiske liv fullstendig og samtidig forsøker å forme det i sitt eget bilde. Og det var nettopp det som skjedde under den siste halvdelen av det 19. århundre da de voksende europeiske stormaktene kjempet en kamp om å sikre seg de beste holdepunktene og mest ressursrike koloniene verden over. Den industrielle revolusjon hadde bokstavelig talt åpnet opp verden for europeisk utforskning og erobring. Med moderne våpen, telegrafkabler, medisiner, dampskip og lokomotiver hadde europeerne det det trengte til å ta kontroll og befale over alle andre folkeslag de kom over. Viste noen tegn til motstand krevde det som regel bare noen enkle demonstrasjoner av denne makten før de fleste lokalbefolkninger gav opp. En enkel kanonbåts velrettede salver mot et lokalt fort eller tradisjonelt seilbasert krigsskip var gjerne nok. Europeiske land hadde vært opptatt med å opprette kolonier over store deler av kloden siden 1400-tallet. Men på slutten av det 19. århundre foregikk koloniseringen med en effektivitet og med såpass varierende hensyn til lokalbefolkningens liv og velvære at den har farget store deler av verdens syn på Europa siden. Mange steder med rette, men samtidig også noe unyansert. Det tradisjonelle synet på imperialismens tidsalder har vært et hvor kontinenter ble delt opp med linjal og passer etter administrative og maktpolitiske behov, likegyldig til de eksisterende etniske og kulturelle skillelinjene. Store nasjoner ble splittet mellom kolonier styrt av land som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Belgia og Nederland og i mindre grad Portugal og Spania. Små nasjoner kunne plutselig finne seg selv innenfor de samme grensene som tidligere venner, og fiender. I moderne tid er dette bildet blitt langt mer nyansert og mindre konfliktfylt. Det ble sannsynligvis tatt mer hensyn til lokalbefolkning og lokale herskere enn man har hatt inntrykk av. Men det er ikke til å stikke inn under en stol at mange ved det minste tegn på motstand tidvis lett kunne ty til ekstreme midler både for å stoppe og for å avskrekke fremtidige opprør.

Mange stater hadde som vi vet allerede etablert omfattende kolonivelder gjennom flere århundrer, slik som Portugal i Vest- og Øst-Afrika, Nederland hadde et stort imperium i Sør-øst Asia og ikke minst Storbritannia som hadde det største imperiet på papiret med India som den absolutt viktigste og mest innbringende kolonien. Koloniseringen var for det meste en stormaktenes arena. Små europeiske stater hadde sjelden ressurser store nok, eller den nødvendige tradisjonen for oppdagelsesreiser og handel i eksotiske land, til å holde følge med det kappløpet som startet.

Drivkrefter

Imperialismen ble drevet av både økonomisk ærgjerrighet, religiøs og kulturell misjonering, nasjonalisme og strategiske behov for å demme opp mot konkurrerende nasjoner. Det var ingen direkte motsetning blant noen av disse kreftene. Gjerne eksisterte de side om side og forsterket hverandre slik at for eksempel statlig støttede handelskompanier også kunne være opptatt av å opprette misjonsstasjoner og drive forkynnelse. Befolkningsveksten etter jordbruksrevolusjonen gav også et stort overskudd av jordløse mennesker som var villige til å satse alt de hadde på å få muligheten til å skaffe seg et bedre liv i en ny del av verden. Mange unge menn meldte seg frivillig til tjeneste i hær og marine, både av eventyrlyst og mangel på andre muligheter.

Økonomiske drivkrefter

Byggingen av jernbanelinjer som kunne transportere varer, soldater, forsyninger og handelsmenn var en viktig del av koloniseringsprosessen. Muligheten for hurtig transport var et viktig ledd i den europeiske koloniseringsprosessen, enten det var til sjøs eller med jernbane. Bildet over er fra åpningen av den britiske jernbanen over noe som sannsynligvis er Zambesi-elven. Den var en del av et grandiost prosjekt iverksatt av superimperialisten Cecil Rhodes om å bygge en jernbane på britisk jord fra Kapp i sør til Kairo i Nord-Afrika. Bilde: sannsynligvis fra Mc Lure Magazine 1899.

Byggingen av jernbanelinjer som kunne transportere varer, soldater, forsyninger og handelsmenn var en viktig del av koloniseringsprosessen. Muligheten for hurtig transport var et viktig ledd i den europeiske koloniseringsprosessen, enten det var til sjøs eller med jernbane. Bildet over er fra åpningen av den britiske jernbanen over noe som sannsynligvis er Zambesi-elven. Den var en del av et grandiost prosjekt iverksatt av superimperialisten Cecil Rhodes om å bygge en jernbane på britisk jord fra Kapp i sør til Kairo i Nord-Afrika. Bilde: sannsynligvis fra Mc Lure Magazine 1899.

Den industrielle revolusjon hadde skapt et mylder av nye varer, teknikker og prosesser som utnyttet stadig mer av naturens ressurser både over og under bakken. Ettersom etterspørselen av varer økte vokste også jakten på nye ressurser og råvarekilder. Med økt produksjon vokste jakten på nye markeder å selge sine varer i. Mellom 1870 og 1914 tredoblet verdenshandelen seg, hvorav hele tre fjerdedeler gikk mellom vestlige land mens mesteparten av den resterende handelen gikk mellom vesten og de tidligere kolonistatene i for eksempel Latin-Amerika eller til nyindustrialiserte land som Japan. Kolonienes andel var forsvinnende liten og de ble dermed ikke de økonomiske gullgruvene man kanskje så for seg. I stedet var det drømmen om fremtidige inntekter som var den fremste økonomiske drivkraften. Selv om kanskje ikke statene tjente penger så var det allikevel mange private bedrifter og handelskompanier som klarte å gjøre god butikk ut av koloniseringen. Etterspørselen etter varer som kaffe, te, silker, sukker og tobakk økte betydelig etterhvert som større deler av befolkningen fikk råd til dem. For disse kompaniene handlet den nasjonale kontrollen også om sikring av mulige fremtidige inntektskilder, samt at man nektet konkurrerende handelskompanier fra andre land tilgangen til de samme. Derfor hadde også mange handelskompanier en rekke dyktige lobbyister på sine lønningslister, slik at de kunne være med på å påvirke statenes politikk i den retningen de selv ønsket.

Mange nasjoner rundt omkring i verden forholdt seg som svært lukkede land, lite åpne for utenlandske handelsmenn og med sterke tollmurer som skulle hindre at lokale produkter ikke ble utkonkurrert av billigere varer fra utlandet. Frihandel, uten slike tollmurer og begrensninger på import og eksport, ble dermed det første målet for europeiske handelsselskaper og stater.

Den enkleste måten å kontrollere store landområder på er med støtte fra lokale myndigheter. Britene benyttet seg av dette med stor suksess i blant annet India hvor de allierte seg med lokale konger. På den måten slapp de bygge opp nye administrasjoner og kunne fokusere på andre områder. Samarbeid kunne oppnås på flere måter. Å overbevise lokalbefolkningen om sin egen militære overmakt var en måte. En annen var gjennom store lån til investeringer og modernisering, slik som i Det osmanske riket, Egypt og Libya. Det satte landene i stor gjeld som landene ofte ikke var i stand til å betale tilbake. Dermed havnet de indirekte under kontroll av sine europeiske lånegivere.

Politiske drivkrefter

Nasjonalismen var et voksende fenomen og ble brukt aktivt av europeiske regjeringer for å forsvare imperialistiske mål andre steder i verden. Først og fremst var den en drivkraft i seg selv da det var en eim av nasjonal suksess og stolthet over det å sikre seg store og rike kolonier utenfor sitt eget kontinent. India fikk for eksempel det symbolske tilnavnet “Juvelen i kronen”, for det var ikke bare en koloni for britene, det var et mektig statussymbol! Et bilde på deres kulturelle og teknologiske overlegenhet over lokalbefolkningen og kanskje også et symbol på seieren over franskmennene under sjuårskrigen (1756-1763). Men denne nasjonalismen var også et effektivt innenrikspolitisk middel som regjeringer kunne benytte for å effektivt flytte sin egen befolknings oppmerksomhet bort fra indre problemer slik som arbeiderkonfliktene som hadde vokst frem med industrien. Inntekter fra koloniene kunne også bidra til å finansiere velferdsgoder som kunne dempe slike konflikter.

Samlingen av Tyskland i 1871 skapte en ny stormakt mitt i hjertet av Europa, og som den franske statsministeren Gambetta sa ti år senere: “For å fortsette å være en stor nasjon, eller for å bli en, må man kolonisere”. Tyskerne kom sent inn i kappløpet om de beste koloniene og måtte være raske bare for å kunne sikre seg noen i det heletatt. Samtidig hadde Storbritannia og Frankrike startet på en politisk linje om å balansere hverandre når en part annekterte en ny koloni, noe som satte igang et gryende kappløp for å sikre at den ene ikke fikk for stort overtak eller kontroll over områder som var viktige for ens egne, slik som transportårer, militære støttepunkter og havner.

Sosialdarwinisme og humanitære årsaker

Europeernes kontakt med fremmede folk fra ikke-industrialiserte deler av verden gav også opphav til grove feiltolkninger av nye vitenskapelige teorier. En av disse den britiske naturforskeren Charles Darwins teori om artenes opprinnelse og utvikling gjennom naturlig utvalg fra 1858. Denne teorien tok andre og overførte til det menneskelige samfunn for å forklare hvorfor man så så store forskjeller i sosiale, kulturelle og teknologiske utviklingstrekk. Når man så skulle måle utviklingsnivået til andre kulturer gjorde man det med sitt eget som det høyeste tallet på linjalen. Sosialdarwinismen ble også brukt til å forklare klasseforskjeller innad i egne samfunn og til å forsvare rasistiske holdninger. Noen mente sågar at det var den vestlige verdens plikt å underlegge seg teknologisk underlegne folkeslag og herske over dem til deres eget beste. Andre igjen mente at det var den hvite manns plikt å hjelpe andre folkeslag fremover gjennom undervisning i lese- og skriving, fornuft og vitenskap, og ikke minst oppdragelse i europeiske verdier og holdninger fordi de nødvendigvis var bedre for hele menneskeheten.

Mellom dette ønsket om å “hjelpe” lokalbefolkningen frem og opp, og et genuint ønske om å hjelpe medmennesker, ligger da også en av imperialismens kanskje mer humane ringvirkninger på deler av verden, nemlig at det førte til en omfattende humanitær innsats fra både humanistiske og kristne organisasjoner. I mange av landene man koloniserte så man med avsky på tradisjonelle straffemetoder som dødsstraff, tortur og avkappelse av lemmer som straff for selv små forbrytelser og de fleste sørget for å avskaffe slike “barbariske skikker”. Områder ofte rammet av tørke fikk boret brønner eller bygget kanaler, jordbruket ble effektivisert og jernbaner gav mulighet for rask nødhjelp ved behov. Slavehandelen som fremdeles ble drevet av arabiske slavehandlere i et svært omfang på øst-kysten av Afrika ble også avskaffet av europeerne.

Les diktet “The White Mans Burden” av Rudyard Kipling med oppgaver.

Misjonsvirksomhet

For de mange religiøse kreftene i Europa del mente mange det var en kombinasjon av misjonsbefalingens bud i Bibelen om å gå ut og gjøre alle mennesker til guds disipler, og troen på at det var menneskenes synd som holdt utviklingen til de fremmede folkeslagene tilbake. Man mente at omvendelse til den eneste rette tro var det første skritt for etthvert samfunn mot å bli et teknisk og sivilisert samfunn. Mange opplevde å møte sterk motstand, til og med forfølgelse og trusler, og fant det derfor naturlig å tilkalle sine egne myndigheters oppmerksomhet og støtte for å kunne fortsette sin misjonsvirksomhet blant de uvillige disiplene. Andre var igjen sterkt tilknyttet noen av de europeiske handelskompaniene som ofte støttet utbredelsen av kristendommen. En kristnet lokalbefolkningen lettet på forskjellene og kunne bidra til økt fellesskap og samarbeid, og viktigst av alt; færre konflikter.

«For å fortsette å være en stor nasjon, eller for å bli en, må man kolonisere»

Léon Gambetta, fransk statsminister 1881-1882

Kappløpet om Afrika

Moderne kart har siden 1569 vist Afrika, og alle andre land nær ekvator, som betydelig mindre i areal enn det det egentlig har ifht stater lenger sør og nord. Klikk på bildet for å se full størrelse.

Moderne kart har siden 1569 vist Afrika, og alle andre land nær ekvator, som betydelig mindre i areal enn det det egentlig har ifht stater lenger sør og nord. Klikk på bildet for å se full størrelse.

Det kan virke nokså utrolig i dag, men før de store oppdagelsesreisene på midten av 1800-tallet var fremdeles store deler av Afrika sør for Sahara fremmed og ukjent land for europeerne. Sentrale Afrika var i tiden før imperialismen spredt befolket. Lokalbefolkningen levde i tradisjonelle og primitive stammesamfunn som hadde lite kontakt med andre folkeslag og kulturer. Dermed spredte teknologier og ideer seg også sakte, slik at en eventuell jordbruksrevolusjon aldri riktig fikk taket og befolkningstettheten forholdt seg lav. Det var, med unntak av Etiopia og de muslimske områdene i øst, heller ingen utbredte skriftspråk som på en lettvin måte kunne formidle nye ideer til befolkningen. De fleste afrikanske samfunn var organisert på en av to måter. Den ene gikk ut på at man hadde en konge eller høvding som regjerte selvstendig over en samling landsbyer. Den andre måten var å styre gjennom et eldreråd eller noe som lignet, og man hentet myndighet fra religion og tradisjon. Noen av disse kunne samle befolkninger i millionstørrelse.

Slaveri var en utbredt praksis over store deler av det sentrale Afrika. På vestkysten kunne så mye som halve befolkningen enkelte steder bestå av slaver. Det var ikke uvanlig at de som ble dømt for kriminelle handlinger ble solgt på store slavemarkeder som straff. Erobrede stammer ble mange steder gjort til rene underklasser av slaver av andre afrikanere. Slavehandlere kunne også sende ut bander for å kidnappe mennesker som de siden kunne selge som slaver. På østkysten vokste også den arabiske slavehandelen innover i landet slik at den etterhvert også fanget europeisk oppmerksomhet. Denne brutale handelen med menneskeliv, samt utbredelsen av menneskeofring og brutale avstraffelser som særlig gikk ut over slavebefolkningen, opprørte humanitære organisasjoner som, sammen med religiøse organisasjoner som ønsket å drive misjonsvirksomhet, presset på sine respektive myndigheter i Europa om en rask erobring av Afrika for å få slutt på disse “barbariske skikkene”. Det var kanskje også avskaffelsen av slaveriet i de europeiske statene som førte til at eksporten av råvarer som jordnøtter, palmeolje, bivoks og elfenben tok seg så kraftig opp langs den afrikanske vest-kysten mellom 1800 og 1870. Handelsrutene eksisterte fra før av, man byttet bare ut eksporten av slaver med jordbruksvarer og importerte våpen. Frigjorte slaver med lese- og skriveferdigheter kunne nå selv bli del av den nye kjøpmannseliten som vokste frem langs først og fremst vestkysten av Afrika.

De aller fleste afrikanske rikene falt. En del hadde i årene før gjort seg sterke gjennom oppkjøp av europeiske skytevåpen og gikk under fellesbetegnelsen geværriker. Motstanden disse ytte ble enda hardere slått ned, blant annet for å avskrekke andre fra å forsøke å gjøre det samme. Kun Etiopia og Liberia klarte å stå i mot den europeiske ekspansjonen. Etiopia klarte å stå i mot et italiensk erobringsforsøk i 1896 og endte selv med å ta nye landområder i nabolandene, mens Liberia var en uavhengig republikk grunnlagt av frigitte slaver fra Amerika.

Berlinkonferansen

VInteren 1884-85 møttes Tyskland, Østerrike-Ungarn. Belgia, Nederland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Portugal, Russland, Spania, Sverige-Norge og Danmark i Berlin for å legge ned et sett med allment aksepterte regler for koloniseringen av Afrika. I ettertid har konferansen blitt mest kjent på grunn av den kyniske bruken av snorrette grenser og manglende hensyn til lokale, allerede eksisterende, forhold. Illustrasjon: ingen opphavsrett grunnet alder.

VInteren 1884-85 møttes Tyskland, Østerrike-Ungarn. Belgia, Nederland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Portugal, Russland, Spania, Sverige-Norge og Danmark i Berlin for å legge ned et sett med allment aksepterte regler for koloniseringen av Afrika. I ettertid har konferansen blitt mest kjent på grunn av den kyniske bruken av snorrette grenser og manglende hensyn til lokale, allerede eksisterende, forhold. Illustrasjon: ingen opphavsrett grunnet alder.

I 1878 sendte den belgiske kong Leopold 2. den tidligere journalisten Henry Morton Stanley som utsending til det sentrale Afrika for å organisere dannelsen av en ny stat, Fristaten Kongo, hans private koloni midt i hjertet av Afrika. Da franskmennene oppdaget de belgiske planene om å sikre seg kontroll med en stor del av det sentrale Afrika begynte også de å sende egne oppdagelsesreisende som hadde i oppdrag å plante det franske flagget hvor ingen andre europeere hadde gjort krav før dem. Samtidig søkte Portugal, som lenge hadde hatt kolonier i det samme området, støtte hos Storbritannia for å hindre belgierne i å ta sjøveien til Afrika. Det enorme kontinentet i sør hadde lenge vært mål for ekspedisjoner og europeiske handelskolonier langs kysten. Stanley selv hadde reist i månedsvis i 1871 for å finne en kjent, men lenge savnet skotsk misjonær og oppdagelsesreisende, David Livingstone, som hadde vært sykelig opptatt av å finne Nilens kilder. Det som nå skjedde var en aktiv kamp mellom europeiske stater om sikre seg kontrollen over mest mulig av kontinentet. Da Tyskland bestemte seg for å kaste seg inn i kappløpet innså både den tyske kansleren Bismarck og hans motparter i de andre statene at kampen kunne velte den skjøre maktbalansen i Europa. Man ble derfor enige om å kalle alle involverte stater inn til et stormøte i Berlin hvor det skulle fastsettes spilleregler for den videre kampen om afrikanske kolonier. Her ble man etter fire vintermåneder i 1884-1885 enige man blant annet skulle:

  • Varsle hverandre hver gang man la ned krav om et nytt område,
  • man skulle også bestrebe å fjerne slaveriet styrt av arabere og afrikanere,
  • Fristaten Kongo ble den belgiske kongens private koloni (Leopold og hans høyre hånd Stanley ledet siden landet inn i en av historiens mest brutale regimer), og kanskje viktigst av alt;
  • man ble enig om hvilke områder hver enkelt stat hadde grunnleggende rett til å kolonisere (se kart). Kanskje det mest kontroversielle punktet i ettertid siden det på mange måter tegnet opp Afrika-kartet stort sett slik vi kjenner det i dag, uten hensyn til afrikanernes egne ønsker, behov og eksisterende grenser.

Etter dette skjøt den europeiske koloniseringen av Afrika fart. Sverige-Norge deltok på møtet, selv om landene ikke hadde noen kolonier, men ingen afrikanere var representert. Delingen av Afrika, noen steder med en linjal på kartet, uten hensyn til afrikanernes eksisterende grenser førte mange steder til at folk som i århundrer hadde tilhørt den samme stammen fant seg delt mellom to nye makter, mens andre igjen ble tvunget inn under den samme staten som sine bitreste fiender. Denne grensetrekkingen har både vært årsak til og forsterket mange av konfliktene som har preget kontinentet etter at kolonitiden gikk mot slutten etter andre verdenskrig.

Kart som viser tilnærmet hvordan Afrika ble delt mellom stormaktene:

Berlinkonferansen

Fashodakonflikten – på randen av storkrig

Fashodakonflikten ledet nesten til krig mellom Storbritannia og Frankrike, men ble løst i siste liten da den franske utenriksministerne fikk mulighet til å trekke seg ut i stillhet. Bilde: CC-BY-SA-2.5, via Wikimedia Commons

Fashodakonflikten ledet nesten til krig mellom Storbritannia og Frankrike, men ble løst i siste liten da den franske utenriksministerne fikk mulighet til å trekke seg ut i stillhet. Bilde: CC-BY-SA-2.5, via Wikimedia Commons

Selv om Berlinkonferansen satte en del grenser for hvor den enkelte kolonimakten hadde sine interesseområder, var ikke kampen om Afrika helt fri for stormaktskonflikter også etter dette. Franskmennene hadde en drøm om et kolonivelde som strakk seg fra Atlanterhavet i vest til Nilens bredder i øst, samtidig som britene hadde sett seg fore et rike som strakk seg fra Sør-Afrika til Egypt. I midten for disse nødvendigvis kryssende linjene lå det østlige Sudan. I 1898 forsøkte en liten fransk styrke å blokkere britenes videre ekspansjon i Sudan ved å ta kontroll over Nilen. Samtidig var en britisk styrke på vei sørover fra Egypt, og den 18. september møttes de ved det et gammelt fort langs Nilens bredde ved Fashoda. De to styrkene ble stående fastlåst mot hverandre uten å gjøre noen aggressive trekk mens stemningen i Frankrike og Storbritannia bygget seg opp med nasjonalistiske krav om krig. En krig ble til den franske utenriksministerens lettelse unngått da han i all stillhet kunne trekke sine styrker ut mens franske medier var opptatt av den såkalte Dreyfuss-affæren. Motivet var først og fremst å sikre britisk godvilje og støtte i tilfelle en fremtidig konflikt med den voksende stormakten Tyskland, som tross alt lå mye nærmere Frankrike enn Sudan. Etter dette entes britene og franskmennene om at de store Kongo-elvene og Nilens kilder skulle markere grensen mellom deres interessesfærer i Afrika.

Den planlagte, men aldri fullførte, britisk jernbanen fra sør til nord.

Den planlagte, men aldri fullførte, britisk jernbanen fra sør til nord.

Storbritannia: indirekte styre / Frankrike: direkte styreDet var både religiøse, humanitære, økonomiske og strategiske interessers om drev den europeiske koloniseringen fra 1880-tallet av. Misjonærer og handelsmenn ønsket ro og orden for å kunne drive sin virksomhet, og til det trengte man et effektivt kolonistyre og effektive transportårer. Kostbare investeringer i jernbane og telegraf skapte et behov for å trygge investeringene for fremmede makter eller indre opprør. Stat og handelsbedrifter samarbeidet derfor om å bygge opp moderne statsapparater med byråkratisk organiserte departementer i koloniene. Det var derimot store forskjeller i hvilken grad man valgte å styre sine nyerobrede kolonier selv. Storbritannia satset gjerne å gjøre på samme måten som de hadde hatt suksess med i India; det vil si å styre gjennom allierte kongedømmer og stammer. De innførte rettssikkerhet for alle, også for de innfødte. Det ble tolerert en grad av tale og trykkefrihet som inspirerte til ganske så heftig debatt om kolonimyndighetene i blant, og de lot et stort antall stillinger i byråkratiet besettes av afrikanerne selv. Franskmennene valgte på sin side å ta mer direkte kontroll over det samfunnet de hadde erobret. De byttet ut alle høvdinger med lokale menn de selv kunne kontrollere og fjernet alt som lignet gammelt lokalstyre slik som eldreråd og forsamlinger. Felles for alle imperialiststatene var at der hvor lokalbefolkningen ikke hadde noen etablert stat, opprettet de det for dem og styrte direkte.

Pengeøkonomien endret Afrika

Med kolonialiseringen ble den afrikanske isolasjonen brutt. Bankvesen og handelsfirmaer endret hverdagen for folk flest. Moderne jordbruksteknikker effektiviserte landbruket på samme måten det hadde gjort i Europa lenge før, med nye planter, nye teknikker og nye redskaper som hjul og plog. Dermed ble stadig mer arbeidskraft frigjort fra jordene. Råvareproduksjon og gruvedrift skapte arbeidsplasser med pengelønn fremfor byttehandel. Med økende kjøpekraft, og økt import, ble også smaken på europeiske ferdigvarer og luksusvarer som stoffer, klær og alkohol tent, og slik var pengesystemet kommet for å bli. Men med den kom også mange europeiske setlere; bønder, eller mennesker som ønsket å være bønder. Mange steder ble de afrikanske bøndene fratatt både jord og kveg for at europeerne skulle få sine gårdsbruk. Mange afrikanere opplevde å bli satt til tvangsarbeid de første årene av en kolonisering. På den andre siden så ble det aldri noen helt klare skiller mellom det gamle og det nye. Der det var mulig drev man fortsatt selvforsyning, men samtidig som man deltok i handel og produksjon eller tok lønnet arbeid hos andre, først og fremst europeiske-, men etterhvert også afrikanske bønder og bedrifter. Lønnen gav en ny form for frihet fra slekten og ættens kontroll og innbydde til tilflytting til byer og mindre familier. Man fikk også tilgang på medisiner og nye transportmuligheter som både økte varehandel og tillot raskere tilførsel av nødhjelp der det trengtes.

Sør-Afrika

Boerne kjempet med alle midler mot den veldige overmakten britene sendte i mot dem. Regelrette slag var det vanskelig å vinne mot en slik overmakt, derfor benyttet de geriljakrigføring med små og målrettede angrep mot svake ledd i den britiske hæren for å gjøre størst mulig skade med minst mulig egne tap. Britene reagerte med å internere alle sivile boere i konsentrasjonsleire for å hindre at lokalbefolkningen støttet og gav skjul til geriljaen. Dette er den første kjente bruken av konsentrasjonsleire i moderne tid. Bildet er fra en slik konsentrasjonsleir ca 1901. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Boerne kjempet med alle midler mot den veldige overmakten britene sendte i mot dem. Regelrette slag var det vanskelig å vinne mot en slik overmakt, derfor benyttet de geriljakrigføring med små og målrettede angrep mot svake ledd i den britiske hæren for å gjøre størst mulig skade med minst mulig egne tap. Britene reagerte med å internere alle sivile boere i konsentrasjonsleire for å hindre at lokalbefolkningen støttet og gav skjul til geriljaen. Dette er den første kjente bruken av konsentrasjonsleire i moderne tid. Bildet er fra en slik konsentrasjonsleir ca 1901. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Sør-Afrika ble for europeisk historie sin del først “oppdaget” i 1488 av den portugisiske oppdagelsesfareren Bartholomeu Diaz. Det ble lenge drevet handel med de lokale befolkningene, men noen kolonisering ble det ikke snakk om før det nederlandske Ostindia-kompaniet opprettet en fast handelsstasjon der på midten av 1600-tallet. Det nederlandske ordet for bonde er boer, og nederlenderne som slo seg ned i Sør-Afrika har for ettertiden blitt kalt boere. Ved århundreskiftet mellom 1700 og 1800 erobret britene området og la grunnlaget for en sterk britisk innvandring og ekspansjon innover i landet. Den forholdsvis store boerbefolkningen ønsket derimot å styre seg selv og dannet i 1854-60 to egne republikker i hjertet av Sør-Afrika – Oranjefristaten og Transvaal. Da det ble oppdaget betydelige mengder gull og diamanter i disse områdene på 70- og 80-tallet, satset britene hardt på å annektere også boernes land. Krigene som fulgte ble hardere enn kanskje man hadde trodd i de engelske kretsene. Til slutt hadde britene mønstret en hær på nesten en halv million soldater i landet før de endelig seiret i 1902.

De hvites fremferd møtte usedvanlig lite motstand i Sør-Afrika. Men det var små lokale opprør her og der som følge av ranet av jorden, og i 1912 ble Den afrikanske nasjonalkongressen opprettet etter inspirasjon fra India, men den fikk ikke den samme innvirkningen som der i vår periode. I 1913 innførte britene den såkalte “Native Land Act” som gav innfødte afrikanere retten til sju prosent av den dyrkbare jorden i form av reservater, noe som naturligvis var langt fra nok, selv om den ble utvidet ved senere anledninger. Nesten halvparten av alle afrikanere endte derfor opp som leilendinger eller lønnsarbeidere for hvite bønder. Allikevel var det gruvedriften som skulle bli den store drivkraften bak industrialiseringen og moderniseringen av Sør-Afrika. På grunn av de store rikdommene i bakken ble landet det mest industrialiserte på kontinentet, med de beste jernbanene og den største utbyggingen av fabrikker, smelterier og elektrisitetsnett. Men den moderne økonomien førte også til konflikter. I 1922 hadde gruveeiere lenge forsøkt å presse prisene på lønningene ned ved å ansette svarte arbeidere. Dette førte til en storstreik og et opprør blant hvite gruvearbeidere som til slutt endte med at politiet skjøt og drepte 230 streikende arbeidere i det som er kjent som Rand-opprøret. Dette førte så til at det Sør-afrikanske arbeiderpartiet valgte å støtte det rasistiske nasjonalistpartiet to år senere. Dette var bare starten på en omfattende rasediskriminering hvor hvite først fikk enerett på faglærte stillinger ved alle større arbeidsplasser. Deretter fulgte årevis med diskriminering under det vi i dag omtaler som apartheidstyret.

Cecil Rhodes og Det britiske Sør-Afrika kompaniet

Rhode-kolossenCecil Rhodes ble født i England i 1853. På grunn av tuberkulose ble han som ung gutt sendt til Kappkolonien i Sør-Afrika hvor den tørre luften hjalp ham på bedringens vei. Han investerte tidlig i en farm hvor han var overbevist om at den blålige jorden bar på store rikdommer. Og ganske riktig, brødrene De Beers farm var mettet med diamanter. Han fortsatte oppkjøpene og investeringene, og innen han var 35 år hadde han sikret seg kontroll over 90 prosent av verdensmarkedet på diamanter. Rhodes var en glødende nasjonalist og imperialist. Alt han tjente gikk til videre britisk ekspansjon, og drømmen var et britisk Afrika-velde fra Kapp til Kairo! Ikke minst var han drevet av en sosialdarwinistisk holdning om at verden var bedre overalt hvor briter styrte. For som han sa i sitt testamente:

«I contend that we are the finest race in the world and that the more of the world we inhabit the better it is for the human race.»

Gjennom Det britiske Sør-Afrika-kompaniet, som han styrte, sikret han seg rettighetene til å drive gruver i landet til stammene nord for Sør-Afrika og opprettet byen Sallisbury i 1890. Tre år senere kulminerte konflikten med de nordlige stammene i det som da var Matabeleland og Mashonaland, men på tross av nærmere hundre tusen soldater kunne ikke de innfødte hamle opp med den private hæren til Det britiske Sør-Afrika kompaniet. Landområdene fikk navnet Rhodesia og tilsvarte dagens Zimbabwe og Zambia. Landet ble selvstendig fra britenes styre i 1965, men beholdt navnet etter imperialisten Rhodes helt frem til 1980. Bilde: Karikaturen over Rhodes der han skrever over Afrika med en fot i Kappkolonien og den andre i Kairo kom ut i Punch Magazine etter at han annonserte sine planer om å bygge en telegraflinje og jernbane som knyttet de to ytterpunktene av kontinentet sammen. Tegningen spiller på en klassisk illustrasjon av kolossen ved Rhodos. 

Det nære østen

“Det nære østen” var begrepet man egentlig Balkan, Lilleasia, Levanten og Egypt. Begrepet ”Det fjerne østen” ble opprinnelig brukt om alt fra India og videre østover, mens betegnelsen “Midtøsten” ble opprinnelig brukt om Arabia, Iran og Afghanistan.

I 1870 var det to dominerende riker i området vi i dag gir fellesbetegnelsen “Midtøsten”. Det ene var Det Osmanske riket i vest, ledet av Kalifen i Istanbul, mens i øst dominerte den persiske Sjahen i Iran. Naturlandskapet og geografien i Midtøsten var preget av store ufruktbare slettelandskaper og ørken, men også fruktbare elveleier, daler og kystområder som kunne brødfø betydelige befolkninger. Området var også et viktig knutepunkt for handelsveiene mellom Asia og Europa og senteret for den voksende verdensreligionen Islam. Vareproduksjon og transport foregikk fremdeles på tradisjonelle måter med hjemmeindustri og salg på markeder i små mengder og med varierende kvalitet.

Økonomisk imperialisme

Det osmanske riket ble aldri fullstendig erobret, men opplevde både ytre og indre konflikter som stadig bet av små trevler og slet i båndene som holdt riket sammen. Gjennom hele 1700-tallet hadde særlig Østerrike og Russland snappet til seg biter av riket og gradvis kriget til seg kontrollen over store områder rundt Svartehavet og Balkan. Den gamle stormakten var nå så svekket at man i Europa like ofte snakket om hvordan riket burde fordeles som hvordan man skulle forholde seg til det. Russernes utvidelser sørover ble etterhvert så aggressive at både Frankrike og Storbritannia valgte å støtte tyrkerne militært både i 1854 (Krimkrigen) og 1877. Både for å demme opp for den russiske bjørnens ekspansjon, og for å trygge deres egne investeringer og interesser, som stadig vokste i det gamle riket.

De første forsøkene på modernisering etter europeisk mønster startet etter at Napoleon Bonaparte erobret Egypt i 1798. Egypt var, på tross av et indre selvstyre, underlagt Tyrkia. Og fra hovedstaden i Istanbul ble det erkjent at man hadde et omfattende moderniseringsbehov av både industri og hær. Fra naturens side hadde man god tilgang på både kull og jernmalm, mens man bestilte maskiner særlig Storbritannia og Frankrike. Men kunnskap om tekniske maskiner og moderne driftsmetoder manglet. Arbeiderne var lite effektive og skulket hele tiden, mens den gamle godseierstanden, godt støttet av religiøse ledere, aktivt motarbeidet forsøk på å bygge opp moderne fabrikker da det truet både deres kultur, og for godseiernes del kanskje enda viktigere; deres lommebok. På midten av 1800-tallet var den tyrkiske industrien liten og nærmest ubetydelig. Men det betydde ikke at lokale herskere ikke ønsket å holde på den livsstilen de europeiske varene hadde gitt de en forsmak på. Ved hjelp av store lån fra europeiske banker iverksatte de moderniserings- og prestisjeprosjekter som byutvikling og kjøp av luksusvarer. Men alle lån må betales tilbake med renter, og gjelden vokste med kanonfart! I et forsøk på å bote på dette solgte egypterne i 1875 sine aksjer i den viktige Suez-kanalen til britene, et kupp for britene, men det var ikke på langt nær nok til å betale Egypts gjeld. Både Det osmanske riket, som nå brukte halvparten av statsinntektene på renter og avdrag, og Egypt erklærte seg selv bankerott og ble i praksis tatt over av franske og britiske gjeldsadministratorer. I Egypt vokste missnøyen både med den tyrkiske styrende eliten og med alle besparelsene og skattene de ble pålagt for å få økonomien på fote igjen. Offiserer fra hæren som var truet med oppsigelse for å spare penger, gjorde opprør i 1881 og året etter ble 50 europeere drept i et opprør i Alexandria. Etter det hadde britene fått nok og erobret hele Egypt og satte inn kyndige ledere som raskt ryddet opp i det økonomiske uføret. Den europeiske kontrollen, særlig med utenrikshandelen hadde en kraftig effekt på eksporten av jordbruksvarer og råvarer i de fleste landene. De fleste opplevde en 20-dobling frem til første verdenskrig, mens Egypt eksporterte så mye som 60 ganger mer enn ved begynnelsen av 1800-tallet. Fra Tyrkia eksploderte tobakkseksporten, silke fra Libanon og bomull fra Egypt.

Det osmanske rikets endelikt

i 1877 bestod riket av både tyrkere og arabere, albanere, grekere, armenere, jøder og slavere. Inspirert av som av mange ble oppfattet som et viktig trekk ved suksessrike stater, nasjonalismen, søkte mange av disse å løsrive seg fra den giktiske stormakten. Grekerne hadde klart det allerede i 1830, men nå maktet også serberne, bulgarerne og rumenerne å trekke sine egne grenselinjer på det osmanske kartet. Heller ikke den tyrkiske majoriteten var immun for nasjonalismen. Blant de høyere utdannede elitene ble det dannet en rekke hemmelige nasjonalistiske organisasjoner som blant annet søkte å danne en stor-tyrkisk nasjon uten andre nasjonaliteter. Den viktigste av disse var Ungtyrkerne. Da kalif Abdülhamit 2 opprettet et sammensatt parlament av alle nasjonalitetene i riket i 1908 tok Ungtyrkerne makten og la seg på en tydelig pro-tyrkisk linje.

Ved valget i 1912 hadde Ungtyrkerne sikret at kun etnisk tyrkiske menn kunne velges til parlamentet. Dette skapte uro blant særlig grekere og armenere som fremdeles befant seg innenfor Det osmanske rikets grenser. Særlig armenerne opplevde langvarige forfølgelser. Da britene og franskmennene ikke gikk med på å videreføre de eksisterende samarbeidsavtalene gikk tyrkerne til det drastiske steget å gå inn på tysk side ved innledningen til første verdenskrig. Samtidig ble det igangsatt en intens jakt på alle som kunne tenkes å ville skade riket, inkludert alle ikke-muslimske folk. Da de i førsteomgang gikk på et knusende nederlag mot Russland la man skylden på de kristne armenerne. Alle armenske soldater ble våren 1915 avvæpnet, og i Istanbul ble alle armenere med høyere utdanning beordret drept. Deretter fulgte en rekke brutale forfølgelser og overgrep av armenere og plyndring av armensk eiendom som spredte seg over hele riket. Menn ble gjerne drept på stedet, mens kvinner og barn ble, hvis de var heldige, deportert gjennom dødsmarsjer i brennhete ørkener hvor de fleste upartiske menneskerettighetsorganisasjoner og historikere opererer med sekssifrede dødstall. Holocaustsenteret opplyser at man antar at over en million armenere døde som følge av de tyrkiske forfølgelsene. Også greske og assyriske kristne opplevde forfølgelser i disse årene mot slutten av første verdenskrig. Disse tallene blir fremdeles sterkt bestredet av tyrkiske myndigheter i dag. Det skulle uansett vise seg at de tyrkiske nasjonalistene hadde valgt feil side i første verdenskrig. I stedet ble de viktigste delene av riket selv okkupert av ententemaktene. Det osmanske rikets blodige dødskramper ebbet ut på begynnelsen av 1920-tallet. I 1923 var det bare de tyrkiske områdene av Lilleasia og nord for Bossporosstredet som var igjen da Den Tyrkiske Republikken ble etablert under ledelse av Mustafa Kemal Atatürk.

Kommentar til avsnittet om fordrivelsen av armenerne fra Tyrkia: 

Det er fremdeles i dag et stort antall stater som ikke offisielt benytter begrepet folkemord om det som hendte i 1915-1916. Det kan det bare være gode politiske grunner til, slik som å ikke oppnå den tyrkiske statens vrede som tross alt er en NATO-alliert med sterke tilknytninger til bla USA. I Frankrike, til sammenligning, risikerer man ett år i fengsel og 45.000 euro i bot hvis man benekter at det var et folkemord. De tyrkiske myndighetene nekter selv i dag å snakke om det som skjedde og opererer med tapstall som kun er en brøkdel av størrelsen som man kan finne dokumentasjon på. De som våger å kritisere dette offentlig risikerer både trusler og faktiske attentater fra tyrkiske nasjonalister, slik som da et forlagskontor ble bombet på 1990-tallet fordi de gav ut en bok på tyrkisk som anerkjente forfølgelsene som et folkemord. Obskure lover som forbud mot å “fornedre tyrkiskhet” har blitt brukt for å stilne sterke stemmer ved flere anledninger. Les mer om folkemordet på armenerne på holocaustsenterets hjemmesider her.

 

Den arabiske halvøyen

Også på den arabiske halvøyen i sør var missnøyen med osmanenes ledelse mot slutten av århundret stor. Sammen med en voksende motstand mot vestlig kultur og innflytelse oppstod en egen arabisk nasjonalisme forankret i kultur og ikke minst religion. Sterke religiøse ledere mente at man måtte vende tilbake til det “rene islam”, hvor religiøse lover og regler, sharia, var hevet over de verdslige. For å øke kontakten med den arabiske befolkningen og demme opp for den sosiale og politiske motstanden satte man i gang et jernbaneprosjekt som skulle knytte hovedstaden Istanbul med de viktigste byene, helt ned til Mekka. Men utbruddet av første verdenskrig i 1914 gjorde at den aldri kom lenger enn til Medina da araberne, godt støttet av britene, gjorde opprør mot sine tyrkiske herskere. Etter en rekke interne kriger og oppgjør var det den mektige Saud0-familien som satt igjen med makten da kongeriket Saudi-Arabia ble erklært i 1932.  

Det fjerne østen

Det fjerne østen er det tradisjonelle navnet på de øst-asiatiske landene og stillehavet. Storbritannia hadde allerede sikret seg kontroll med det meste av India og jobbet deretter aktivt for å sikre seg tilgang til kinesiske havner, varer og markeder. Det var Kina inkludert Korea og Mandsjuria som var selve drømmekolonien i kappløpet om Asia. Franskmennene tok i 1883 det som senere ble kjent som Vietnam, og deretter sikret de seg Laos og Kambodsja. For å demme opp mot at Frankrike skulle komme for nærme India sikret britene seg Burma i 1885. Alle stormaktene sikret seg øykolonier i Stillehavet. Amerikanerne tok i 1875 kontrollen med Hawaii og fikk dermed et brohode mellom sitt eget kontinent og Asia. USA sikret seg kontrollen over Filippinene fra det Spanske imperiet etter at de seiret i den spansk-amerikanske krigen i 1898. Tyskland utnyttet høvet til å kjøpe en rekke øykolonier fra et økonomisk tappet Spania for en rimelig penge etter denne krigen. Den lokale øynasjonen Japan ble tvunget ut av sin selvpålagte isolasjon i 1853 da fire amerikanske krigsskip seilte inn i havnen i Edo (Tokyo) og med suksess krevde at den japanske herskeren, kalt shogun, måtte åpne havnen for utenlandshandel. Erkjennelsen av denne rene ydmykelsen ledet ikke bare til en kraftig endring i det politiske styresettet, men også en industrialisering og militær opprustning som kunne måle seg med de største europeiske statene. Dette ble for første gang åpenbart for europeerne da landet kastet seg inn i kolonikappløpet om først og fremst Korea og Kina fra 1890-årene av. Til lands var det Russland som utvidet sine grenser, og det var nettopp Japan som ble den farligste motstanderen da den russiske bjørnen strekte seg mot Mandsjuria.

 

India – juvelen i kronen

Britenes interesse for India startet i 1608 da Det britiske Ostindiske kompaniet etablerte en koloni på den indiske øst-kysten. Ostindiakompaniet vokste både som handelsbedrift og som militærmakt til det ved midten av 1800-tallet var den desidert sterkeste militære og politiske organisasjonen i Sør-Asia. Det vi i dag kaller India var ikke noen sammenhengende stat eller stamme, men bestod av mange forskjellige kulturer som var dominert av seks store religioner, med fjorten språk og 2000 kaster, altså familie- og yrkesbaserte klasser. Det var et samfunn med klart definerte sosiale skiller, og med liten mulighet for å klatre på rangstigen. De britiske handelsmennene og misjonærene som fulgte med dem skapte nye utfordringer og muligheter i dette kompliserte samfunnet. Særlig misjonærene presset på for en rekke reformer som først og fremst angrep de av de gamle indiske tradisjonene som ble oppfattet som særdeles barbariske, slik som brenningen av levende enker sammen med deres avdøde ektemenn på likbålene (forbudt 1829) og fattige familiers drap på jentebarn på grunn av den kostbare medgiften de medførte for familien senere i livet. Man innførte også skole etter europeisk modell og forbød den verste diskrimineringen mellom kastene. Etter et større indisk opprør mot de britiske reformene i 1857 valgte den engelske regjeringen å legge hele landområdet under statlig kontroll. I kolonien lå både dagens India, Pakistan og Bangladesh, et rike så enormt at det er ikke vanskelig å se at britene kalt det for Juvelen i den britiske kronen. Etter opprørene ble britene noe mer forsiktige i sin fremtreden. En engelsk visekonge ble satt til å styre over rundt tusen britiske embetsmenn som på sin side igjen styrte over en halv million indiske ansatte i alt fra postvesen til politi og skole. Utbyggingen av infrastruktur og effektiviteten i det nye byråkratiet hvor indiske embetsmenn fikk viktige roller gav britene legitimitet i den indiske befolkningen. Landet var så stort at det var umulig å styre alt direkte selv, så i de stedene hvor det allerede eksisterte en brukbar administrasjon fra før av allierte man seg heller med denne og lot de være nokså selvstyrte. De styrte altså indirekte der hvor det var praktisk, men de fleste stedene styrte de likevel direkte gjennom sine egne embetsmenn som lokale ledere. Etterhvert som regimet vokste reiste også flere og flere indere til prestisjetunge universiteter i England og fikk en utdannelse. Disse ble viktige allierte for britene da de kom tilbake og inntok stadig viktigere embedsstillinger.

En av de måtene de britiske handelsselskapene kunne vokse så raskt på var å leie inn indiske soldater, sepoyer. Alle reformene som ble innført i de nye besittelsene skapte gradvis større missnøye blant befolkningen, og da særlig det de oppfattet som trusler mot deres egen tro. Våpnene som ble benyttet i India var såkalte munnladere som ble ladet gjennom at man bet av en bit av en papirpatron og holdt kulen i munnen mens man helte kruttet inn i geværmunningen. Opprøret startet som følge av et rykte om at patronene som ble utdelt til de indiske sepoyene var innsmurt med fett fra svin og ku, noe som fornærmet både muslimer og hinduer. Opprørene spredte seg over hele landet og endte med nokså blodige oppgjør som britene vant i 1858. Maleri: “The relief of Lucknow” av Thomas J. Barker, ca 1914.

En av de måtene de britiske handelsselskapene kunne vokse så raskt på var å leie inn indiske soldater, sepoyer. Alle reformene som ble innført i de nye besittelsene skapte gradvis større missnøye blant befolkningen, og da særlig det de oppfattet som trusler mot deres egen tro. Våpnene som ble benyttet i India var såkalte munnladere som ble ladet gjennom at man bet av en bit av en papirpatron og holdt kulen i munnen mens man helte kruttet inn i geværmunningen. Opprøret startet som følge av et rykte om at patronene som ble utdelt til de indiske sepoyene var innsmurt med fett fra svin og ku, noe som fornærmet både muslimer og hinduer. Opprørene spredte seg over hele landet og endte med nokså blodige oppgjør som britene vant i 1858. Maleri: “The relief of Lucknow” av Thomas J. Barker, ca 1914.

Økonomisk vekst

 Fakta: Rundt to tredjedeler av India ble styrt direkte av britene med britiske embedsmenn og dommere. Den resterende tredjedelen av landet bestod av selvstyrte kongedømmer som man hadde tillit til at selv kunne styre skatteinnkreving og ha et rettsvesen etter britisk modell. Som oftest hadde britene bare en egen diplomat tilstede som overså at alt gikk riktig for seg i disse samfunnene. 

Den indiske eksporten ble i praksis sjudoblet mellom 1860 og 1914. Indre tollmurer og handelsbegrensninger ble avskaffet av britene og man innførte et felles lovverk som sikret både frihandel og en forutsigbar og rettferdig handel med utland og innland. Man bygget ut større vanningsanlegg og rettet jordbruket mot produksjon for salg. Det var da også jordbruksprodukter og råvarer som te, jute, bomull, oljefrø og skinn som det ble eksportert mest av, samt en lukrativ opiumseksport til Kina. Jernbanenett og havnebyer ble bygget i raskt tempo, kanskje mest av økonomiske årsaker, men også av humanitære. Ved hungerskatastrofer og uår kunne nødhjelpen raskere komme frem på de nye jernbanelinjene og utviklingen i jordbruket gav langt større avkastning enn tidligere. Det ble også boret millioner av vannbrønner over hele India for å hjelpe lokalbefolkningen. Utviklingen i landbruket gikk allikevel nokså tregt og det overskuddet et samfunn trenger for å ha råd til å starte egne industribedrifter var svært begrenset. Interessen i befolkningen for teknologi og industri var også lav, det samme var det tekniske kunnskapsnivået. Det ble allikevel bygget opp en bomullsindustri som lenge konkurrerte om særlig det kinesiske markedet med bomullsstoffer.

Befolkningen i India vokste raskere enn jordbrukets forbedringer kunne fø på den. I 1840 var det ca 130 millioner innbyggere i det store riket. Førti år senere var befolkningen vokst til nesten det dobbelte. Mangel på arbeid og jord førte til at mange indere utvandret til nabolandene eller skrev under på årelange arbeidskontrakter som førte de ut av landet til for eksempel andre britiske kolonier. I India vokste et sterkt handelsborgerskap opp blant de høyere kastene som følge av vareeksporten som britene satte i gang. De styrket sin stilling gjennom oppkjøp av jord og enkel bankvirksomhet og konkurrerte på mange arenaer med britene.

Egen nasjonalkongress

Britene var for mange indere både et forbilde og noen man helst så dro sin vei. I en rekke hinduistiske kretser oppstod det en reformbevegelse som ønsket å ta et oppgjør med både seg selv og britene. De så på den europeiske selvstendigheten, individualiteten, driftigheten og pliktfølelsen som beundringsverdig, men de mente også at materialismen som gikk hånd i hånd med den var et onde. Samtidig var diskrimineringen mot de lavere kastene og de gamle tradisjonene med enkebrenning, flerkoneri og barnemord noe som måtte røskes bort fra den indiske kulturen. I 1885 dannet de “Den indiske nasjonalkongressen”. Kongressen var alt annet enn representativ, svært få muslimer var representert samtidig som alle diskusjoner som gikk på religion og kastesystemet stort sett endte i krangler. Men den gjorde også noen gode fremstøt mot kolonimyndighetene. De forsøkte blant annet å få en større andel indiske tjenestemenn i embetsverket og fremmet indisk industri, bankvesen og handel. Kongressen ,og inderne generelt, forholdt seg lenge nokså forsiktige overfor deres britiske herrer, men fra slutten av 1800-tallet vokste den indiske bevisstheten om at britene var fullstendig avhengige av indisk samarbeid for å styre, også blant de lavere kastene. Ved å nekte å samarbeide kunne de presse blant annet britisk handel så kraftig at man tvang igjennom sin egen vilje. Boikott ble brukt, oftere og oftere. Samtidig styrket nasjonalistiske stemninger seg også i “Den indiske nasjonalkongressen”. Da britene forsøkte å spille muslimene og hinduene mot hverandre gikk de muslimske representantene ut av kongressen og dannet “Den muslimske liga”. Dette var kanskje en tidlig pekepinn på konflikten som fortsatt pågår mellom India og Pakistan, som den gangen var en del av India. Indernes deltakelse i første verdenskrig på britenes side ble belønnet med en egen grunnlov og økt selvstyre i provinsene i 1919.

Mahatma Ghandi

Gandhi under saltmarsjen 1930Mohandas Karamchand Gandhi (1869-1948) var en av de som hadde tatt arbeid utenfor India. Han hadde utdannet seg til sakfører i England og etter en periode i hjemlandet reiste han i 1893 til Sør-Afrika hvor han ble til 1914. Iløpet av sine år i utlandet hadde han utviklet sine egne teorier om samfunnet, vesten og ikke-voldelig motstand. Først og fremst fant han den vestlige kulturen og materialismen selvødeleggende og mer opptatt av egoistiske mål og rikdom enn religion og godhet. Han ønsket å skape et alternativ til det industrielle livet basert på hinduismen og indiske tradisjoner, minus det urettferdige kastesystemet. I 1919 stod han bak store demonstrasjoner mot det britiske kolonistyret. Etter noen voldelige sammenstøt valgte han å avbryte det hele, selv om han ble sittende i fengsel i to år. Han deltok senere aktivt i motstanden mot kolinistyret gjennom demonstrasjoner, sultestreiker og som leder av kongresspartiet. Han vek aldri fra sin ikke-voldelige linje og var en sentral forhandlingspartner om Indias avkolonisering i 1947. Året etter ble han myrdet av en hinduistisk nasjonalist. I moderne tid har det vært store kontroverser rundt Gandhis person etter at det har kommet frem opplysninger som klart viser at han hadde en nokså rasistisk holdning til de Sør-Afrikanske innfødte som han konsekvent brukte det nedsettende ordet Kaffers om. Han skal også ha vært en sterk tilhenger av det indiske kastesystemet og ville ikke være i nærheten av mennesker fra en lavere kaste enn seg selv. Bilde: Gandhi under saltmarsjen i mars 1930 da han ledet et titalls tusen mennesker i en 400 km lang protestmarsj mot britiske avgifter på salt. Kilde: Wikimedia Commons 

Kina

Da den europeiske imperialismen startet hadde allerede Kina et sterkt sentralisert styre. Gjennom byråkrater valgt ut etter lange og krevende studier regjerte keiseren fra hovedstaden Beijing. Den sentrale livsfilosofien var basert på Konfutsianismen og innebar en sterk lydighet til de de som stod høyere enn en selv på den sosiale rangstigen, personlig nøysomhet, rettferdighets- og ansvarsfølelse for de som var under en. Ulempen med det sterke byråkratiet var at det var så regulerende og detaljfokusert at det kvelte mange forsøk på å slå seg opp som næringsdrivende. Men da europeerne for alvor startet sine fremstøt mot Kina opplevde landet en litt for stor befolkningsvekst og en voksende godseierklasse som det tradisjonelle jordbruket ikke klarte å følge opp. Landet var nokså lukket for handel med europeerne, men de fleste store havnebyer hadde egne bydeler hvor de kunne drive eksport og import. Åpningen av Kina startet med en konflikt over te og opium. Britenes te-avhengighet ble etterhvert så stor at de hadde begynt å betale den med opium ettersom kineserne var lite interessert i europeernes industrivarer. Opium hadde vært forbudt i Kina i over hundre år allerede, og da keiseren fikk stanset det britiske salget i 1840 sendte britene en egen krigsflåte som i løpet av en to-års periode terroriserte de kinesiske havnebyene langs de store elvene til keiseren til slutt gav opp og åpnet for britisk opiumshandel.

Opiumskrigene 1839-42

Destroying_Chinese_war_junks,_by_E__Duncan_(1843)Den britiske avhengigheten av kinesisk te førte til en enorm eksport fra kinesiske havner, men den eneste valutaen kineserne godtok var sølv, for keiseren mente at de hadde alt de trengte av kvalitetsvarer selv. Prisen på te gikk dermed sakte, men sikkert oppover. Opium hadde blitt brukt i Kina som medisin og som et rusmiddel blandet med tobakk i flere hundre år, men var blitt forbudt av keiseren på 1700-tallet på grunn av de sosiale og personlige tragediene som fulgte med stoffet. Selv med forbudet så var ikke bruken helt borte, og britene hadde god tilgang på store mengder av det ulovlige narkotiske stoffet i India. Flere store britiske firmaer slo seg derfor stort opp på import av opium til Kina. Det gikk ikke ubemerket hen hos keiseren som i 1839 erklærte den første krigen mot narkotika. De britiske handelsmennene ble sperret inne og tvunget til å oppgi alle sine forsyninger og midler. Utførselstollen på opium i fra India hadde vokst til å bli den viktigste skatteinntekten fra landet og da handelsmennene ba om hjelp hjemme fikk de umiddelbart støtte fra den britiske regjeringen. Juni 1840 seilte en britisk flåte med blant annet 16 krigsskip inn i den kinesiske Perleelven. Kineserne hadde ikke en sjanse, selv med sine beste skip og våpen. Mange av de kinesiske soldatene var selv avhengige av narkotika og frem til 1842 tapte de over 20.000 mann mot britenes 69. I august 1842 gav kineserne opp og signerte en avtale som gav britene rett til å drive frihandel i fem store havner, eierskap til Hong Kong og en stor erstatningssum, i sølv. Bilde: Det britiske Ostindiakompaniets jernbekledde dampskipet senker kinesiske krigsjunker den 7. januar 1841. Av Edward Duncan 1843. Offentlig domene.

Avtalen som ble inngått etter opiumskrigene åpnet også Kina for misjonsvirksomhet. Misjonsstasjoner som vokste opp innover de lange elvene levde i praksis etter sine egne lover og regler. For mange handelsmenn ble de et mulig tilfluktssted hvis de opplevde konflikter med lokale ledere eller konkurrerende handelsmenn. Kontakten med europeerne ble gradvis mer utfordrende for kineserne. Sterke konservative krefter ønsket å bevare det konfutsianistiske Kina og verne det mot vestlig kultur, men selv om keiseren tidvis fikk støtte av europeiske styrker ved konflikter opplevde han også at misjonsvirksomheten og hans manglende kontroll over europeerne begynte å undergrave hans posisjon som religiøs og verdslig leder. Den europeiske handelsvirksomheten økte fra 1870-tallet da man med militær makt tvang igjennom nye frihandelsavtaler. Te og silke ble eksportert ut og opium, bomull og ferdigvarer ble importert. Det var ingen vei tilbake. Skulle man ta tilbake kontrollen med landets økonomi måtte man modernisere. Derfor ble det fra kinesisk side satset på å bygge ut postvesen og telegraflinjer, og man etablerte et samarbeid med private bedrifter om å utvikle egen industri innen skipsbygging, jernbane, gruvedrift og smelteverk. Rike godseiere startet oppkjøpstokter mot jorder og landsbyer rundt dem og sikret seg både rett til å drive handel og skatteinnkreving på eiendommene sine. Sammen med kjøpmannsklassen som oppstod i nært samarbeid med europeiske handelsmenn kunne de nå danne en nasjonalistisk opposisjon til keiser og byråkrati som de opplevde som svært lite effektive og omstillingsvillige. Krav om endringer i byråkratiet, representative organer og utdanning etter vestlig inspirasjon ble stilt. Og etter ytterligere nederlag, også mot sine naboer i Japan, lanserte keiseren et stort moderniseringsprosjekt både i skolen som nå skulle få et allmennskolepreg, samt hæren og byråkratiet.

De konservative kretsene i det enorme byråkratiet reagerte sammen med bondestanden på de enorme samfunnsendringene som keiseren ønsket å tvinge på dem. Ute i distriktene hadde befolkningsveksten ført til at det var for lite jord å leve av. Dårlig vedlikeholdte vanningskanaler forsterket krisene som oppstod i tørre sommere og konflikten med de europeiske handelsmennene og misjonærene førte til et tidvis nokså sterkt fremmedhat med hemmelige foreninger og lokale angrep på misjoner og handelsstasjoner. Det hele kulminerte ved århundreskiftet da 200.000 bondesoldater marsjerte inn i hovedstaden bare for å bli møtt av en militært overlegen europeisk koalisjonshær. I stedet for å frigjøre landet fra europeiske særkrav og rettigheter endte Kina opp med å måtte betale store erstatningssummer og gi de enda større særrettigheter.

I 1911 gjorde den yngre garden av nasjonalistiske kinesiske offiserer oppgjør og tok over makten fra keiseren som ble avsatt det påfølgende året. General Yuan Shihai ble innsatt som nytt statsoverhode og oppløste nasjonalistenes partiorganisasjon. Shihai ble sittende frem til sin død i 1916. Det samme året ble en ny nasjonalistisk motregjering dannet i sør av nasjonalisten Sun Yat-Sen. 2000 år med keiserstyre var plutselig over, men grunnlaget var da også lagt for 40 år med borgerkrig.

Japan

Japan var det landet som kanskje gjennomgikk den mest omfattende forandringen i løpet av 1800-tallet. Fra fullstendig isolasjon gikk øynasjonen til å bli et industrisamfunn på høyde med de beste europeiske, og med egne imperialistiske mål og interesser i Stillehavet og på det asiatiske fastlandet.

Frem til 1868 lignet Japan på et føydalsamfunn fra den europeiske middelalderen. Landet var inndelt i rundt 250 lokale len, styrt av mektige lensherrer kalt Daimyoene, og som var personlig underlagt Shogunen i Edo (senere Tokyo). Shogunen kontrollerte ca en fjerdedel av landet direkte selv, mens rikets administrasjon, byråkrati, bestod av en egen krigerklasse som selv ikke hadde rett til å ha egen jord for at de skulle være avhengige av sine lensherrer; samuraiene. Japan var allerede før europeerne kom en egen nasjon, med millionbyer, gode veier og tradisjoner for både salgsjordbruk og varehandel. Den samlende religionen var Shintoismen, en forfedre og naturreligion, med en gammel, tradisjonell keiserstilling som var styrket av at han ifølge troen var av guddommelig slekt. Japanerne mente også at de var et utvalgt folk og hadde således allerede sterke patriotiske og nasjonalistiske trekk.

Det japanske samfunnet hadde med unntak av en nederlandsk handelsstasjon vært et lukket samfunn i 200 år før de amerikanske krigsskipene truet Shogunen til å åpne portene. Kampen mellom det tradisjonelle og moderne som fulgte førte både til at staten ble sentralisert til Tokyo, stor makt til keisertittelen og omfattende industrialisering med mål om å ta igjen det europeiske forspranget. Bilde: Ukjent japansk kunstner.

Det japanske samfunnet hadde med unntak av en nederlandsk handelsstasjon vært et lukket samfunn i 200 år før de amerikanske krigsskipene truet Shogunen til å åpne portene. Kampen mellom det tradisjonelle og moderne som fulgte førte både til at staten ble sentralisert til Tokyo, stor makt til keisertittelen og omfattende industrialisering med mål om å ta igjen det europeiske forspranget. Bilde: Ukjent japansk kunstner.

2/3 av den russiske flåten ble senket under slaget ved Tsushima våren 1905

2/3 av den russiske flåten ble senket under slaget ved Tsushima våren 1905

Fra midten av 1800-tallet av vokste det frem en motstand mot det sittende regimet på grunn av store sosiale og økonomiske forskjeller i befolkningen. Også den manglende muligheten til å klatre på den sosiale rangstigen irriterte mange, og da særlig samuraiene og kjøpmennene som ønsket rett til å kunne ta et statlig embete for å få økt påvirkningskraft på samfunnet. Frihandelsavtalene som vesten med sine kanonbåter etterhvert påla japanerne på 50- og 60-tallet ble oppfattet som en fullstendig ydmykelse for den æresbeviste krigerklassen som samuraiene var. Det var da også samuraiene, altså en jordløs adelsstand, som sammen med keiseren, Mutsuhito, ledet an i det store opprøret mot shogun-regimet i Edo i 1868. Lensherrene ble avsatt, mot en klekkelig erstatningssum hver, og man organiserte seg slik at man fikk en sentralisert stat med rettslige prinsipper som likhet for loven allmenn rett til å søke embeter, selv om det var samuraiene som kom til å dominere staten. Skatteinnkrevingen ble forbedret og effektivisert slik at statsinntektene ble forutsigbare og jordbruket modernisert. Hæren ble reformert og modernisert med treårig allmenn verneplikt, og alle barn fikk etterhvert seks års skoleplikt. Etterhvert ble shintoismen brukt aktivt som et redskap for å styre befolkningen. Keiseren ble omtalt som folkets far og staten var folkets familie. En nasjonalforsamling og en egen forfatning ble dannet i 1890 for å bremse kritiske stemmer, men makten lå hos et kabinett som ikke var valgbart og hos keiseren. Det ble satset hardt på å ta igjen europeerne på det tekniske plan og både europeiske tradisjoner og klesstiler ble adoptert av japanerne. Tusenvis av europeiske lærere ble hentet inn og vestlige vitenskapelige bøker og publikasjoner ble oversatt og spredt over hele landet. Japan hadde utenom havet ingen større naturressurser og var avhengig av å importere dette. Med importerte råvarer satset man hardt på å bygge opp en moderne eksportindustri av ferdigvarer og halvfabrikata i stedet.

Den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt (1858-1919) ble i 1906 tildelt Nobels fredspris for sin rolle i fredsforhandlingene mellom Russland og Japan under den Russisk-japanske krigen. Utdelingen er en av de mest kontroversielle i Nobelprisens historie da Roosevelt selv vært en aktiv tilhenger av krigen mot Spania som gjorde USA til en imperialiststat i 1898. Nobelkomiteen ble også anklaget for å gi prisen til en amerikansk president for å skaffe landet en ny mektig venn.

Den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt (1858-1919) ble i 1906 tildelt Nobels fredspris for sin rolle i fredsforhandlingene mellom Russland og Japan under den Russisk-japanske krigen. Utdelingen er en av de mest kontroversielle i Nobelprisens historie da Roosevelt selv vært en aktiv tilhenger av krigen mot Spania som gjorde USA til en imperialiststat i 1898. Nobelkomiteen ble også anklaget for å gi prisen til en amerikansk president for å skaffe landet en ny mektig venn.

Japansk imperialisme

Moderniseringen av Japan ble i utgangspunktet tatt godt i mot av vestlige makter. Mot slutten av århundret så man på Japan som sivilisert nok til at man kunne frafalle særkravene og handelsrettighetene man hadde påtvunget dem med kanonbåtdiplomati 40-50 år tidligere. Men japanske behov for råvarer gjorde dem også sårbare for andre lands politikk. De hadde allerede vist krefter mot Taiwan og Korea på 70-tallet, og i 1895 angrep og erobret de Korea og områder som strakk helt opp mot Mandsjuria. Men i Nord-Kina hadde også den europeiske stormakten Russland sterke interesser. Det ble åpenbart for japanerne at en konflikt mot en

stormakt ikke var et helt usannsynlig fremtidsscenario. Det ble derfor besluttet å bygge en moderne og slagkraftig krigsflåte. Konflikten om Korea, Nord-Kina og særlig den viktige havnebyen Port Arthur resulterte i full krig mellom Japan og Russland. Ingen trodde Japan hadde en sjanse. Ingen hadde noensinne slått en europeisk stormakt, og ihvertfall ikke til sjøs. Men mellom 27.-28. mai 1905 ødela japanerne to tredjedeler av den russiske flåten i ett av historiens største sjøslag og Russland hadde ikke noe annet valg enn å gi opp. Etter dette fortsatte den japanske militære opprustningen. I 1913 gikk så mye som halve statsbudsjettet til militære poster. Militariseringen av samfunnet og de nasjonalistiske kreftene som vokste ut av de voldsomme seirene, vokste særlig fra 1930-tallet da de satte i gang en omfattende imperialistisk politikk i middelhavet, og som til slutt skulle ende med et fullstendig nederlag mot amerikanerne under andre verdenskrig.

Russisk og amerikansk imperialisme

Også den ferske amerikanske unionen utvidet sine grenser kontinuerlig fra slutten av 1700-tallet av. Mest åpenbar var den voldelige og tidvis hensynsløse erobringen av “det ville vesten” fra de innfødte indianerstammene. Noen steder kunne overtagelsen av land ende opp med rene folkemord da lokale stammer ble jagd fra sine tradisjonelle leveområder med moderne våpen og soldater. Mellom 1846 og 1848 erobret de de store statene Utah, Nevada, indigenous_peoples_issues_and_resourcesColorado, New Mexico, Arizono og ikke minst Texas fra Mexico. På 1890-tallet sikret de seg kontrollen over Panama med den påbegynte Panamakanalen, de anekterte Puerto-Rico og Sikret seg Cuba som protektorat etter en krig mot den gamle kolonimakten Spania. Mot en ubetydelig sum fikk de også den store kolonien Filippinene. I 1853-54 åpnet de det japanske markedet for handel med makt da de seilte kanonbåter inn i havnen til hovedstaden Edo (Tokyo). I 1875 tok de kontrollen over den viktige øygruppen Hawaii som lå strategisk midtveis til Asia fra Nord-Amerika. Mot århundreskiftet var den tidligere kolonien selv blitt en av de tre sterkeste kolonimaktene i Øst-Asia. De andre to var Japan og Russland.

Florence Nightingale i lasarettet.  W. Simpson del. ; E. Walker lith. ; Day & Son. 1856. Ingen opphavsrett.

Florence Nightingale i lasarettet. W. Simpson del. ; E. Walker lith. ; Day & Son. 1856. Ingen opphavsrett.

I Øst-Asia var Russland stormakten til lands. Russerne hadde lenge utvidet sine grenser på bakken. I det sørlige Øst-Europa hadde de kjempet en rekke kriger mot Det osmanske riket om kontrollen med Balkan og de store havnene rundt Svartehavet. Mellom 1853 og 1856 var konfliktens sentrum Krim-halvøya i Svartehavet. Med støtte fra Frankrike og Storbritannia samt Sardinia, vant til slutt det osmanske riket. Kanskje så mange som en halv million på begge sider mistet livet i striden og historien er kanskje best husket for at de største tapene ikke skjedde for de nye våpnene som ble testet ut på slagmarken, men til sykdom og epidemier. Ved hjelp av observasjon og statistikk fant den britiske sykepleieren Florence Nightingale ut at man med enkle hygieniske tiltak kunne dramatisk redusere tapstallene. Den russiske utvidelsen ble også stanset i øst da de i 1905 tapte en historiens største sjøslag mot en moderne og slagkraftig japansk flåte. I 1907 delte landet Iran med Storbritannia og mellom 1891 og 1916 ble mesteparten av den transsibirske jernbanen som gikk fra Moskva til i vest til Vladivostok i øst bygget.

Les mer

Bøker:

  • Aschehougs verdenshistorie bind 12
  • Joll, James, Europe since 1870, 4th ed. Penguin History 1990
  • Joll, James, årsakene til 1vk ett kapittel

Nettsider:

Powerpoint

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra imperialismens tidsalder?

Uganda-railway-imperialisme

Test deg selv!

 

Repetisjonsoppgaver

  1. Gjør rede for begrepet imperialisme.
  2. Hva skiller imperialismen fra ren kolonisering?
  3. Hvorfor var utviklingen av nye medisiner viktig for ekspansjonen utenfor Europa?
  4. Gjør rede for de viktigste drivkreftene bak imperialismen.
  5. Storindustri og handelsselskaper var lobbyister for imperialisme i sine land. Hvorfor det?
  6. Hvem kjempet om kontroll med Afrikanske landområder?
  7. Hva ble bestemt under Berlinkonferansen?
  8. Gjør rede for alle europeiske land som hadde kolonier i Afrika og hvilke afrikanske stater det i dag tilsvarer.
  9. Hva handlet boerkrigene om?
  10. Hvem var Cecil Rhodes?
  11. Hvordan fikk franske og britiske banker og bedrifter kontroll over den gamle stormakten Det osmanske riket?
  12. Hva skjedde med Det osmanske riket?
  13. Bruk internett til å finne ut hva Krimkrigen gikk ut på. Gjør også rede for hva Florence Nightingale revolusjonerte.
  14. Hvilket land ble kalt “Juvelen i kronen”?
  15. Hvilke nåværende land bestod det gamle India av?
  16. Hva menes med misjonsvirksomhet?
  17. Hvilke tradisjoner mente man var barbariske i India?
  18. Gjør kort rede for hvordan britene fikk kontroll med India.
  19. Hva var bakgrunnen for Sepoyopprøret?
  20. Hva menes med indirekte og direkte styre?
  21. Hvorfor var det krig mellom Storbritannia og Kina om opium?
  22. Hva går konfutsianismen ut på?
  23. Hvordan ble Kina styrt før midten av 1800-tallet?
  24. Hva skjedde i Kina ved århundreskiftet?
  25. Hva slags samfunn var Japan før imperialismen?
  26. Hvem tok makten i Japan i 1868?
  27. Hva skiller japanerne fra kineserne i denne perioden?
  28. Hva var bakgrunnen for den Russisk-japanske krig, og hvordan endte den?
  29. Hvilke kolonier tok USA på 1800-tallet?
  30. Hvilke kolonier tok Russland?
  31. Bokseropprøret er et berømt opprør mot en av imperialiststatene på 1800-tallet. Bruk informasjonen i setningen foran til å finne ut hvilke land som var involvert på begge sider av opprøret.

Drøftingsoppgaver

  1. Fortell kort med egne ord hvordan en ideologi som nasjonalisme kunne fremme imperialistiske tanker?
  2. Finn relevante eksempler og drøft hvorvidt imperialismen grunnleggende var en ulempe eller en for de lokale befolkningene.
  3. I samfunnsfaget bruker vi begrepene etnosentrisme og kulturrelativisme (lenke). Bruk disse begrepene til å beskrive den britiske imperialismen i India.
  4. Drøft virkningen av europeisk misjonsvirksomhet under kolonitiden og imperialismen.
  5. Forsøk å forestille deg en situasjon hvor mennesker fra en fremmed makt tar seg til rette i landet og lever etter sine egne lover og regler uten hensyn til landets egne. Krigsskip seiler langs kysten og inn landets elver, og deler av hovedstaden er brent ned mens øygrupper og halvøyer er okkupert av fremmede militærmakter og fylker er konstant truet av invasjon fra andre land igjen mens din egen stat står maktesløs og ser på.
      • Hvilket land er dette scenarioet hentet fra tror du?
      • Hva skal til for at et folk vil kunne godta en slik situasjon?

Sist endret: 10/12/2014