Ideologier og nasjonenes fremvekst

Wienerkongressen: Da napoleonskrigene endelig var over møttes alle de involverte landene til fredssamtaler i Østerrikes hovedstad, Wien.  Maleri av Jean Baptist Isabey, ca 1819

Wienerkongressen: Da napoleonskrigene endelig var over møttes alle de involverte landene til fredssamtaler i Østerrikes hovedstad, Wien. Maleri av Jean Baptist Isabey, ca 1819

Etter Napoleon Bonapartes endelige nederlag ved belgiske Waterloo møttes de europeiske stormaktene Storbritannia, Østerrike, Frankrike, Russland og Preussen i den østeriske hovedstaden Wien for å ta et endelig oppgjør med den franske revolusjonen og konsekvensene av 23 lange år med krig. Avtalen man kom frem til var på mange måter et verk av den østeriske statsministeren Klemens von Metternich og den britiske utenriksministeren Robert Castlereagh. De to landene hadde merket seg Russlands evne til å kjempe på slagmarken under den endelige kampen mot Napoleon og ønsket å demme opp mot for stor russisk innflytelse over Europa. Frankrike hadde vært den dominerende makt i Europa i hundrevis av år og et hevnfult krigsoppgjør med store erstatningsbeløp og frasigelser av landområder ville skape et stort maktpolitisk tomrom og stor usikkerhet for fremtiden. I stedet dannet man en allianse mellom nabolandene som skulle vare i 20 år og innledet et system av jevnlige konferanser hvor uenigheter og konflikter skulle løses gjennom åpen diskusjon mellom partene. Europas småstater ble holdt utenfor, de hadde å følge stormaktenes vilje, men det beseirede Frankrike fikk etterhvert fast plass. Russland fikk på sin side kontroll over Polen, mens de 39 gjenstående tyske statene ble samlet i et forbund under Østerikes ledelse. Perioden mellom 1815 og 1830 blir ofte omtalt som “restaurasjonen” fordi den på mange måter var preget av velmente og effektive forsøk på å bringe samfunnet og de politiske styreformene tilbake til det de var før den franske revolusjon. Frankrike fikk igjen en konge av Bourbonerslekten i Ludvig 18. og et parlamentarisk system etter britisk mønster, dog med en stemmerett som var begrensett til de rikeste i samfunnet. I Storbritannia fortsatte godseierne å dominere i parlamentet og i Sør- og Øst-Europa fortsatte konger og prester å styre slik de hadde gjort så lenge før. Det grunnleggende settet av ideer som deltakerne i Wien i 1815 hadde, var å gjenopprette samfunnet slik det var før revolusjonens destruktive krefter rev det ned, ikke for å få et samfunn som var hundre prosent lik det gamle, men i stedet bygge et samfunn som var basert på fortidens testede kunnskap og visdom, som ikke lot seg omkaste av påståtte allmenngyldige ideer på et blunk, men i stedet baserte seg på forsiktig gjennomførte reformer tatt i små steg av gangen. Den franske revolusjon hadde skapt en sterk misstro til alt som smakte av brå omveltninger og dette la grunnlaget for en av vår tids viktigste politiske ideologier; konservatismen. 

Hva er en ideologi?

Politiske ideologier er helhetlige tanke- og idesett som sier noe om hvordan samfunnet man lever i er, altså hvem som har makt, ressurser og eiendom, hvordan makten brukes samt hvordan eiendom, rettigheter og plikter er fordelt mellom menneskene i det. Deretter sier en politisk ideologi noe om hvordan det ideelle samfunn kan og bør være, og til slutt hvordan og med hvilke virkemidler man kan komme frem til et slikt samfunn, som for eksempel revolusjon eller reform.

 

Konservatismen

Edmund Burke ca 1768. Maleri av Joshua Reynolds. Ingen opphavsrett grunnet alder

Edmund Burke ca 1768. Maleri av Joshua Reynolds. Ingen opphavsrett grunnet alder

Den britiske politikeren og filosofen Edmund Burke (1729-1797) blir gjerne trukket frem som den politiske konservatismens grunnlegger. Burke var en tilhenger av både Magna Carta fra 1215 og den engelske konstitusjonen fra den ærerike revolusjonen i 1688. Han var også positiv til de amerikanske kolonienes løsrivelse fra britisk herredømme som han mente kun var et resultat av at de gjennom manglende representasjon ikke fikk sine egne hevdvunne rettigheter. Han var derfor også en forsiktig optimist da den franske revolusjon startet, men snudde snart da han opplevde at de revolusjonære forkastet alle tradisjoner og alle velprøvde erfaringer fra statsstyret ble hevet ukritisk ut. Burke mente at konstitusjonen og staten var et resultat av mange århundrers utvikling. De utgjør summen av fortidens kunnskap, erfaringer og kompromisser mellom utallige mennesker. Politiske institusjoner burde aktes og æres som man ærer gamle mennesker for deres alder, visdom og arv. De utvikles gradvis over tid og bør ikke utsettes for radikale krefter som uten hensyn til fortiden forkaster institusjonene til fordel for absolutte sannheter som ikke er åpne for å diskuteres eller modereres slik man så under terrorveldet i Frankrike. Samfunnet utviklet seg best etter naturens metode; gjennom moderate og forsiktige reformer slik at endringer aldri skaper noe helt nytt, men at man heller aldri blir sittende igjen med utdaterte og foreldete institusjoner heller. Det var for Burke viktig å ta vare på tradisjonene fordi vårt eget intellekt er begrenset til våre egne erfaringer og vår egen evne til å ta inn over oss hele samfunnets kompleksitet. Vi er altså ikke i stand til å se, erfare og forstå alt som skjer i samfunnet rundt oss, derfor faller vi i stedet lett tilbake til ville spekulasjoner om hvordan samfunnet er uten at det nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Vi lar oss også alt for lette lede av egoistiske og sneversynte motiver som får oss til å ta korttenkte avgjørelser. Derfor er vi nødt til å ta inn over oss verdien av tradisjonene som rettesnor for våre valg. Mennesket er også formet av sin utdannelse og oppdragelse i følge Burke. Med disse fulgte også dyder og laster som kunne bidra til å forklare hvordan for eksempel den franske revolusjon kunne starte i førsteomgang. Den første nasjonalforsamlingen bestod av en stor andel advokater som hadde, slik Burke så det, som yrke å holde landsbyenes konflikter og uenigheter ved like; kranglevorne menn uten respekt for seg selv, men med overmot og handlekraft nok til å gjøre skade. For selv om opplysningstiden og revolusjonstiden hadde skapt en langt større politisk bevissthet blant folk flest hadde den også endt med stor skuffelse over revolusjonen og krigene som fulgte. Det krevde nytenkning og for mange pekte dette tilbake til samfunnet før revolusjonen. Derav også betydningen bak ordet konservativ; conservare, latin for “å bevare”. Frykten for revolusjoner ledet folk tilbake til monarki og begrenset parlamentarisme hvor endringer måtte skje gradvis og forsiktig og hvor man var skeptisk til sannheter som ikke lot seg påvirke av argumentasjon og logikk. Det var et pessimistisk syn på mennesket som egoistisk, lett å lede og lett å styre vekk fra fornuften. Det trengte å styres av en autoritet utviklet gjennom generasjonene, testet og prøvd og plassert i en stabil stats hender. Burkes syn ble stort sett delt av adel, godseiere, det rike handelsborgerskapet i og rundt byene og kirken. I mange land satt godseiere og handelsborgerskap med kontrollen over parlamentene slik at radikale krefter som ønsket full stemmerett for alle ble holdt noenlunde i sjakk inntil videre.

Kort versjon

Konservativisme kommer fra det latinske ordet conservare, som betyr “å bevare”. Etter den franske revolusjon og de påfølgende revolusjonskrigene og Napoleonskrigene ønsket mange særlig blant adel, høyborgerskap, godseiere og presteskapet å vende delvis tilbake til det samfunnet som var før revolusjonen. Blant disse var den britiske politikeren og filosofen Edmund Burke (1729-97) som så på revolusjonens voldelige gang som et resultat av menneskets grunnleggende egoistiske natur. De revolusjonære ønsket å fullstendig kaste om på samfunnet og gjøre seg av med alle dets eksisterende institusjoner og erstatte de med nye. Burke mente i stedet at det lå i samfunnets natur å endre seg gradvis gjennom velfunderte reformer. Med moderne språk kan man si at det var et syn som sa at samfunnet måtte endres gjennom evolusjon, ikke revolusjon.

Liberalismen

Liberalisme kommer fra det latinske ordet for fri; “liber”. Ideologien stammer fra opplysningstidens filosofer og deres fokus på individet. Den engelske filosofen John Locke (1632-1704) mente for eksempel at alle mennesker var født med visse naturgitte rettigheter som ingen, ikke engang kongen, kunne ta fra dem. Blant disse var retten til sitt eget liv og frihet og retten til å eie noe uten at noen kunne ta det fra en. Den tidlige liberalismen var en reaksjon mot føydalismen og bøndenes livegenskap. I Frankrike var dette holdningene blant de revolusjonære, mens i Storbritannia ble dette ideologien til den nye økonomiske middelklassen som søkte økt politisk innflytelse.

Adam Smith og den økonomiske liberalismen

AdamSmith-1790Opplysningstidens tanker om naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom utviklet seg videre i møte med andre filosofiske retninger slik som nyttefilosofiens tro på at mennesket utviklet seg som følge av sin egen streben etter å unngå ubehag og smerte og å oppnå størst mulig grad av vellvære og glede. For eksempel kunne dette brukes som et forsvar mot dødsstraff, siden en død fange ikke lenger kunne arbeide eller produsere noe som kunne være til glede og nytte for alle. Slik sett lå det en naturlig overgang fra nyttefilosofien til økonomien for den skotske økonomen og filosofen Adam Smith (1723-1790) som mente at økonomiens lover var styrt på samme måte som naturens. Den måtte ikke lenkes fast med reguleringer og begrensninger, men slippes fri slik at den kunne skape velstand og tilfredsstillelse for flest mulig mennesker. Desto mer man produserte av etterspurte varer, desto flere mennesker fikk ta del i lykken og velstanden varene gav, for eksempel gjennom arbeidsplassene som ble skapt eller av å kjøpe og eie varene selv. Dette kunne bare oppnås ved at man lot markedene styre seg selv uten innblanding fra en stat. Ved å fjerne alle begrensninger på produksjon, prissetting og handel ville varens verdi bestemmes av det reelle arbeidet som ble lagt ned i den, mens prisen og hvor stor produksjonen ble ville reguleres av forholdet mellom hvor mange varer som ble produsert og hvor mange som ønsket å kjøpe de. Hvis en fabrikk produserte flere tekopper enn kundene ønsket kjøpe så ville selgerne sette ned prisene for å få solgt koppene de hadde på lager. Samtidig ville det få fabrikkeieren til å produsere færre kopper. Når så flere ønsket å kjøpe hans kopper igjen så vil prisen gå opp og fabrikkeieren vil føle seg oppmuntret til å øke produksjonen. På denne måten skapte markedet selv en naturlig balanse mellom hvor mange varer som ble produsert og hvor mye de kostet. Smith argumenterte også for at arbeidsdeling og spesialisering var nødvendig for at varer kunne produseres mest mulig effektivt. Staten var fortsatt en nødvendighet i Smiths øyne, men dens rolle var redusert til å kunne sikre samfunnets mest grunnleggende behov for sikkerhet slik som et rettsvesen som skapte trygge og stabile forhold for handel og sikret innbyggerne mot forbrytere og et militært forsvar for å sikre de mot aggressive nabostater. En slik stat kaller vi en nattvekterstat og Smiths teorier kaller vi i dag for økonomisk liberalisme. Liberalisme er i dag en politisk ideologisk retning som setter individet i sentrum og ønsker å redusere statens myndighet og alle reguleringer som går på bekostning av individets grunnleggende rett til frihet og eiendom. Wien-avtalen i 1815 var altså på mange måter et produkt av en konservativ overklasses ønske om å stagge radikale og revolusjonære krefter i Europa slik at man aldri igjen måtte kjempe i mot en revolusjon så blodig og så smittsom som den franske. Men avtalen tok ikke hensyn til den enorme befolkningsveksten som nyvinninger i jordbruk og industri gav rom for. Den tok heller ikke hensyn til at en stadig større del av denne befolkningen kunne lese og skrive og dermed også ønsket å vite hva som skjedde i statenes øverste kammere, fordi de visste at det som avgjordes der angikk også dem. Den tok heller ikke hensyn til at det i Europas befolkninger befant seg store og små grupper av mennesker som hadde en større felles identitet med hverandre enn med statene som krysset dem.

Den tidlige sosialismen

Bildesnitt fra Thomas Mores bok Utopia (1516)

Bildesnitt fra Thomas Mores bok Utopia (1516)

Opp igjennom historien er det mange som har forsøkt å beskrive det de selv mener vil være det ideelle samfunn. I sin bok “Utopia” beskrev den engelske filosofen Sir Thomas More (1478-1535) et øysamfunn hvor ingen eier noe alene, men deler det med alle, med nesten ingen lover slik at advokater ikke trengs. Det er et samfunn hvor alle bidrar til jordbruket og hvor kunnskap og visdom er de høyeste dyder. Det er det perfekte samfunnet, helt til man ser dypere inn i det og ser et samfunn hvor det felles beste kommer foran moral, hvor gamle og syke fjernes og livet er planlagt og styrt fra det øyeblikket man fødes til dagen man dør. Mores forsiktige, satiriske kritikk av samfunnet han selv var en del av i England har siden inspirert andre  til å beskrive sine egne perfekte samfunn, utopier, hvor eierskapet til jord og redskaper ikke tilfaller en rik godseier eller kjøpmann, men fellesskapet som helhet. Charles Fourier (1772-1837) beskrev et jordbrukssamfunn bestående av mange små fellesskap på under 2000 arbeidere hvor alle delte på arbeidsoppgavene. For å unngå monotoni, kjedsomhet og et begrenset perspektiv på hva man bidro med, gikk jobbene på rundgang slik at alle fikk prøvd seg på flest mulig av det lille samfunnets oppgaver. I Amerika, hvor slike eksperimenter var mulig, bygget følgere av Fouriers filosofi 28 slike kolonier etter hans død. Mange andre filosofer delte lignende teorier og særlig med utviklingen av det industrialiserte samfunnet med sine lønnsarbeidere, ble det skapt en voldsom grobunn for denne ideologiske retningen vi i dag kaller sosialismen. Sosialismen var arbeidernes ideologi. Den var på mange måter en reaksjon på den økende sosiale og økonomiske ulikheten som kom som en følge av den liberale politikken som stod bak den industrielle revolusjon i England. Sosialistene mente at det var staten som burde eie de største og viktigste produksjonsmidlene i samfunnet, altså redskapene og fabrikkene, slik at velstanden de skapte kunne fordeles jevnere mellom befolkningen i stedet for noen få rike mennesker, kapitalister som kunne leve godt på avkastningen av det de eide. Etter den franske revolusjon klarte borgerskap og adel lenge å holde tilbake de revolusjonære kreftene som hadde revet opp det europeiske kartet så brutalt i årene frem til 1815. For å forstå sosialismens videre utvikling er det viktig å kjenne til den situasjonen som noen av dens viktigste tekster og tilhengere ble til i.

Restaurasjonen

Årene mellom 1815 og 1830 var det politiske kartet i Europa preget av konservative krefter som ønsket å bygge opp igjen sine stater etter fortidens mønster. Men samtidig vokste befolkningen i de fleste landene takket være revolusjoner i både jordbruksproduksjon og vareproduksjon kraftig. Stadig flere mennesker fikk en grunnleggende utdanning og lærte å lese og skrive og dermed vokste markedene for aviser og magasiner som delte nyheter og fortellinger fra fjern og nær. Derfor ble det også lettere for arbeidere og middelklasse å se hvor store de sosiale forskjellene egentlig var i samfunnet og missnøyen med måten statene ble ledet på økte. I England var det sterk motstand mot kornlovene som økte matprisene til godseiernes fortjeneste. I Manchester krevde 80.000 arbeidere lavere kornpriser kombinert med krav om økt medbestemmelse gjennom allmenn stemmerett for menn for å unngå flere slike lover i 1819. Dette og flere mindre opprør ble slått hardt ned på og ytrings- og trykkefriheten ble skrenket ytterligere inn i stedet. I Frankrike var freden sikret med parlamentarisme etter engelsk mal, men det hindret ikke folket i å frykte at mektige menn i kongens kretser ønsket å bringe statssystemet tilbake til eneveldet. Sommeren 1830 drev da også store folkemengder kongen ut av landet og avsatte regjeringen. I stedet ble det satt inn en konge som favoriserte borgerskapet og sikret full pressefrihet. Årene som fulgte var preget av både industriell vekst og økende sosiale forskjeller. Uår slo hardt ut i byene når kornlagre ble magre og matprisene høye. Forskjellene i levestandard var markant blant den nye jordløse arbeiderklassen og fattigdommen og elendigheten ble mer og mer synlig også for middelklasse og borgerskap. Mange av disse begynte i empati med arbeidernes nød å engasjere seg for deres livsvilkår og mangel på rettigheter. Frustrasjonen over manglende politisk innflytelse vokste også  blant den store gruppen av høyt utdannede mennesker gamle, brennbare ideer om frihet, likhet og brorskap begynte igjen å ulme i overflaten. Da avlingene slo feil i store deler av Europa og prisene på mel og matvarer mer enn doblet seg på to år mellom 1846 og 1847 var det ikke mye som skulle til for å igjen tenne revolusjonens flammer.

Friheten på barrikadene av Eugene Delacroix. Maleriet ble ferdigmalt i slutten av juli 1830, samme måneden som julirevolusjonen i Paris skjedde. Legg merke til flagget, Tricoloren, fra den franske revolusjonen 1789, og kvinnens positur. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Friheten på barrikadene av Eugene Delacroix. Maleriet ble ferdigmalt i slutten av juli 1830, samme måneden som julirevolusjonen i Paris skjedde. Legg merke til flagget, Tricoloren, fra den franske revolusjonen 1789, og kvinnens positur. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Revolusjonsåret 1848

Gatene i Paris barrikaderes i februar 1848. Maleri av Horace Vernet. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Gatene i Paris barrikaderes i februar 1848. Maleri av Horace Vernet. Ingen opphavsrett grunnet alder.

I 1847 hadde liberale og sosialistiske franske grupper forsøkt å få igjennom en utvidelse av stemmeretten til det franske parlamentet, men de var blitt avvist av de franske konservative som satt med flertallet. Politisk møtevirksomhet var forbudt, men det var fortsatt lov å samle store folkemengder til banketter og middager. Hele den påfølgende vinteren ble det derfor avholdt banketter hvor taler for en utvidet stemmerett ble holdt over hele Frankrike. Det hele skulle ende med en stor bankett i Paris den 22. februar. Men regjeringen hadde fått nok av disse snikmøtene og forbød den siste forsamlingen fra å ta sted. Resultatet ble et samfunnsveltende opprør i gatene i Paris hvor arbeidere og liberale borgere barrikaderte gater over hele byen med kjerrer, tønner, treverk og alt de måtte finne. Da en militærstyrke åpnet ild mot demonstrerende foran regjeringssjefens hjem kokte det fullstendig over. Og da nasjonalgarden nektet å gripe inn mot sin egen befolkning var det i praksis slutt for regimet. Kongen abdiserte og flyktet til England og regjeringen falt. En stemning av enhet og idealisme spredte seg over hele landet, og en ny regjering ble innsatt. Det ble både trykke- og forsamlingsfrihet, allmenn stemmerett for menn og dødsstraffen for politisk oppvigleri ble fjernet. Alt sammen på bare et par vinterdager. Arbeidsledigheten skulle løses gjennom statlig organiserte verksteder hvor arbeidsløse mot en liten daglig lønn arbeidet på statlige prosjekter som utbedring av veier, reparering av murer og graving av grøfter. Men ordningen var kostbar og ble finansiert med økte skatter på jord, noe som opprørte bøndene, samtidig som arbeidsløse håndverkere og faglærte protesterte mot at de ble satt til å gjøre ufaglærte og nedverdigende oppgaver. Da den nye nasjonalforsamlingen ble valgt fikk derfor konservative og borgerlige en stor andel av stemmene og dermed var igjen arbeidere og borgerskap splittet. Da regjeringen oppløste verkstedene i slutten av juni og bestemte at alle under 25 skulle inn i hæren, mens resten igjen ble arbeidsløse, gjorde arbeiderne igjen opprør i Paris. Arbeiderne tapte og 3000 av dem ble henrettet som følge av opprøret. Etter opprøret bestemte regjeringen seg for å fjerne trykke- og pressefriheten og erklærte staten for republikk. I desember 1848 ble som en skygge fra fortiden, Napoleon Bonaparte sin nevø; Ludvig Napoleon Bonaparte, valgt til president i Frankrike. Napoleon hadde fremmet seg selv om en støtte til arbeiderklassen og en bekjemper av fattigdommen. I 1851 fikk han derimot oppløst nasjonalforsamlingen og innførte allmenn stemmerett til en ny nasjonalforsamling, og sørget også for å få seg selv valgt til president for 10 nye år. I november 1852 var hans virkelige intensjoner klare da han fikk seg selv valgt til Keiser Napoleon 3 av frankrike, denne gangen på livstid. Akkurat som de konservative kreftene fra Wien i 1815 hadde fryktet var smitteeffekten fra den den franske februarrevolusjonen i 1848 stor. Gjennom kneiper og cafeer ble nyhetene fra Frankrike lest opp og ilden spredd utover Europa. Blant drivkreftene var de europeiske bøndenes ønsker om å bli kvitt de siste rester av føydalt pliktarbeid og adelige privilegier, studenter og intellektuelle ønsket større ytrings- og tankefrihet, mens den voksende middelklassen ønsket større politisk innflytelse på staten, en som tilsvarte deres økonomiske innflytelse og bidrag. Blant mange håndverkere og faglærte lå opprørsviljen dypt forankret i frykten for at de nye maskinene tok fra dem alt arbeid. I Østerrike ble regjeringen oppløst og Metternich jagd til England, og blant de mange folkeslagene, som ungarere, italienere og tyskere var drømmen å fri seg fra den habsburgske keiserens kontroll. Keiseren klarte å roe det hele ned med å gi bøndene frihet fra sine føydale plikter, og klarte beholde fortsatt kontroll over hæren, dermed ebbet revolusjonsviljen sakte ut i de tyske områdene.

Karikatur som illustrerer de mislykkede europeiske revolusjonene i 1848 av Ferdinand Schröder 1849, ingen opphavsrett grunnet alder.

Karikatur som illustrerer de mislykkede europeiske revolusjonene i 1848 av Ferdinand Schröder 1849, ingen opphavsrett grunnet alder.

Nesten alle revolusjonene feilet. De viktigste konsekvensene av revolusjonsåret 1848 var at de sentral-europeiske bøndene nå var frie fra pliktarbeid og undertrykkelse. Tiåret som fulgte var en god tid over store deler av Europa, med økt handel og produksjon og minkende arbeidsledighet. I Frankrike satt nå en ny keiser ved makten; Napoleon 3 som i ettertid har blitt kalt “sosialistkeiseren” for sine reformer og satsing på økonomisk vekst. Veksten på 50-tallet var formidabel, med satsing på jernbaner og havneutbygging, opprustning av Paris med brede gater, kloakk, vann og gatebelysning. Under Napoleon fikk franskmennene økte presse- og ytringsfrihet, arbeiderne fikk organisasjonsrett og ikke minst rett til å streike. I begynnelsen av 1870 innførte han parlamentarisme i Frankrike, men hans regime endte året etter ved Sedan da han tapte et avgjørende slag mot Tyskland som vi skal komme tilbake til. Også andre krefter hadde viste seg å ha et stort og uant potensiale i 1848; nasjonalistiske bevegelser som så alle midler til sitt mål om egne stater som legitime.

 

Den Viktorianske gullalder i Storbritannia

Dronning_victoriaI Storbritannia gikk veksten i industri og handel under Dronning Victorias (1837-1901) styre uhindret videre. Fra 1850-tallet var det stort sett optimisme å spore i alle samfunnslag og liten vilje til klassekamp. De konflikter som oppstod var saksavhengige og ikke generelle nok til å påkalle seg oppmerksomheten til større samfunnslag. Byråkrati, politivesen og rettsvesen ble reformert i retning av å være basert på prestasjon og erfaring, istedet for sosial status. Stemmeretten ble stadig utvidet og i 1867 rakk den ut til en av tre voksne menn.

Tsarens Russland

468px-Nicholasbotman(1)Nikolai 1.s (1825-55) regime fremstår for ettertiden som det motsatte av de liberale retningene som de vestlige statene tok; det var en ren politistat med overvåkning og fravær av ytrings-, presse-, trykke- eller talefrihet. Alle med høyere utdanning risikerte å bli overvåket og forfulgt og kontakt med utlendinger eller utlandet ble gjort så vanskelig og tungvint som mulig. Alt for å hindre en smitte av revolusjonene. Hans etterfølger, Aleksander 2. (1855-1881) myket systemet opp noe ved å løsne på bøndenes livegenskap gi bøndene større lokalt selvstyre. Like viktig var kanskje at han innførte en langt større grad av rettssikkerhet enn det russerne var vant med fra før, med prinsipper som likhet for loven, uavhengige domstoler og åpne rettsforhandlinger.

 

 

Marx og Engels – Det kommunistiske manifest

Friedriech Engels vokste opp i en privilegert Rhinland-familie i Tyskland og ble som 20-åring sendt av sin far til Manchester for å lære fabrikkene deres der å kjenne. Der så han hvordan den engelske arbeiderklassen levde dyp nød, i sterk kontrast til den nyrike middelklassens livstil. Bilde tatt i 1868.

Friedriech Engels vokste opp i en privilegert Rhinland-familie i Tyskland og ble som 20-åring sendt av sin far til Manchester for å lære fabrikkene deres der å kjenne. Der så han hvordan den engelske arbeiderklassen levde dyp nød, i sterk kontrast til den nyrike middelklassens livstil. Bilde tatt i 1868.

Midt under urolighetene i Paris satt to menn og skrev på et dokument som skulle få konsekvenser for hele verden senere i historien. De to mennene var Friedrich Engels (1820-1895) og Karl Marx (1818-1883), og dokumentet var Det kommunistiske manifest. Karl Marx ble født i det prøyssiske Rhinland av jødiskfødte foreldre. For å sikre seg jobb hadde faren latt seg døpe og slik sett vokste Marx opp i en familie preget av både protestantiske og jødiske tradisjoner. Marx studerte både jus og filosofi og skrev sin doktorgrad om den tyske filosofen Hegel. Han ble stadig mer opptatt av å forstå hvordan man kan endre verden, ikke bare å tolke og forstå den og derfor forlot han en lovende akademisk bane for å bli journalist. Som journalist og redaktør opplevde han at det til tider var vanskelig å drive en avis i et politisk klima hvor graden av ytrings- og pressefrihet var svært begrenset. I 1842 jobbet han som redaktør for den liberale avisen Rheinische Zeitung, det var der han første gang møtte Friedrich Engels. Som eldste sønn av en bomullsfabrikant fra Bremen som var på vei til England hvor han var blitt sendt av sin far for å lære familiens fabrikker der å kjenne. Engels opplevelser fra hjertet av den engelske industrialiseringen i Manchester skulle prege ham for resten av livet. Store sosiale og økonomiske forskjeller preget livene til befolkningen, arbeiderne levde i nød og fattigdom han aldri hadde sett maken til. Dette resulterte i en rekke artikler som blant annet ble publisert i et tidsskrift som også Marx jobbet for og til slutt en bok om den engelske arbeiderklassens kår (Les et utdrag fra hans opplevelser her). Da Engels flyttet hjem til Tyskland i 1844 tok også samarbeidet mellom han og Marx seg virkelig opp. Engels opplevelser i England og Marx erfaringer med Hegel og de tyske radikale gruppene resulterte i et sterkt engasjement for arbeiderklassens kår og rettigheter. I 1847 stiftet de sammen en sosialistisk arbeiderforening i Brussel og ble siden tilknyttet kommunistiske grupper i både Paris og London. Den tidlige kommunismen var en ideologi basert på likhet og felles eie av alt, ressurser, verktøy og råvarer, og det var ansett som en radikal bevegelse. Det var da også Marx og Engels som skrev programmet til “Kommunistforbundet”, og det var en felles kommunistkongress i London som vinteren 1847 ba de to herrene skrive et kampskrift for kommunismen i Europa; Det kommunistiske manifest.

1848 – manifest og ideologi

Tittelbladet fra den første utgaven av det kommunistiske manifest, publisert i London februar 1848. Frilisens gitt av marxists.org.

Tittelbladet fra den første utgaven av det kommunistiske manifest, publisert i London februar 1848. Frilisens gitt av marxists.org.

I det kommunistiske manifest la Marx og Engels ut om sitt verdenssyn. Det var hovedsakelig Marx som skrev dokumentet og han tok utgangspunkt i sin teori om hvordan samfunnet endret seg. Samfunnet utviklet seg historisk sett gjennom kamp mellom sosiale klasser. Slik det rike borgerskapet hadde vunnet over adelen under den franske revolusjon, stod kampen nå mellom arbeiderklassen (proletariatet) og den rike borgerstanden og middelklassen (bursjoasiet). Drivkraften bak kampen var eierskapet til produksjonsmidlene, altså verktøyene og fabrikkene. For eksempel hadde føydaladelen hatt kontroll over møllene slik bursjoasiet nå hadde kontroll over maskinene og fabrikkene. Den klassen som hadde kontrollen på produksjonsmidlene hadde også kontroll over kulturen, religionen og samfunnets normer, mente Marx. For å bevare sin stilling var bursjoasiet avhengig av å hele tiden videreutvikle sine fabrikker og maskiner. Det innebar også å hele tiden finne nye varer de kunne selge på nye markeder og dette krever kapital. Kun de med nok kapital til å investere i nye produksjonsmidler ville overleve blant bursjoasiet, resten ville gradvis bli forvist ned til arbeiderklassen etterhvert som de gikk tom for midler. Samtidig ville markedene bli overmettet med varer som få hadde råd til å kjøpe og dermed legge grunnlaget for hyppigere og hyppigere økonomiske kriser. De rikeste kjøpte opp de mindre rike og gjorde seg selv rikere og rikere, til man til slutt satt igjen med noen få milliardærer. Håndverkere, kjøpmenn, bønder og alle andre som ikke hadde råd til å holde følge sank dermed ned i en arbeiderklasse som bare vokste og vokste. Arbeiderne ble på sin side et verktøy for fabrikkene, satt til å gjøre de samme oppgavene om og om igjen, uten å noensinne se eller eie varen de var med på å lage. I følge Marx og Engels ville denne veksten i arbeidernes, proletariatets, antall føre til en stadig større bevissthet om at de alle befant seg i den samme situasjonen og at de kun sammen kunne komme seg ut av den. Gjennom de nye kommunikasjonsmidlene, som aviser og telegrafer kunne arbeiderne dele sin nød, sine erfaringer og sine ønsker. Når de så ble oppmerksomme på sin fattigdom og den store forskjellen mellom dem og bursjoasiet ville de forstå at bursjoasiet ikke var dyktige nok til å lede dem og gjennom revolusjon ville de ta makten selv. I det kommunistiske samfunnet skulle alt overskuddet fra arbeid og produksjon gå til å berike og glede alle menneskene, ikke noen få rike borgere, slik som i kapitalismen. All produksjon og all utvikling i samfunnet ville så bli strukturert og planlagt slik at den ikke lenger trengte ledelse. Samfunnet ville bli klasseløst og man trengte ingen sterk stat lenger. Den kommunistiske revolusjonen skjedde ikke i 1848, i stedet ble ideene til Marx og Engels spredd over hele Europa og kjent blant mange av den voksende arbeiderklassens medlemmer. Den var med på å skape en bevissthet blant arbeiderne om at det lå makt bak tallene deres, og blant borgerskap, godseiere, adel og andre maktpersoner ble det innsett at dette var noe man måtte ta hensyn til når politiske avgjørelser skulle tas. Marx ble en av hovedfigurene i den Første Internasjonale arbeiderbevegelsen i 1864. Denne falt sammen på grunn av interne konflikter allerede 1876, men etter Marx død var Engels med på å opprette den Andre Internasjonale arbeiderbevegelsen i 1889. Tilhengerne av Marx teorier og kommunismen som ideologi ble stående i opposisjon til borgerskapet og middelklassen og mot andre ideologiske retninger som satte nasjon og folk i forsete fremfor arbeideren alene. Det er interessant å merke seg hvordan de stater som senere i historien har hevdet å være inspirert av Marx’ teorier nesten alltid har ført en sterk og inngripende stat ledet av sentraliserte partier, mens han selv mente at staten burde være så svak som overhodet mulig. Dette kan du lese mer om senere, blant annet om Lenin, Stalin og Mao.

Kort versjon

Den tyske sosialisten

Karl Marx i 1882.

Karl Marx i 1882.

Karl Marx (1818-1883) mente at all historie utviklet seg og gikk videre gjennom en kamp mellom den regjerende klassen og en klasse som ble utnyttet. I det føydale samfunnet hadde det vært bøndene og borgerne som hadde blitt utnyttet av adelen som hadde sikret seg eierskap til de viktigste redskapene og jorden slik som kornmøller og dyrkbar jord. Endring i maktforholdene skjer bare gjennom revolusjon, slik som den engelske og den franske revolusjonen som fratok adelen makten. I det kapitalistiske samfunnet var det borgerskapet som gjennom sitt eierskap av alle produksjonsmidlene; fabrikkene, verktøyene og ressursene, utnyttet lønnsarbeideren i sin jakt på stadig mer kapital og verdier. Når konkurransen hardnet til var det arbeiderne som måtte jobbe hardere og lenger for at kapitalisten skulle være sikret overskudd og nok kapital til å investere i nye redskaper og teknikker. Klarte han ikke det, gikk han under på grunn av konkurransen med andre kapitalister. Dette førte til at det ble stadig færre kapitalister og stadig flere arbeidere. Når så arbeiderne ble mange nok ville de begynne å forene seg med hverandre og samarbeide om å velte kapitalistenes regime gjennom revolusjon. Målet var et samfunn hvor all privat eiendom var overført til en svak stat som fordelte arbeidsoppgaver etter faste planer. Senere kommunistiske styrer har på tross av dette stort sett hatt sterke, totalitære stater ledet av sentraliserte kommunistpartier.

Sosialdemokratiets spede begynnelse

Blant sosialistene oppstod det også mer konservative retninger som mente at revolusjon ikke var en god måte å endre samfunnet på. Den tyske redaktøren Eduard Bernstein (1850-1932) var påvirket av både tysk sosialisme og engelsk liberalisme. Han avviste Marx påstand om at all endring av samfunnet nødvendigvis var drevet av historien gjennom revolusjoner startet i en undertrykt klasse, rettet mot en undertrykkende regjerende klasse. I stedet for å forberede seg på en eventuell fremtidig revolusjon burde man heller satse på å gjøre forbedringer i arbeiderklassen og de fattiges kår her og nå gjennom å forsøke å påvirke politikken der man kunne. Da slutten av århundret nærmet seg hadde ikke Marx spådommer om enorme økonomiske kriser grunnet mettede markeder eller manglende kjøpekraft, om noe så var kjøpekraften økt og levestandarden bedret også for arbeiderne. I stedet hadde fagforeninger, lokalstyre og økt stemmerett vist seg å være viktige elementer for sosiale forbedringer. Målet for sosialismen måtte være sosiale og personlige forbedringer gjennom økt demokratisk deltakelse, ikke revolusjon. Mange av de sosialistiske partiene i dag heller mer mot denne retningen enn den tradisjonelle kommunismen. Blant annet støtter de blandingsøkonomi hvor staten regulerer, men ikke styrer handel og økonomi og velferdsstaten hvor borgerne sikres grunnleggende goder som helse og sikkerhet ved arbeidsledighet og sykdom.

Nasjonalismen i Europa

Mot midten av det 19. århundre var fremdeles det europeiske kartet preget av småstater og forbundsdannelser. Noen få stater, som Frankrike, Norge og Sverige, bestod av en noenlunde enhetlig befolkning som snakket samme språk, delte de samme historiske tradisjonene og den samme kulturen; de var en del av den samme nasjonen. Nasjonalismen som spredte seg over store deler av Europa på 1800-tallet var ikke en ideologi slik som sosialisme eller liberalisme. I stedet var det et verdisyn som prioriterte fellesskapet man delte med andre mennesker som hadde samme etnisitet eller historiske arv, de samme tradisjoner og kulturtrekk og hvor man følte at man delte et fellesskap og en tilhørighet med. Gjerne hadde man ideer om en gullalder hvor man hadde vært frie og mektige, i Norge var det vikingtiden, i Italia var det romertiden. Alt i alt utgjorde dette nasjonen. Frem til da hadde de tradisjonelle statene i Europa vært samlet rundt konge- eller fyrstedømmets autoritet, uavhengig av hvor de forskjellige etniske og kulturelle befolkningene levde. Mange steder var nasjonene spredd på kryss og tvers av flere stater hvor det også levde andre nasjonaliteter, slik som i den habsburgske keiserens Østerrike som innlemmet både tsjekkere, tyskere, ungarere, slovenere, polakker og italienere. I stater som dette truet nasjonalismen å sprenge hele staten i stykker. Nasjonalistene mente at statens grenser skulle overlappe med nasjonens grenser; ett folk, en stat. I det osmanske riket var det særlig grekerne som ønsket å frigjøre seg fra Sultanens kontroll. Et mislykket gresk opprør i 1821 førte til at et stort antall grekere ble drept eller solgt som slaver. Dette ble starten på en hundre år lang konflikt hvor også andre stater blandet seg inn for å begrense hverandres innflytelse over den delen av middelhavet. Russland ønsket innflytelse over Balkan og støttet både grekerne og andre stater i området som ønsket å frigjøre seg fra osmanene. Da Serbia og Romania erklærte seg selvstendige i 1829 var det under nettopp russisk beskyttelse. Andre steder kunne nasjonalismen virke samlende. Blant alle de tyske småstatene delte stort sett befolkningen det samme språket og den samme historien og kulturen, det samme gjorde den skandinaviske befolkningen. Også i Italia fungerte nasjonalismen som et lim.

Italia blir til – nasjonalismen limer

Den italienske opprørslederen og generalen Guiseppe Garibaldi møter Sardinias konge på broen ved Teano 26. oktober 1860.

Den italienske opprørslederen og generalen Guiseppe Garibaldi møter Sardinias konge på broen ved Teano 26. oktober 1860.

Da februarrevolusjonen startet i 1848 bestod det som i dag er Italia av en rekke småstater, to mellomstore stater; kongerikene Sardinia som bestod av et større landområde i nord og selve øya, og Napoli i sør mens kirkestaten under pavens styre delte støvelen på midten. I nord var både Lombardiet og Venezia under østerriksk styre og dette var også et av de sentrale målene for de voksende nasjonalistiske bevegelsene i Italia. Da revolusjonen startet i februar gjorde italienere under ledelse av kongeriket Sardinia et mislykket forsøk på å angripe og jage ut østerrikerne fra nordområdene, det samme gjenntok seg året etter. Senere tok Sardinias statsminister Camillo de Cavour tak for å sikre at Sardinia skulle bli en moderne velutviklet stat som var sterk nok både politisk og økonomisk til å ta over Østerrikes områder. Jernbaner, havner og veier ble bygget og man satset på frihandel og industri. I 1858 spilte han Frankrike og Østerrike mot hverandre ved å love Frankrike støtte til en krig mot Østerrikerne, mot at Sardinia fikk Lombardiet og Venezia. Etter det valgte flere italienske stater etter folkeavstemming, inkludert den nordlige halvdelen av kirkestaten, å la seg innlemme av Sardinia. I sør var Napoli og Siclia under franskættet, og, ikke minst, franskstøttet, konge. I mai 1860 gikk den nasjonalistiske opprørslederen Guiseppe Garibaldi i land på sørspissen av Sicilia med over tusen menn klare for å ta makten. Befolkningen var stort sett fattige bønder som opplevde Garibaldi som en frigjører og ikke en erobrer. Ikke lenge etter krysset han stredet over til fastlandet og startet et fullt bondeopprør mot det franske styret i Napoli. Cavour benyttet muligheten til å sende sine styrker over kirkestaten for å slutte seg til Garibaldis opprør. Med unntak av Roma som ble vel forsvart av pavens egne og franske styrker, ble nå hele Italia samlet til en stat. Viktor Emmanuel av Sardinia ble landets konge. Paven nektet å anerkjenne den nye italienske staten helt frem til 1929 da Vatikanet endelig gav opp håpet om å få tilbake Kirkestaten. Han forble i Vatikanet, uten engang å trå ut på Petersplassen, som en frivillig fange.

Tyskland – nasjonalismen limer

Otto von Bismarck (1815-1898) var en av 1800-tallets mest sentrale politikere. Han var en viktig drivkraft bak Preussens rolle i den tyske samlingen og Tysklands første Kansler. Han har også fått æren av å innføre sosiale arbeiderreformer som la grunnlaget for en tidlig moderne velferdsstat. Bilde: CC 3.0: Tyske Bundesarchiv, Bilde 183-R29818 / CC-BY-SA

Otto von Bismarck (1815-1898) var en av 1800-tallets mest sentrale politikere. Han var en viktig drivkraft bak Preussens rolle i den tyske samlingen og Tysklands første Kansler. Han har også fått æren av å innføre sosiale arbeiderreformer som la grunnlaget for en tidlig moderne velferdsstat. Bilde: CC 3.0: Tyske Bundesarchiv, Bilde 183-R29818 / CC-BY-SA

Av de 39 tyske statene som inngikk i Det tyske forbund fra 1815, var Preussen og Østerrike de to største. Motviljen mot Østerrikes ledelse av forbundet kom til syne allerede i 1834 da alle statene, untatt Østerrike, inngikk en omfattende tollunion som fjernet handelsbegrensningene mellom dem. Dermed var grunnsteinen lagt for at Forbundet kunne bli en betydelig industriell og økonomisk aktør på det europeiske fastlandet. Et fellestysk parlament ble holdt i Frankfurt am Main i mai, men den fikk liten betydning da det var stor uenighet om man skulle invitere Østerrike eller godta prøyssisk ledelse. Det var sterke nasjonalistiske krefter som mente at de tyske statene burde samles, men Preussens åpenbare dominans skapte uenighet om hvordan. Tysklands samling kom til slutt som et resultat av tre kriger under prøyssisk ledelse mot ytre fiender: Danmark, Østerrike og Frankrike. Det gamle kongedømmet Preussen opplevde på midten av 1800-tallet en formidabel vekst i både jordbruk og industri. Det totale arealet dyrket jord ble på kort tid nærmest doblet samtidig som driftsmåten ble revolusjonert på samme måte som i England. I 1815 bestod den prøyssiske befolkningen av ca 10 millioner mennesker, i 1859 hadde den vokst til 18 millioner, det var dermed god tilgang på arbeidskraft til en industri med voksekramper. Overskuddet fra jordbruket tilhørte de prøyssiske godseierne, junkerne, som investerte kapitalen videre i ny industri. Områdene Ruhr og Saarland utviklet seg etterhvert til kjerneområder for europeisk industri, og samtidig eksploderte produksjonen av kull og stål, samt utbygging av jernbaner. I 1862 ble den konservative politikeren Otto von Bismarck (1815-1898) valgt til regjeringsleder av den prøyssiske kong Vilhelm 1. Bismarck hadde lang erfaring i politikken, blant annet som representant for Preussen i Det tyske forbund. Samme året tvang han igjennom omfattende reformer og modernisering av den prøyssiske hæren. Både trening og taktikk ble reformert samtidig som hæren ble utvidet i størrelse.

De tyske samlingskrigene

I nord lå de to tyske hertugdømmene Slesvig og Hollstein under dansk kongedømme. Mens befolkningen i Hollstein var blandet tysk og dansk, var Slesvig en rent tysk stat. Det hadde helt siden 1830 ulmet både tyske og danske nasjonalistiske stemninger i de to statene og da den danske kongen tvang igjennom en felles dansk-slesvigsk konstitusjon i november 1863 så Bismarck sitt snitt til å fjerne fokuset fra de økende sosiale problemene innad i Preussen og heller rette det mot nord. I allianse med Østerrike invaderte Preussen Jylland og tvang fram en dansk avståelse av Slesvig og Hollstein til Det tyske forbund. Men fordelingen av de to statene skapte splid mellom de to seierherrene.

Bakladete kanoner slik som her fra Krupp-fabrikkene, var essensielle for den prøyssiske seieren over Frankrike i 1870-71.

Bakladete kanoner slik som her fra Krupp-fabrikkene, var essensielle for den prøyssiske seieren over Frankrike i 1870-71.

Bismarck allierte seg med Italia, som fremdeles ønsket Venezia bort fra østerriksk kontroll, og okkuperte Hollstein med sine egne tropper sommeren 1866. Derretter foreslo han å opprette en felles tysk riksdag hvor Østerrike var utelukket. Resultatet var at Østerrike erklærte krig mot Preussen. De stod ikke en sjans. De prøyssiske hærreformene viste seg svært effektive og sammen med strategisk bygde jernbaner som flyttet prøyssiske styrker dit de trengtes raskt og effektivt varte krigen bare sju uker. Som følge av krigen annekterte Preussen en rekke av sine mindre nabostater og opprettet et nord-tysk forbund som de selv kontrollerte. Preussen var nå blitt en så stor maktfaktor på det europeiske fastlandet at franskmennene begynte å reagere på hva de anså som en mulig trussel. Da den unge tyske prinsen fra Hohenzollern, Leopold, ble valgt til spansk konge sommeren 1870, protesterte mange franskmenn mot hva de mente måtte være et tysk komplott fra Preussen for å sikre tyskvennlige regimer på begge sider av Frankrike. Et telegram, sannsynligvis spredd av Bismarck selv, hvor den prøyssiske kongen beskrev hvordan han bleforsøkt tvunget til å garantere for at tyskere ikke skulle søke innflytelse over det spanske kongedømmet igjen, ble tungen på vektskålen for den franske nasjonalforsamling som til stor jubel erklærte Preussen krig. Den tyske hæren var bedre trent og langt raskere å mobilisere enn den franske. Allerede 2. september klarte tyskerne å fange keiseren, Napoleon 3. under slaget ved Sedan. Paris ble beleiret i fire måneder før byen gav opp og før krigen offisielt var over erklærte tyskerne seg selv for å være et forrent keiserdømme i den symbolrike speilsalen i Versailles. Freden i februar var en ydmykelse for franskmennene som måtte avstå de viktige områdene Alsace og Lorraine som var rike på kull- og jernmalm, samt betale en klekkelig erstatningssum til tyskerne. I det nye tyske keiserdømmet fikk kongen av Preussen keisertittelen og retten til å erklære krig, inngå allianser og, ikke minst, velge regjeringssjef; rikskansleren. En tittel Bismarck beholdt i de neste to tiårene. Det ble også opprettet en riksdag med allmenn stemmerett for menn, men som bare kontrollerte budsjettene.

Balkan – nasjonalismen sprenger

Selv om det gamle tysk-romerske keiserriket aldri ble gjenopprettet etter Napoleons fall i 1815 fortsatte den habsburgske keiseren å regjere over betydelige landområder bestående av mange forskjellige folkeslag. Under revolusjonstumultene i Wien i 1848 benyttet den største nasjonale minoriteten; ungarerne, sjansen til å erklære seg politisk uavhengig av Østerrike. Det var kun såvidt at de keiserlige hærstyrkene klarte å ta tilbake makten fra det nyformede ungarske parlamentet i Budapest. Det var støtte fra den russiske tsaren som sikret seieren for Østerrikerne, rett og slett av frykt for at opprørsviljen og nasjonalismen skulle spre seg til deres del av Polen. I 1859 mistet keiseren kontrollen med de nord-italienske områdene og i 1867 måtte de inngå en avtale med ungarerne som gjorde Østerrike til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. De to landene ble holdt sammen av felles utenrikspolitikk, forsvarspolitikk og finanspolitikk og av keiserens om person, men de hadde hver sin grunnlov og hvert sitt parlament. Men også Ungarn var sterkt splittet av et stort antall nasjoner med felles språk, kultur og historie som skilte seg fra ungarernes. Også disse hadde tanker om et felles opphav og en felles tilknytning til geografiske landområder innenfor den ungarske staten som de mente at burde tilhøre deres egne stater. Det var fremdeles mange uløste spørsmål i både Østerrike og Ungarn og det var mange lunter som kom stadig nærmere ilden. (Les mer om dette i artikkelen om bakgrunnen for første verdenskrig).  

Les mer

Les mer på mennesket.net:

Bøker:

  • Aschehougs verdenshistorie bind 11
  • Malnes, Raino og Knut Midgaard, Politisk tenkning, Universitetsforlaget 2003
  • Joll, James, Europe since 1870, 4th ed. Penguin History 1990

To grunnbøker om nasjonalisme:

  • Østerud, Øyvind, «Hva er nasjonalisme?» Universitetsforlaget 1997
  • Gellner, Ernest, «Nations and nationalism», Blackwell Publishing 2003 (førsteutgave var 1983).
    • Begge er brukt i professor Øystein Sørensens glimrende emner ved Universitetet i Oslo.

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra utviklingen av de store ideologiene og de store nasjonenes fremvekst?

Voltaire

Test deg selv!

Sist endret: 27/09/2014