Verdenskrigens gang

Hjem før jul

Krigen startet med det vi i dag ville kalle en absurd glede over at den endelig var i gang. Seierstroen regjerte på begge sider og alle forventet en rask seier. “HJEM FØR JUL” var standardutsagnet, og løftet til soldatene. Keiser Wilhelm 2. gikk enda lenger og lovet sine soldater at “Dere vil være hjemme igjen før bladene faller av trærne”. Og det var også det man trodde, for på tross av flåtekappløpet fra århundreskiftet var ingen forberedt på en langvarig krig. I stedet satset man på en hurtig mobilisering av soldater og utstyr for en krig som mange mente ville avgjøres allerede i det første slaget. Langs gatene i de store byene ble det holdt parader og marsjer for soldatene og befolkningen. Jublende folkemasser heiet de unge mennene frem. Stolte bar de sine paradeuniformer foran sine venner og slektninger, uniformer mange av dem selv ville miste sine liv i senere.

Biblioteket i Leuven slik det så ut etter at de tyske soldatene hadde rasert det i første verdenskrigs innledende fase; angrepet på Belgia. En uerstattelig historisk skatt på over 300.000 tusen bøker bevart fra middelalderen ble brent. Historiske kilder vi aldri kan erstatte. Bilde: Library of Congress, ingen restriksjoner

Biblioteket i Leuven slik det så ut etter at de tyske soldatene hadde rasert det i første verdenskrigs innledende fase; angrepet på Belgia. En uerstattelig historisk skatt på over 300.000 tusen bøker bevart fra middelalderen ble brent. Historiske kilder vi aldri kan erstatte. Bilde: Library of Congress, ingen restriksjoner

For den habsburgske keiseren var krigen en kamp for å holde sitt rike samlet under trusselen fra den slaviske nasjonalismen. Halve rikets befolkning var slavisktalende eller av slavisk opphav og i sør ledet Serbia an i kampen for en samlet sør-slavisk nasjonalstat. (En nasjonalstat er når statens grenser overlapper med den nasjonale befolkningens grenser. Norge er feks en nasjonalstat, mens Tyrkia eller Irak ikke er det, på grunn av den store kurdiske nasjonalbefolkningen som overlapper begge landene.) Men Østerrike-Ungarn bestod også av store italienske områder, rumensktalende befolkninger i Transylvania og bulgarsktalende befolkninger som ble innlemmet etter balkankrigene som ledet opp til verdenskrigen. Lenger sør-øst var restene av det gamle Osmanske riket fremdeles i besittelse av den viktige seilingsleden mellom Middelhavet og Svartehavet. Deres fiendtlige forhold til sin store nabo Russland i nord ledet dem til å danne en allianse med Tyskland. Storbritannia hadde egentlig foretrukket å holde seg utenfor konfliktene i Europa, men så seg også nødt til å forsvare egne interesser. En av disse var å trygge sin egen kystlinje ved å sikre vennlige nabokyster. Derfor hadde man lenge garantert for den belgiske nøytraliteten som sørget for forutsigbarhet og gode avtaler i de belgiske havnene som knyttet dem til fastlandet. Den enorme tyske veksten, både økonomisk, industrielt og som sjømakt, var begynt å true deres hegemoni på verdensmarkedene og var i ferd med å passere franskmennene som landets viktigste internasjonale konkurrent.

Krigsplanene var noe forskjellige. Den tyske Schlieffen-planen gikk ut på å sikre en rask og avgjørende seier over Frankrike før deres allierte Russland rakk å mobilisere sine noe umoderne og dårlig utrustede hær. Ved å gå gjennom det nøytrale Belgia kunne man omgå de største franske forsvarsverkene langs deres felles grense, og svinge rundt og nedkjempe Paris fra motsatt side. Dette var utgangspunktet for den da avdøde general von Schlieffens plan for en rask seier over den franske erkefienden i vest. Belgias nøytralitet var et problem. Tyskland selv hadde aldri garantert for den, selv om Preussen hadde det nesten 40 år før den tyske samlingen. Håpet var nok at britene ikke ville risikere en storkrig over en gammel avtale, “…over a scrap of paper” , og frustrasjonen var stor da det gikk opp for tyskerne at det var nettopp det britene aktet å gjøre.

Invasjonen av Belgia og umenneskeliggjøringen av fienden

Vi kunne høre granatene komme. Vi hørte en strøm av luft som økte i intensitet til det ble til et fryktinngytende tordenskrall; fontener av jord og røyk ble kastet i luften og hele jorden ristet.

General-løytnant Leman i den belgiske hæren ved Liege

Store Bertha var kallenavnet på de første virkelig store kanonene som rullet ut fra Krupps fabrikker. De to første ble brukt til å bombardere de belgiske fortene ovenfra hvor de var svakest. Bilde: Wikimedia Commons.

Store Bertha var kallenavnet på de første virkelig store kanonene som rullet ut fra Krupps fabrikker. De to første ble brukt til å bombardere de belgiske fortene ovenfra hvor de var svakest. Bilde: Wikimedia Commons.

Belgia var ikke helt uten forsvarsverker de heller. En rekke stillingsverk med kraftige moderne kanoner bygget i Kruppsverkene i Tyskland stod mellom de tyske styrkene og den franske grensen da den tyske hæren gikk til angrep den 4. august. Metertykke stålforsterkede betongvegger og tak bød på en solid utfordring som måtte overvinnes raskt og med så lite tap som mulig. Kanoner så store at de måtte trekkes av egne tog ble kjørt frem fra Tyskland og sendte et regn av 950kg tunge granater over de belgiske forsvarsanleggene. Liege, Andenne og Leuven falt en etter en og andre byer fulgte.

"Ødelegg dette gale beistet - innruller"  En amerikansk propagandaplakat fra 1917 som oppmuntrer unge menn til å la seg innrullere i hæren. Legg merke til ordene på hjelmen, stranden det går i land på og klubben det har i hånden. Wikimedia Commons.

«Ødelegg dette gale beistet – innruller»
En amerikansk propagandaplakat fra 1917 som oppmuntrer unge menn til å la seg innrullere i hæren. Legg merke til ordene på hjelmen, stranden det går i land på og klubben det har i hånden. Wikimedia Commons.

Verst gikk det ut over den lille byen Dinant den 23. august 1914. De invaderende tyske troppene opplevde å bli skutt på av snikskyttere fra flyktende belgiske og franske tropper, og i blant også av sine egne nervøse styrker. Men mange tyske offiserer mente at det var belgiske sivile som hadde bestemt seg for å ta opp kampen. 674 lokale innbyggere ble gjetet inn i byens sentrum og henrettet i en storm av blykuler. Det var den største krigsforbrytelsen fra tyske styrker under hele krigen. Mindre liknende hendelser gjentok seg over hele Belgia. Den 25. august utviste de hele Leuvens 10.000 innbyggere og brant ned det store biblioteket med over 300.000 bøker bevart fra middelalderen. Totalt ble rundt 5000 belgiske sivile henrettet i denne første fasen av krigen og det gav propagandamaskineriet til ententemaktene et effektivt utgangspunkt. I USA ble “The rape of Belgium” (Voldtekten av Belgia) brukt som for å hause opp stemningen for å delta i krigen, mens i Storbritannia ble tyske soldater, og ikke minst keiseren, beskrevet som “barbariske hunnere” og krav om en “forferdelig hevn” ble presset på av britiske aviser. Det var det første steget i å gjøre fienden til noe annet enn medmennesker og typisk for nasjonalistisk krigstidpropaganda som skulle gjenta seg også i den andre verdenskrigen.

Schlieffenplanen endres

General Schlieffens etterfølger, Helmuth von Moltke, var noe mer forsiktig av seg og endret planen på et viktig og avgjørende punkt. Styrkene som skulle gått lengst vest for å svinge rundt og angripe de franske styrkene bakfra ble i stedet trukket lenger øst i et samlet og mer direkte angrep på de franske styrkene. I mellom forberedelsene på å motstå det tyske angrepet som var på vei, var britenes og franskmennenes fremste plan nå å vente på at Russland skulle bli ferdig med å mobilisere sine styrker. Russerne angrep Preussens østlige grenser den 17. august, lenge før den tyske hærledelsen hadde trodd det var mulig. Det var et begrenset angrep, men overraskelsesmomentet gav russerne en oppløftende første seier. Den tyske hærledelsen reagerte umiddelbart med å sende den pensjonerte general Hindenburg med fire veltrente divisjoner fra vestfronten mot øst. De siste dagene i august påførte han russerne et avgjørende nederlag ved Tannenburgskogen og stanset i praksis all russisk bevegelse innover mot Tyskland for resten av krigen. Det var like mye en transportrevolusjonær seier som en militær seier. De tyske styrkene hadde i utgangspunktet vært tallmessig underlegne, men effektiv bruk av raske og velutbygde jernbanelinjer gjorde at Hindenburg kunne flytte styrkene sine dit de trengtes så raskt at russerne aldri rakk å reagere med å flytte egne styrker.

Frontene låses

Franske soldater venter i spenning på det tyske angrepet før det første slaget ved Marne. De tyske styrkene håpet fremdeles på å slå seg igjennom til paris i begynnelsen av september, men takket være de parisiske taxienes utrøttelige transport av franske reservestyrker klarte franskmennene å stå i mot. Det ble begynnelsen på fastlåsingen av linjene på vestfronten. Wikimedia Commons.

Franske soldater venter i spenning på det tyske angrepet før det første slaget ved Marne. De tyske styrkene håpet fremdeles på å slå seg igjennom til paris i begynnelsen av september, men takket være de parisiske taxienes utrøttelige transport av franske reservestyrker klarte franskmennene å stå i mot. Det ble begynnelsen på fastlåsingen av linjene på vestfronten. Wikimedia Commons.

Den andre september stod tyskerne ved elven Marne, så nær Paris at soldatene mente de kunne se Eiffeltårnet i det fjerne. Den samme dagen ble den franske hovedstaden beordret evakuert av myndighetene. Men endringen i Schlieffenplanen hadde gjort det mulig for franskmennene å hente styrker fra forsvarsverkene langs den fransk-tyske grensen, og i Paris ble alle byens drosjer tatt i bruk for å frakte soldater til frontlinjene. Tyskernes planer om en rask seier falt i grus da franske styrker presset den tyske spydspissen tilbake til elven Aisne. Tyskerne gjorde et siste forsøk på å komme rundt de franske styrkene igjen og sikre seg et brohode ved kysten i et “kappløp mot havet”, men også dette feilet. Et nettverk av forsvarsverker, først og fremst av skyttergraver hvor soldatene kunne oppholde seg i en relativt beskyttet tilstand fra fiendens kuleregn, vokste så frem tvers igjennom Frankrike, fra den sveitsiske grensen til Ostende i Belgia. I løpet av hele 1915 beveget denne frontlinjen seg på det meste 8 kilometer. Mangelen på bevegelse var et resultat av langt mer effektiv bruk av nyutviklede forsvarsvåpen. To maskingevær plassert slik at de kunne skyte i overlappende felt kunne for eksempel erstatte over 150 velutrustede infanterister langs den samme linjen. Samtidig bygget soldatene dypere og bedre beskyttede skyttergraver som gjorde at de fleste maskingeværstillingene overlevde det infernalske artilleribombardementet som vanligvis innledet et fiendtlig angrep.  Å angripe kostet som regel dobbelt så mange liv som forsvareren. Krigen utviklet seg mer og mer til å bli en blodig utholdenhetskonkurranse hvor å vinne noen meter kunne bety å tape tusener av sine egne soldater.



Maskingeværet

Da krigen startet hadde de tyske styrkene tilgang på rundt 12.000 maskingevær, et tall som raskt vokste til 100.000. De franske og britiske styrkene hadde på sin side bare tilgang til noen få hundre på samme tid. Det var først i 1915 at britene fikk egne maskingeværkorps. Maskingeværet var lenge et tungt og upraktisk våpen som stort sett ble brukt til forsvar. Det var først mot slutten av krigen at de ble lette nok til at de ble ansett som effektive angrepsvåpen for infanterister. De første våpnene på slagmarken var som regel vannavkjølte maskiner avhengige av å kontinuerlig fylles med vann mens de ble skutt. Det var ikke uvanlig at maskingeværlag som gikk tom for vann tydde til å fylle på med egen urin i kampens hete. Etterhvert ble lettere våpen med metalldeler som gav langt bedre kjøling i kontakt med luft konstruert og utbredt på slagmarken. Klikk på bildene for mer informasjon.

Gallipoli

Foto: Nasa

Gallipoli er en lang halvøy som ligger langs med innseilingen til Svartehavet kalt Dardanellene. Klikk for større.

De russiske styrkene manglet desperat moderne utstyr og våpen allerede før krigen begynte, og det var nesten umulig for de andre ententemaktene å sende de forsyninger. Østersjøen ble blokkert av den tyske marinen, og den tyske alliansen med Det osmanske riket gjorde det vanskelig å sende landet forsyninger gjennom Svartehavet. For å skaffe en effektiv transportåre til Russland ble det besluttet at man skulle angripe og erobre stredene Dardanellene og Bosporus som skiller Middelhavet fra Svartehavet. En månedlang bombardering av de osmanske styrkene på halvøyen Gallipoli i februar-mars 1915 skulle legge grunnlaget for invasjonen, men bombingen fungerte i stedet som en advarsel som gav de tyrkiske styrkene tid og mulighet til å forberede seg på angrepet. Da de vestlige styrkene endelig gikk i land i april møtte de en sterkt forberedt fiende og det hele utviklet seg til nok en stillingskrig. Til slutt valgte de å trekke seg ut etter at tapene nådde en kvart million sårede og døde. Russerne fikk dermed ikke tilgang på sårt trengte forsyninger. Selv med en enorm tilgang på mannskap ble det umulig å holde slagstyrken oppe og landet mistet kontrollen med sine besittelser i Polen og Litauen hvor mye av deres industrivirksomheter lå. Mot slutten av 1916 hadde de ikke engang igjen nok materiell til å forsvare seg selv, langt mindre drive en angrepskrig.

Vestmaktenes flåte utenfor Dardanellene 1915

Vestmaktenes flåte utenfor Dardanellene 1915

Italienerne holdt seg til å begynne med utenfor krigen, men det ble holdt hemmelige samtaler med begge partene. Ententen ønsket en ny front i sør, mens trippelaliansen naturligvis helst så at landet forble nøytralt om det ikke ville delta på deres side. Ententemaktene tilbød dem en langt større bit av Østerrike-Ungarn som krigsbytte hvis de valgte å kaste seg inn i krigen, og etter hemmelige diskusjoner ble en avtale signert i London den 26. april 1915, dagen etter at vestmaktene gikk i land på Gallipoli. Den 23. mai erklærte Italia krig mot trippelaliansen. Krigen i sør låste seg ganske raskt også fast i en skyttergravskrig som strakk seg helt opp i Alpene. Men det var stor motstand mot krigen i Italia, særlig blant sosialistene som ikke var spesielt villige til å gå helhjertede inn i krigen. Krigen i sør fikk da heller ikke en større innvirkning på utfallet av krigen.

Verdun

Eksploderende granat ved Verdun

Eksploderende granat ved Verdun. Det tomme, åpne, arrede området fylt av bombekratere, piggtråd og hindere mellom de to krigende sidenes skyttergraver ble kjent som ingenmannsland. Det er et begrep som fremdeles brukes om omstridte landområder som to eller flere parter gjør krav på. Eksempler i dag er området mellom Sør- og Nord-Korea og det tidligere minelagte området som skiller den amerikanske Guantanamo-basen på Cuba fra resten av landet. Wikimedia Commons.

Innen 1916 hadde begge sider tatt inn over seg virkningen av moderne våpen. Fra oktober 1915 hadde de første britiske maskingevær-korpsene begynt å sette sine føtter på fransk jord og produksjonen av langtrekkende og hurtigladete kanoner hadde tatt seg kraftig opp. Samtidig hadde kamplinjene nesten ikke rørt seg hele året. Hele konflikten hadde kokt ned til å bli en utmattelseskrig hvor den som klarte å holde ut lengst mest sannsynlig ville bli vinneren. Vinteren mellom 1915 og 1916 bestemte den tyske hærledelsen seg for å at for å vinne krigen måtte man først få den franske hæren til å blø ihjel på slagmarken. Når så britene stod igjen alene kunne man sulte dem ut ved å sperre dem inne fra omverdenen gjennom en omfattende ubåtblokade. Et massivt angrep mot de gamle forsvarsverkene ved den nordfranske byen Verdun skulle lokke ut den franske hæren. Byen var viktig for franskmennene og den lå slik til at den var lett å bombardere med artilleriild for de tyske styrkene og ville gi den tyske hæren en mulighet til å påføre franskmennene store tap hvis de forsøkte å holde den. Den 21. februar startet det første tyske artilleribombardementet mot de franske forsvarerne utenfor Verdun. De var fullstendig uforberedt på styrken de var i ferd med å møte. Først etter fire dager kom nok franske forsterkninger til at de klarte å bremse de tyske fremstøtene og hindre de i fra å nå helt frem til byen. De neste to månedene begynte en langvarig kamp om små åser og våte skyttergraver som bølget frem og tilbake mellom de to voksende hærene. Den tyske hæren gjorde sakte fremskritt og ved slutten av juni stod de ved de siste forsvarsverkene før Verdun. Men forsøket på å få franskmennene til å forblø og miste sin kampevne hadde innen da på feilet. Begge sider hadde tapt omlag like mange soldater, rundt 400.000 hver på de korte månedene siden februar, og da styrker fra hele det britiske samveldet startet sin kampanje ved elven Somme den 1. juli, delvis for å avlaste de franske styrkene ved Verdun, hadde heller ikke den tyske hæren evne til å fortsette innover ved Verdun. Innen 1916 var omme hadde den franske hæren tatt tilbake de fleste stillingene de hadde tapt rundt Verdun. Men blodbadet fortsatte ved Somme.

Somme

Bildet viser britiske soldater som har kapret en tysk skyttergrav i juli 1916 under slaget ved Somme. Bilde: Imperial War Museum. Ingen opphavsrett. (Fotograf: John Warwick Brooke)

Bildet viser britiske soldater som har kapret en tysk skyttergrav i juli 1916 under slaget ved Somme. Bilde: Imperial War Museum. Ingen opphavsrett. (Fotograf: John Warwick Brooke)

I år 1066 hadde Vilhelm Erobreren samlet sine styrker ved utløpet av elven Somme i Nord-Frankrike før den avgjørende invasjonen av den engelske halvøyen som endte i normannernes dominans over England og vikingtidens avslutning. 850 år senere, den 1. juli 1916, startet briter, franskmenn og allierte fra kolonier og stater over hele verden et angrepet som de håpet ville gi dem det avgjørende gjennombruddet langs de tyske linjene og samtidig avlaste de hardt pressede styrkene sine ved Verdun. I sju dager og sju netter før angrepet hadde artilleriet deres sendt over 1,6 millioner granater inn over en 24 km lang front for å svekke de tyske styrkenes forsvarsverker, kampevne og ikke minst soldatenes kampvilje. Men forberedelsene til de allierte styrkene hadde vært dårlig skjult og de tyske styrkene hadde hatt god tid til å forberede et forsvar og forsterke sine stillinger. De tyske mannskapene hadde gravd seg dypere ned og forsterket skyttergravene sine slik at da de britiske offiserene blåste i sin fløyter for å starte soldatenes fremmarsj, over jorder med rester av piggtråd og dype kratere etter artillerigranater, kunne de raskt bære frem mesteparten av sine maskingevær og granatkastere igjen. De britiske tapene den første dagen var enorme, over 60.000 sårede, hvorav 20.000 drepte. Som gammel etikette krevde det, så gikk de britiske offiserene selv i første rekke med sine soldater som en ledende stjerne, med det resultatet at tre av fem offiserer ble drept. Bare de franske styrkene som møtte langt svakere tyske befestninger gjorde noen fremskritt den dagen, men uten støtte måtte de etterhvert oppgi sine nyvunne stillinger. Nok en gang låste krigen seg fast. Ingen av sidene klarte å gjennomføre angrep som gav betydelige landevinninger, og innen kampene døde ut i november hadde britene mistet over 400.000 sårede og døde, franskmennene nesten 200.000 og tyskerne rundt 650.000. Tallene er fremdeles svært omdiskuterte, selv den dag i dag finner man fremdeles rester etter døde soldater som aldri fikk en egen grav når jorder pløyes og veier bygges.

Skyttergravene

Irske soldater i skyttergrav. Royal Irish Fusiliers ved Gallipoli. Wikimedia Commons.Livet i skyttergravene var uutholdelig både fysisk og psykisk for soldatene. I motsetning til de fleste tidligere kriger var denne krigen nesten stillestående og fienden var ofte nær nok til at man kunne høre hans soldater prate. Døden lurte derfor alltid bak et hjørne. Den kunne komme plutselig og uventet. En fiendtlig granat kunne slå ned og like farlig som granatens splinter og sprengkraft  var det at den kunne velte jordvegger og kollapse tak og begrave menn i skyttergraver og ildstillinger levende. Ferske soldater, rett fra kortvarige rekruttskoler som langt i fra klarte å forberede dem på hva de skulle møte, ble ofte fristet til å titte over kanten av graven for å se hva som ventet dem i ingenmannsland, som var det man kalte det utbombede, piggtrådbefestede, og dødelige området i mellom de motstående styrkene. Noen overlevde og kunne fortelle om det de så, mens mange møtte døden fra en snikskytters kule. Forholdene i skyttergravene var i seg selv en fare for soldatenes liv og helse. Fukt, regn og kulde tok sin toll på mange unge menn. Skyttergravsfot var et stort problem særlig i begynnelsen av krigen. Mangelen på tørre sokker og sko over tid førte til soppinfeksjoner som ble så ille at mange måtte amputere føttene etter at kolbrann satte inn. Rotter i milliontall spiste seg fete på særlig lever og øyeepler fra døde soldater. Lus var noe mange levde med igjennom hele krigen og førte blant annet til sykdom og langvarige sykehusopphold. Elendige sanitetsforhold førte til overfylte latriner, tusenvis av halvt begravde unge menn som råtnet ute på slagmarken stinket på en måte som ikke kan la seg beskrive her. Allikevel vennet de fleste seg til livet i skyttergravene. Rutinefylte hverdager og faste rotasjoner mellom å være ved selve fronten, i beredskap eller i hvileposisjoner lenger bak, skapte en viss forutsigbarhet og tid til å slappe av. Soldatene fikk ellers sjelden mye tid til å hvile og gruble over sine skjebner, mens søvn måtte de snike til seg når det var mulig.

En fabrikkarbeiders hverdag

De tyske jernbanene var avgjørende for Tysklands krigføring. De bidro til at landet kunne mobilisere til krig i løpet av et par dager i motsetning til russernes måneder. Under krigen kunne tyskerne forflytte store styrker på kort tid, noe som gjorde den tyske seieren over russerne ved Tannenberg mulig. Etter hvert som krigen ble mer og mer stillestående bidro jernbanen til at begge sider kunne stoppe mulige gjennombrudd ved å raskt forflytte styrker fra andre deler av fronten for å stoppe fienden på stedet, og bidro dermed også til frontlinjenes stilstand over tid. Les mer: The Role of Railways
De tyske jernbanene var avgjørende for Tysklands krigføring. De bidro til at landet kunne mobilisere til krig i løpet av et par dager i motsetning til russernes måneder. Under krigen kunne tyskerne forflytte store styrker på kort tid, noe som gjorde den tyske seieren over russerne ved Tannenberg mulig. Etter hvert som krigen ble mer og mer stillestående bidro jernbanen til at begge sider kunne stoppe mulige gjennombrudd ved å raskt forflytte styrker fra andre deler av fronten for å stoppe fienden på stedet, og bidro dermed også til frontlinjenes stilstand over tid. Les mer: The Role of Railways

 

Krigen til havs

Selv om de største slagene under første verdenskrig foregikk på fastlandet, var særlig ententemaktene avhengige av skipstrafikken for å kunne ha en sjanse til å vinne krigen. I årene før krigen brøt ut hadde det vært et kappløp mellom britene og tyskerne om å bygge og utruste den største og mest moderne flåten på havene, et kappløp som britene uten tvil hadde vunnet med sine 20 slagskip i dreadnought og super-dreadnought-klasse mot tyskernes 13 i dreadnought-klassen. Begge landene var svært forsiktige med å bruke flåtene sine, de var begge en del av nasjonens identitet og stolthet etter mange år med propaganda, og et tap ville gi hele nasjonen en knekk. Den tyske Keiseren var dessuten fullstendig klar over at hans flåte ikke ville kunne vinne over den britiske over tid. I stedet startet krigen til havs med at de tyske skipene som fremdeles var ute på havene ble senket eller erobret av enten franske, britiske eller japanske styrker mens ententemaktene etablerte en nordsjøblokade som hindret de tyske skipene i å forlate nordsjøen. På den måten hadde man en viss kontroll med den tyske flåten samtidig som man kunne begrense tysk handel utenfor østersjø-området. Blant skipene som møtte sin ende tidlig i krigen var de stolte krysserne Scharnhorst og Gneissenau som etter en mindre seier mot britene møtte sin ende utenfor Falklandsøyene 8. desember 1914. Dette var allikevel mindre slag og fikk ingen innvirkning på krigen som helhet.

Slaget ved Jylland

Den stolte tyske slagkrysseren SMS Seydlitz er på vei hjem etter slaget ved Jylland juni 1916. Hun er sterkt skadet og man kan se at skipet er på nippet til å kapseise etter en torpedo som nesten senket henne. Foto: Wikimedia Commons.

Den stolte tyske slagkrysseren SMS Seydlitz er på vei hjem etter slaget ved Jylland juni 1916. Hun er sterkt skadet og man kan se at skipet er på nippet til å kapseise etter en torpedo som nesten senket henne. Foto: Wikimedia Commons.

Den 25. april 1916 dro deler av den tyske flåten ut på et vågalt tokt i Nordsjøen for å bombe et par britiske kystbyer fra sjøen. Hensikten var å lure ut den britiske flåten og få den til å jage etter de tyske skipene og lokke dem inn i en felle hvor resten av den tyske flåten ventet på dem, men dårlig vær forpurret planene og hindret britene i å forfølge skipene. En måned senere forsøkte den tyske flåten å gjenta sin list, men britene hadde innen da avslørt den tyske planen og allerede sendt sin hovedstyrke ut for å møte den tyske flåten. Slaget som oppstod var massivt. Totalt mistet britene 14 store skip, mens tyskerne mistet seks større og fem mindre skip. Materielt sett var det en tysk seier, de mistet også langt færre mann med 2500 mot britenes 6000, men sammenlignet med hva de satt igjen med etter slaget var de langt mer svekket av slaget enn britene. Konsekvensen var at den tyske flåten aldri reiste ut i nordsjøen igjen. I stedet fokuserte tyskerne på det nye ubåtvåpenet som hadde potensialet til å være langt mer effektivt og langt enklere kunn omgå nordsjøblokaden ved å dykke under den.

Ubåtkrigen

Mannskapet på en tysk ubåt avfyrer dekkskanonen mot et ukjent mål. Ubåtene hadde et begrenset antall torpedoer med seg og det var langt billigere og langt mer treffsikkert å benytte dekkskanonen mot fiendtlige mål. Før vestmaktene begynte å sende væpnet eskortes med skipene som gikk over Atlanteren hadde ubåtenes kapteiner tid til å varsle fraktskip om at de ville senke dem slik at mannskapet rakk å gå i livbåtene, men etter hvert som krigen gikk ble tyskerne tvunget til å gå til uinnskrenket ubåtkrig, uten hensyn til nøytrale skip eller sivile skip og liv.

Mannskapet på en tysk ubåt avfyrer dekkskanonen mot et ukjent mål. Ubåtene hadde et begrenset antall torpedoer med seg og det var langt billigere og langt mer treffsikkert å benytte dekkskanonen mot fiendtlige mål. Før vestmaktene begynte å sende væpnet eskortes med skipene som gikk over Atlanteren hadde ubåtenes kapteiner tid til å varsle fraktskip om at de ville senke dem slik at mannskapet rakk å gå i livbåtene, men etter hvert som krigen gikk ble tyskerne tvunget til å gå til uinnskrenket ubåtkrig, uten hensyn til nøytrale skip eller sivile skip og liv.

I februar 1915 bestemte den tyske flåteledelsen seg for å utfordre de internasjonale reglene for krigføring ved å erklære en stor sone rundt Storbritannia som krigsområde. Ingen skip, uavhengig av nasjonalitet, kunne regne med å være trygge innenfor denne sonen. Ingen tyske overflateskip kunne heller regne med å komme så nærme den britiske kysten og overleve, men det var heller ikke det man satset på. Det var i stedet det nye ubåtvåpenet. Fullverdige krigsskip som i lengre tid kunne forflytte seg under havoverflaten, ute av syne for fiendens utkikksposter. Til å begynne med så var ikke dette et stort problem for verken britene eller noen andre. Ubåtene var få og torpedoene upresise på avstand. De var mest effektive i oppdykket tilstand hvor de kunne benytte en dekksmontert kanon, men da var de også mest sårbare for å bli angrepet selv. Men etterhvert som produksjonen av ubåter kom opp i hele ni ubåter i måneden og tok stadig mindre hensyn til hvem eller hva de senket senket og hvor offeret kom fra. For Tyskland var USA et strategisk problem. Landet var nøytralt, men hadde nære handelsforbindelser med Storbritannia og Frankrike og man fryktet at fienden også fikk våpen og krigsmateriell fra landet. Den 7. mai 1915 entret det britiske passasjerskipet RMS “Lusitania” den irske kanal på vei hjem fra New York da den 64 meter lange ubåten U-20 siktet seg inn på det store skipet. Lusitania, som en gang hadde holdt rekorden for raskeste kryssing av Atlanterhavet møtte der sin skjebne fra U-20s torpedoer. Av de 1195 som døde den dagen var 128 av de  amerikanere. De amerikanske protestene som fulgte tvang tyskerne til å trekke tilbake ordren om uinnskrenket ubåtkrig rundt Storbritannia i september av frykt for at amerikanerne skulle trekkes inn i krigen. I februar 1916 førskte mann igjen å gå til uinnskrenket ubåtkrig, men frykten for å trekke amerikanerne inn på ententens side førte nok en gang til at ordren ble trukket tilbake etter kort tid. Men da krigen for alvor begynte å ta på de tyske ressursene i 1917 bestemte den tyske krigsledelsen at man måtte satse alt på stanse ententens tilgang på amerikanske varer selv om man visste at det ville tvinge amerikanerne inn i krigen. Håpet var å tvinge britene å gi opp krigen før amerikanerne var klare til å sende egne styrker til Europa. Så fra februar 1917 erklærte tyskerne en total og uinnskrenket ubåtkrig. Ingen var lenger trygge, ikke engang nøytrale stater som USA og Norge. Fra da av var all handel ansett som handel med krigsvarer og dermed fritt vilt.

RMS Lusitania var da hun ble sjøsatt i 1907 det største skipet verden hadde sett til da og var med sine 25 knop også det raskeste til å krysse Atlanteren. På vei hjem fra New York, ble hun den 7. mai 1915 torpedert av en tysk ubåt utenfor den sørlige kysten av Irland. Av de 1959 passasjerene om bord, mistet 1195 livet, og av disse var 128 amerikanske statsborgere. Tyskland hadde erklært farvannene rundt hele den britiske halvøyen for krigssone og hadde til og med advart i amerikanske aviser mot å seile med Lusitania. Allikevel ble senkingen av et ikke-militært skip ansett som et brudd på internasjonale regler og protestene fra amerikanerne haglet. Tyskland hevdet på sin side at skipet fraktet våpen og ammunisjon til krigen i Europa og derfor var et legitimt mål. Nesten 90 år senere har moderne undersøkelser av vraket vist at skipet bar minst fire millioner amerikanskproduserte patroner og dermed bekreftet tyskernes mistanker. Bildet over er fra ankomsten i New York i 1907 etter rekordoverfarten fra England. Wikimedia Commons.

RMS Lusitania var da hun ble sjøsatt i 1907 det største skipet verden hadde sett til da og var med sine 25 knop også det raskeste til å krysse Atlanteren. På vei hjem fra New York, ble hun den 7. mai 1915 torpedert av en tysk ubåt utenfor den sørlige kysten av Irland. Av de 1959 passasjerene om bord, mistet 1195 livet, og av disse var 128 amerikanske statsborgere. Tyskland hadde erklært farvannene rundt hele den britiske halvøyen for krigssone og hadde til og med advart i amerikanske aviser mot å seile med Lusitania. Allikevel ble senkingen av et ikke-militært skip ansett som et brudd på internasjonale regler og protestene fra amerikanerne haglet. Tyskland hevdet på sin side at skipet fraktet våpen og ammunisjon til krigen i Europa og derfor var et legitimt mål. Nesten 90 år senere har moderne undersøkelser av vraket vist at skipet bar minst fire millioner amerikanskproduserte patroner og dermed bekreftet tyskernes mistanker. Bildet over er fra ankomsten i New York i 1907 etter rekordoverfarten fra England. Wikimedia Commons.

Uår, sult og arbeideropprør

Etter de første årene av krigen var den opprinnelig så ekstatiske holdningen blant de sivile befolkningene raskt svinnende. Politiske grupperinger, interesseorganisasjoner og andre som i patriotismens rus hadde trådt til side da krigen startet og latt den gå sin gang begynte igjen å røre på seg. Spesielt arbeiderforeningene begynte å åpenlyst kritisere de regjerende konservative og økonomisk liberale partiene. En økende mistillit mot mektige ledere som statsministrene Georges Clemenceau og David Lloyd George hos ententen og de militære Hindenburg og Luddendorff i Tyskland begynte å synliggjøres i den offentlige debatten. Hardest skulle kritikken ramme den russiske tsar Nicolai 2. Krigsinnsatsen krevde i de fleste land storinnkalling av unge menn fra landsbygdene, og for de fleste førte dette til et produksjonsfall i landbruket. En rekke uår økte også presset på sivilbefolkningen som alltid kom i andre rekke når korn og andre råvarer skulle fordeles. Østerrike fikk virkelig føle dette på kroppen allerede i 1914, og i 1916 slo avlingene feil i hele Øst- og Sentral-Europa. Over vinteren levde mange på rasjoner som gav så lite som 1100 Kcal i døgnet (et voksent menneske trenger mellom 2000 og 2500 Kcal daglig), noe som resulterte i både under- og feilernæring for hele befolkninger. Selv om Russland var en betydelig korneksportør før krigen startet så opplevde også de sultkatastrofer i de store byene da toglinjer og infrastruktur som var nødvendig for å frakte kornet fra der den ble produsert rett og slett ikke eksisterte, eller var godt nok. Blant arbeidere over hele Europa vokste missnøyen med både krigen og deres egne organisasjoner, som langt på vei hadde sagt fra seg retten til å streike i den patriotiske rusen som rådet sommeren 1914. Sulten og krigen, dens varighet og blodighet, gav spontane arbeideropprør over hele Europa. De fleste lot seg stagge av myndighetene gjennom forhandlinger og løfter om reformer, men i Russland var revolusjonsilden tent.

Den russiske revolusjonen

Bilde av Sovjetrådet i St-Petersburg/Petrograd i 1917. Wikimedia Commons.

Bilde av Sovjetrådet i St-Petersburg/Petrograd i 1917. Wikimedia Commons.

Etter nederlaget mot Japan i 1905 var befolkningens tillit til tsarens og hærledelsen evne til å styre landet alvorlig svekket. I første omgang hadde tsaren kommet sine kritikere i møte og opprettet en nasjonalforsamling; Dumaen. Men både stemmerett og valgbarhet var sterkt begrenset. For det meste var det tsarens egne støttespillere som ble valgt inn og selv de hadde liten reell innvirkning på styringen av landet. Tsaren hadde også kontroll over og ansvar for landets administrasjon, og det var som regel dette apparatet som fikk skylden i landet hvis noe gikk galt. Uroen som slo inn da avlingssvikten sommeren 1916 begynte å merkes i byene økte og økte i takt med den voksende sulten og nøden. Den 8. mars 1917 gikk de kvinnelige tekstilarbeiderne til streik i St. Petersburg. De streikende arbeiderne fra andre industrier som slo følge med kvinnene i dagene som fulgte kunne umulig å sett for seg hva de var i ferd med å gjøre. Tre dager senere var hele byen i streik, og til slutt så tsaren seg nødt til å beordre politi og væpnede militære styrker ut for å stanse protestene, med ordre om å skyte inn i mengden hvis nødvendig. Avgjørelsen kostet 40 menneskeliv, og hærens lojalitet til tsaren. Natt til 12. mars gjorde soldatene som var tvunget til å skyte inn i menneskemengden mytteri, dagen etter var hele garnisonen i opprør. Kommandøren ble henrettet og det ble sendt ut bud til andre nærliggende militærleire om støtte. Tre dager senere var hele hæren i opprør og man begynte å organisere seg inn under råd for soldater og arbeidere, såkalte sovjeter, dominert av sosialister og tilhengere av Karl Marx teorier. Sovjetene spredte seg også til fronten og det meste av offensiv krigføring stanset helt opp. Dumaen og regjeringen var maktesløse, sovjetene kontrollerte kommunikasjonslinjer, transportårer og ikke minst hæren.

Novemberrevolusjonen

Bolsjeviklederen Lenin taler under et møte i 1920. Han ledet bolsjevikene, de røde kommunistene og marxistene, mot mensjevikene, de hvite konservative, tsartilhengerne og liberale under den russiske borgerkrigen som fulgte etter at de gikk ut av krigen.

Bolsjeviklederen Lenin taler under et møte i 1920. Han ledet bolsjevikene, de røde kommunistene og marxistene, mot mensjevikene, de hvite konservative, tsartilhengerne og liberale under den russiske borgerkrigen som fulgte etter at de gikk ut av krigen.

Med hjelp fra tyske myndigheter reiste den utstøtte fredstilhengeren og lederen av det russiske bolsjevikpartiet (flertallstilhengerne) Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin, hjem fra eksil i Sveits den 16. april 1917. Lenin ønsket et sosialistisk samfunn ledet av en intellektuell kjerne av velutdannede mennesker som kunne diskutere fritt internt i partiet, men som fremstod sammensveiset og sterke utad. Han erklærte umiddelbart revolusjon da han ankom Russland og krevde slutt på krigen så fort som overhodet mulig. I løpet av sommeren desserterte over en million russiske soldater og dro hjem for å ta hånd om sine gårder og jorder i stedet. Over hele landet gjorde bønder opprør og tok over den gamle godseierstandens jord og fordelte den mellom seg. I byene organiserte bolsjevikene seg og etablerte en egen militærstyrke; den røde arme, og gjorde seg klare til å styrte tsaren og Dumaen en gang for alle.

Innen begynnelsen av 1917 hadde nesten en million franske soldater falt i krigen, et enormt tall tatt landets mannlige befolkning på bare 20 millioner i betraktning. Tapene fortsatte å øke og mennene begynte å gjøre opprør mot å bli kastet inn i ingenmannsland for å bli hugget ned av tyske maskingevær. Våren 1917 gjorde nesten halve den franske hæren mytteri. Myndighetene klarte til slutt å gjøre ende på opprørene med harde midler. 629 menn ble dømt til døden, av disse ble 43 til slutt henrettet. Kunnskap om mytteriene ble holdt strengt hemmelig og nådde aldri den tyske hæren. Det er ikke vanskelig å tenke seg konsekvensen av det.

Innen begynnelsen av 1917 hadde nesten en million franske soldater falt i krigen, et enormt tall tatt landets mannlige befolkning på bare 20 millioner i betraktning. Tapene fortsatte å øke og mennene begynte å gjøre opprør mot å bli kastet inn i ingenmannsland for å bli hugget ned av tyske maskingevær. Våren 1917 gjorde nesten halve den franske hæren mytteri. Myndighetene klarte til slutt å gjøre ende på opprørene med harde midler. 629 menn ble dømt til døden, av disse ble 43 til slutt henrettet. Kunnskap om mytteriene ble holdt strengt hemmelig og nådde aldri den tyske hæren. Det er ikke vanskelig å tenke seg konsekvensen av det.

Den 7. november 1917 tok Lenins rødegardister sammen med matroser fra den russiske marinen kontroll med den russiske hovedstaden St. Petersburg (omdøpt til Petrograd i 1914 siden Petersburg var et tysk navn) og de russiske regjeringskontorene i Vinterpalasset. En uke senere tok bolsjevikene også kontroll med Moskva. Tsaren hadde mistet all makt og bolsjevikene dannet regjering alene. De innkalte også til nyvalg av nasjonalforsamling, men den ble raskt nok oppløst da det viste seg at bøndene fikk flest representanter, noe som ikke burde ha overrasket siden Russland stort sett bestod av bondeland. Det ble raskt innledet fredssamtaler med Tyskland og Østerrike-Ungarn og den 3. mars 1918 ble en separatfred undertegnet. Russland var ute av første verdenskrig og Vladimir Lenin måtte kjempe for å beholde makten mot sosialdemokrater og tsarens gamle tilhengere i en borgerkrig som varte frem til 1922.

USA kommer med

Omtrent samtidig som krigen for alvor brøt ut den 4. august 1914 erklærte USAs President Woodrow Wilson landet formelt nøytralt. Det var en avgjørelse som var i tråd med den generelle opinionen i landet. Men etterhvert som den tyske ubåtkrigen skred frem, ble den amerikanske stemningen stadig mer anti-tysk. Da den uinnskrenkede ubåtkrigen virkelig tok til fra februar 1917 og en rekke amerikanske skip ble senket ute i Atlanteren, stemte til slutt den amerikanske kongressen for å erklære krig mot Tyskland den 6. april 1917. Den amerikanske avgjørelsen kom ikke helt uventet på den tyske militære ledelsen. Ubåtkrigen hadde hele tiden vært et sjansespill som helt klart utfordret reglene som forbød angrep på de som ikke var med i spillet. Deres eneste kort nå lå i å sikre en seier på vestfronten før amerikanerne var klare for full deltakelse.

Våroffensiven – begynnelsen på slutten

Luftens herrer (klikk for større)



Kunnskapen om hvordan man får motoriserte fly til å sveve høyt over slagmarken var man i grunnen bare så vidt begynt å virkelig få grepet om da krigen startet, men etter hvert som krigen skred fremover gjorde man også veldige fremskritt innen flyteknologi og måter å bruke den på.  

På tross av seieren over Russland gjennom taktisk diplomati og støtte av den russiske opposisjonens ønske om fred og revolusjon, var tiden knapp for den tyske general Paul von Hindenburg og hans stabssjef Erich Ludendorff ved årsskiftet 1917-1918. Det ble bestemt at man skulle sette alt inn i en enorm offensiv mot de franske og britiske styrkene på vestfronten våren 1918 for å sikre en seier før amerikanerne for alvor kunne begynne å forsyne dem med friske styrker og materiell. 3,5 millioner tyske soldater ble satt inn i et angrep mot en omtrent like stor fransk-britisk styrke. Ved å angripe i rommet mellom de franske og britiske linjene hvor kommandokjedene var mest uklare, klarte de nok en gang å presse seg frem til elven Marne i løpet av mars måned. Den 15. juli startet det andre slaget om Marne da tyske tropper begynte å krysse elven. Først ble de stanset av overraskende kraftig artilleri, senere angrep franske og britiske pansrede styrker i det som skulle bli panservognenes virkelige store gjennombrudd i moderne krigføring. Vognenes evne til å bevege seg over ingenmannsland samtidig som de fungerte som effektive skjold for soldater som fulgte bak dem gjorde det mye vanskeligere å forsvare seg fra skyttergraver. Samtidig begynte de amerikanske soldatene å strømme til, i mars var de 300.000, i juli 600.000 og innen oktober talte de 1,8 millioner mann.

Den 29. september var grensen nådd mente den tyske stabssjefen Ludendorff. På eget initiativ gjorde han noe så uhørt som å tilkalle keiseren og rikskansleren til et møte hvor han gjorde det klart at de var i ferd med å tape krigen og at deres eneste sjanse til å komme ut av dette med noenlunde hevede hoder var å søke om fredsforhandlinger nå, før vestmaktene brøt igjennom linjene deres. På Ludendorffs anbefaling innsatte keiseren den 3. oktober en ny parlamentarisk regjering og sendte et tilbud om våpenhvile basert på president Wilsons eget forslag om fjorten punkter for en varig fred fra januar det samme året til amerikanerne. Men britene og franskmennene var skeptiske til det tyske forslaget. De fryktet at lange forhandlinger kunne gi tyskerne mulighet til å gjenoppbygge sine styrker og angripe på nytt, og krevde i stedet en full kapitulasjon og overlevering av alle våpen. Den østerisk-ungarske keiseren stilte seg bak det tyske forslaget. Landet hans var i full oppløsning og var ikke i stand til å fortsette noen krig. Det samme gjorde de tyrkiske myndighetene i Det osmanske riket. Den 11. november klokken 11 trådte endelig våpenhvilen i kraft og krigen var i praksis over. For denne gang.

Tallenes tale (beveg musepeker over for tall):

I tillegg kommer rundt 6,5 millioner sivile dødsfall som en direkte følge av krigen.

Kilder: U.S. Department of Justice / Spartacus education / tap fra nøytrale land mangler

Les mer

Bøker:

  • Aschehougs verdenshistorie bind 13
  • Aschehougs Norgeshistorie bind 1, Verdenskrig – og revolusjon?
  • Furre, Berge «Verdskrig, venstrevind og statsvokster. Kriser og vekslande tider». I Norsk historie 1914-2000. Det Norske Samlaget 2006. s.28-38.
  • Andriessen, J.H.J. Første verdenskrig – En fotografisk historie, Spektrum forlag 2005
  • Stevenson, David, «With Our backs to the wall – Victory and defeat in 1918», Penguin books, 2011
  • Compton-Hall, Richard «Submarines and the war at sea –1914-1918», MacMillan, 1991

Nettsider:

 

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra det som hendelsene under den store krigen?

Et historisk bilde av verdens første luftraid. Et tysk Zeppelin, et luftskip, bombet den belgiske byen Antwerpen natt til 25. august 1914. Ingen kjent opphavsrett.

Test deg selv!

Repetisjonsoppgaver

  1. Hvorfor kom USA med i krigen?
  2. Hvorfor forsvant tsarstyret i Russland?
  3. Hvordan ble sivilbefolkningen rammet av krigen?
  4. Hvilke nye stater ble opprettet i Europa etter krigen?
  5. Hva var Folkeforbundet?

Norden under første verdenskrig:

  1. Hva betydde krigen for det nordiske samarbeidet?
  2. Hvilke norske industriprodukter var de krigførende      partene interessert i?
  3. Hva menes med å ”Jobbe med aksjer”?
  4. Hva menes med dyrtid, og hvilke virkninger fikk      den?
  5. Hva gjorde staten for å hindre uro i samfunnet?

Videoer

Nye våpenteknologier

Sist endret: 24/03/2015