Bakgrunnen for første verdenskrig

Første verdenskrig startet sommeren 1914 og varte frem til 11. november 1918. Det var en krig mellom to store allianser; trippelententen og trippelaliansen bestående av de største europeiske nasjonene. Trippelententen bestod av kongedømmet Storbritannia, den franske republikken og det russiske tsardømmet, mens Keiserdømmene Tyskland og Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket stod sammen under trippelaliansen. Det var en krig som mange trodde skulle ende alle krige, og innen den var over var en forhenværende koloni blitt en stormakt, tre keiserdømmer gått tapt og verdens første kommunistiske stat var etablert.

Harold Septimus Power [Public domain], via Wikimedia Commons

Harold Septimus Power [Public domain], via Wikimedia Commons

Hvis du tar en tur på et bibliotek eller søker igjennom sidene til en hvilken som helst nettbokhandel så vil du alltid finne langt flere bøker om krigers gang, om store og avgjørende slag, taktikk og personlige fortellinger, enn du vil finne bøker som forsøker å forklare det viktigste spørsmålet av dem alle: Hvorfor ble det krig? Og slik er det også med krigen som mange håpet ville være menneskehetens siste. Likevel kjenner vi grunnlaget for de avgjørelsene som ble tatt i årene frem mot de første krigshandlingene i 1914 bedre enn noen tidligere krig, rett og slett fordi det ble så enormt viktig for oppgjøret etter krigen å finne ut hvem som var den skyldige, noe vi skal komme tilbake til når vi skal prøve å forklare den andre verdenskrigen. Når så denne krigen skal forklares kan vi trekke fram fire bakenforliggende og en utløsende årsak til krigen. De henger alle sammen, og både forsterket og ledet frem til krigsutbruddet:

  • Imperialismen og kampen om kolonier
  • Alliansebygging og hemmelig diplomati
  • Militarismen som ideologi
  • Nasjonalismen på Balkan
  • Attentatet på den Østerisk-Ungarske tronarvingen Frans Ferdinand i Sarajevo.

Det er kanskje ikke mulig å si at den ene eller andre av disse årsakene var den viktigste årsaken til krigen. Den må i stedet sees i lys av de avgjørelsene som ble tatt og de opplysningene som var tilgjengelig til enhver tid for de som tok dem i årene, månedene og dagene frem til krigens utbrudd.

Vin_mariani_publicite156

LA BELLE EPOQUE: Kjennetegnet av fred og fremtidstro har erioden mellom 1871 og 1914 også blitt kjent som «La belle epoque», den skjønne tiden i fransk historie.

For store deler av Europa hadde tiårene som ledet frem til den første verdenskrig vært en fredelig periode med langvarig økonomisk vekst og generelt bedring i befolkningens velstand. Med noen unntak, slik som de tyske samlingskrigene som hadde ført til anneksjonen av Alsace Loraine fra Frankrike og dannelsen av en ny stormakt sentralt på kontinentet, hadde de fleste konflikter og kriger vært ført utenfor det europeiske fastlandet. Handelen økte kraftig på tvers av landegrensene. Nye teknologiske fremskritt, som jernbaner, telegrafer, dampskip, biler og til og med fly (1903) skapte en uovertruffen optimisme og tro på fremtiden i den vestlige verdens befolkninger. Og de som ikke fant lykken i sine hjemland så nye muligheter i de forente amerikanske statene. Men denne nye fremgangen hadde også en bakside. Internasjonal handel og imperialisme hadde også åpnet for konflikter utenfor Europa, både mellom kolonimakter og med de lokale befolkningene. At gnisninger oppstod var nærmest uunngåelig. Internasjonal handel og kolonisering, nye kommunikasjonsmuligheter og transportmidler gav også grobunn for nasjonalistiske ideer om at man hadde et usynlig fellesskap som bandt folkene sammen gjennom deres språk, kultur og historie. Det var da også nasjonalismen som stod bak skuddene i Sarajevo som utløste krigen.

Imperialismen og kappløpet om kolonier

Den russiske ideologen og politikeren Vladimir Lenin skrev i forordet til den første franske og britiske utgaven av sin avhandling “Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium” etter krigen, at den første verdenskrig var et resultat av «…imperialistisk, det vil si anneksjonistisk rov og plyndring, fra begge sider. Det var en krig om oppdelingen av verden, om oppsplittingen og nydeling av kolonier og om kapitalistiske inflytelsessfærer…».

Ideen var at krigen var et resultat av kampen om kolonier og økonomiske innflytelsessfærer med bakgrunn i økonomiske mål om å sikre adgang på nye markeder for egne varer og tilgang på ressurser og råvarer for å mate sin egen industri i tillegg til å mette de økende bybefolkningenes ønsker om nytelsesmidler og luksusvarer fra andre deler av verden. Å sikre kontroll over store kolonier og ikke minst strategiske områder som sydspissen av Afrika, Suez-kanalen gjennom egypt, samt tilgang til havner og jernbanelinjer som drastisk forkortet reisetider og transportavstander, var en nødvendig del av imperialismen og kapitalismens utvikling. Det ble nærmest en forventning om at verden snart var fullstendig delt mellom kolonimaktene slik at man måtte være rask hvis man skulle sikre seg noe av den. Og på begynnelsen av det 20. århundre var det få områder igjen å kappes om. Ett nærliggende område som stormaktene lenge hadde strides om var Marokko.

Marokkokrisene

Tyskland hadde kommet sent med i koloniseringskappløpet og i områdene hvor de forsøkte å etablere seg hadde gjerne en eller flere andre kolonimakter etablert seg. Særlig to hendelser knyttet til Marokko i Nord-Afrika skapte situasjoner som brakte stormaktene på randen av krig. Den 31. mars 1905 gikk keiser Wilhelm 2. i land ved Tangier for å holde samtaler med den marokkanske sultanen og tilby ham hans støtte for statens uavhengighet, noe som ikke minst provoserte franskmennene som allerede hadde sterke interesser i landet. Franskmennene godtok ikke Tysklands og sultanens krav, men tyskland svarte med å true med krig. Situasjonen ble til manges lettelse løst under en internasjonal konferanse året etter hvor kun keiserdømmet Østerrike-Ungarn støttet Tysklands ståsted. Britene hadde på sin side allerede lovet Frankrike sin støtte for kontroll over Marokko mot at de fikk Sudan, slik man avtalte etter Fashodakonflikten ved årundreskiftet. Den andre krisen skjedde i 1911 da det tyske krigsskipet Panther la til i Agadir i håp om å true Frankrike til å overgi Fransk-Kongo til Tyskland, men de fikk til slutt bare noen små biter av kolonien og Frankrike gjorde Marokko til fransk protektorat. Konsekvensen av Marokkokrisene var at både Storbritannia og Frankrike begynte å nære mistro til den unge tyske nasjonen og satset på økt forsvarssamarbeid for å være på den sikre siden.

Alliansebyggingen

Selv om den tyske samlingen i 1870 hadde vært vellykket for den tyske statslederen Otto von Bismarck, var han klar over at det ulmet mye uvilje mot den unge staten i Europa. Samlingen var først og fremst et resultat av krigen mellom Frankrike og Preussen hvor både de sør-tyske statene og det nord-tyske forbund ble innblandet. Etter seieren ble de tidligere franske områdene Alsace og Lorraine innlemmet i det nye tyske imperiet. For franskmennene ble dette tapet en kilde til evig frustrasjon og undertrykte hevntanker. Som den franske politikeren Leon Gambetta sa det; «Alltid tenke på det, aldri tale om det».

Alltid tenke på det, aldri tale om det – Leon Gambetta, fransk politiker om tapet av Alsace og Lorraine til Tyskland

Det berømte slagskipet HMS Dreadnought seilte for første gang i 1906. Den revolusjonerende byggestilen, motorteknologien og våpenutrustningen var med å starte et kappløp til havs om å ha den mektigste og mest moderne marinen.

Det berømte slagskipet HMS Dreadnought seilte for første gang i 1906. Den revolusjonerende byggestilen, motorteknologien og våpenutrustningen var med å starte et kappløp til havs om å ha den mektigste og mest moderne marinen.

Å holde franskmennene passive ble derfor et av de fremste utenrikspolitiske målene til Bismarck, og for å gjøre det satset han på å alliere seg med andre store nasjoner. Først nabostaten Østerrike-Ungarn i 1879 og deretter en hemmelig allianse med Russland i 1881 hvor man lovet å holde seg nøytrale ved en eventuell russisk krig på Balkan eller med Frankrike. I 1882 opprettet de en forsvarsallianse med Italia i sør.

Tysklands avtale med Russland opphørte i 1890 og ble heller ikke forsøkt videreført. Den nye keiseren, Vilhelm 2. av Hohenzollern ønsket ikke å låne russerne penger som kunne gå til russisk militæropprustning. Dermed ble en luke åpnet for franskmennene til det russiske tsarveldet i øst. Store franske lån og samarbeid om utbygging og effektivisering av det russiske jordbruket la i stedet grunnlaget for en fransk-russisk allianse i 1894. Den gamle kansleren Bismarck, som var blitt avsatt av den nye keiseren måtte bare se på at hans mareritt ble til virkelighet; en allianse mellom to stormakter på hver sin side av hans elskede Tyskland. Situasjonen tvang tyskerne til å styrke sitt samarbeid med Østerrike-Ungarn, og følere ble sendt ut til Storbritannia om en mulig avtale om britisk nøytralitet hvis en storkrig skulle oppstå. Men britene søkte i stedet mot franskmennene, og etter at Fashoda-konflikten i Sør-Sudan i 1898 endte med at Frankrike trakk seg ut økte den britiske velviljen mot dem. Man ble enige om at Frankrike fikk kontroll med Marokko mot at de anerkjente britisk kontroll med Egypt. I 1904 undertegnet de en “entente cordial” som ikke var en forsvarsalianse, men en uforpliktende samarbeidsavtale. Britenes langvarige mål om å fokusere på sine egne oversjøiske landområder og å holde seg unna alle allianser som kunne dra de inn i uønskede konflikter på kontinentet, ved å leve i “Splendid isolation”, var nå i ferd med å miste sin støtte i Storbritannia. Det russiske tapet mot Japan i 1905 førte til at landet ikke lenger ble oppfattet som noen stor trussel, men samtidig hadde tysklands økonomiske og militære vekst skapt betydelige bekymringer. Etter å ha blitt enige om fordelingen av felles interesseområder i Iran, Afghanistan og Tibet inngikk derfor britene og russerne en lignende samarbeidsavtale, entente, i 1907. Dermed var alliansesystemene som skulle prege første verdenskrig nesten klare:

  • Storbritannia, Frankrike og Russland utgjorde trippelententen
  • Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia ble kjent som trippelalliansen (Italia trakk seg fra Trippelaliansen ved begynnelsen av krigen, i stedet tok Det osmanske riket plassen deres).
Alliansesystemene under første verdenskrig

En av de bakenforliggende årsakene til første verdenskrig var alliansesystemene som innebar at ett lands konflikt med et annet land også dro med seg begge landenes allierte. Dermed ble det mulig for en lokal konflikt på Balkan å involvere alle de europeiske stormaktene. De to store alliansene ved krigsutbruddet var Trippelententelandene Russland, Storbritannia og Frankrike , og trippelallianselandene Østerrike-Ungarn og Tyskland. Italia var også medlem av trippelalliansen, men valgte å være nøytral. I stedet gikk Det osmanske riket inn på deres side i slutten av oktober 1914.

Militarisme og opprustning

Tegning fra magasinet Puck 1909 som viser nasjonene som hadde meldt seg på i flåtekappløpet til da. Wikimedia Commons, ingen opphavsrett grunnet alder.

Tegning fra magasinet Puck 1909 som viser nasjonene som hadde meldt seg på i flåtekappløpet til da. Klarer du å se hvilke stater de representerer? Wikimedia Commons, ingen opphavsrett grunnet alder.

De europeiske statenes ervervelse av nye kolonier og landområder i imperialismens ånd førte også med seg et økende behov for å sikre koloniene mot både indre og ytre farer. Enten det var opprør blant innfødte eller innblanding fra andre kolonimakter. De nye koloniene og ikke minst adkomstveiene til dem slik som elver, dyrebare jernbanelinjer og livsviktige havner, måtte forsvares. Samtidig rådet en mentalitet om at man skulle være mest mulig forberedt på en krig når den kom. Den sterkeste sjømakten var uten tvil Storbritannia. Marinen deres hadde i århundrer vært landets viktigste ressurs og styrke innenfor det militære og en viktig forhandlingsbrikke for de britiske imperialistene når de møtte motstand ute i verden. Det uttalte målet var å alltid ha en krigsmarine som var større enn de to nærmeste sjømaktene til sammen. En slik politikk fremmet igjen utviklingen av industri og da særlig rustningsindustrien. Flåten vokste til å bli en nasjonal stolthet og et felles samlingspunkt. I Tyskland så man mot britenes marine og man ble styrket i tanken om at en stor flåtemakt var en nødvendighet, ikke bare for sikkerhet, men også for å kunne hevde seg som en handelsmakt på verdenshavene. Ledet av Admiral Alfred von Tirpitz iverksatte de derfor sin egen flåtepolitikk i 1898 med mål om å bygge en flåte som rivaliserte den britiske og kunne sikre de tyske økonomiske interessene til sjøs. Men i stedet for å ta igjen britene sakte, men sikkert, startet de et farefult våpenkappløp. Rundt 1900 hadde britene en fire ganger så stor flåte som Tyskerne og det ble bestemt at man skulle satse på nye og revolusjonerende skip for å holde seg foran den tyske marinen. I 1906 ble slagkrysseren HMS Dreadnought sjøsatt. Drevet med dampturbiner var hun det raskeste og mest moderne krigsskipet i verden, og kanskje det mest slagkraftige med sine ti 12-tommer store hovedkanoner. Så imponerende var skipet at det siden gav navn til en hel klasse med krigsskip. Etter dette tok våpenkappløpet mellom Storbritannia og Tyskland av. Så raskt gikk utviklingen at innen krigen brøt ut åtte år senere var Dreadnought-klassen allerede utdatert og satt til å drive kystforsvar. Rustningskappløpet til sjøs gav også ringvirkninger til lands. Moderniseringen av de militære styrkene ble alfa og omega for mange lands politikere. Man måtte ikke være dårligere enn sine nærmeste potensielle motstandere og man utviklet stadig nye og mer effektive våpen. Magasinladete rifler, maskingeværteknologi og bakladete kanoner som kunne avfyres gjentatte ganger hurtig ble bygget og fordelt til de respektive styrker. I land som Frankrike, Tyskland og Russland ble det innført verneplikt på mellom ett og tre år for alle unge menn, oppfulgt av løfter om årlige øvelser de neste 20 årene av deres liv. Dette rustningskappløpet økte avstanden mellom mellom de politiske alliansene i Europa og terskelen for krisemaksimering ble lavere og lavere.

Offensivens ideologi

Schlieffen-planen fra 1905. Wikimedia Commons

Schlieffen-planen fra 1905. Wikimedia Commons

En ny ”ideologi” oppstod i de militære kretsene, først og fremst i Tyskland; Offensivens ideologi. Mange begynte å føle at dette våpenkappløpet var ustoppelig og ville uunngåelig lede til krig. Den beste måten å sikre seg overtaket på i denne situasjonen måtte være å handle først. Planer ble lagt for all verdens mulige krigsscenarioer hos de fleste stormaktene. Den i ettertid mest kjente, og den som til slutt ble brukt, var den tyske Schlieffen-planen som var en gammel plan fra 1890. Den sa at man måtte slå til raskt, med samtlige styrker. Den tok hensyn til den franske alliansen med Russland og forutsatte at en mobilisering av de russiske styrkene ville ta tid. Ved å overrumple Frankrike først ved å gå rundt om Belgia for å omgå de franske forsvarsstyrkene langs den fransk-tyske grensen kunne man være klare til å møte russerne igjen i øst før de var klare for en krig. Problemet med denne planen lå i at Storbritannia hadde lenge garantert for Belgias nøytralitet og ville kanskje gå til krig hvis dette skjedde. Også den britiske hærledelsen så muligheten for en europeisk krig. De forberedte seg, uten myndighetenes viten, på å støtte Frankrike med seks divisjoner.

Balkankrisene

Nasjonalisme er ideen om at man gjennom kultur, språk og historie deler et felles opphav og en felles identitet som skiller en fra andre folk og som gjerne er knyttet til en tilhørighet til et bestemt geografisk område. Tidligere hadde denne ideologien gitt seg utsalg i pangermanismen og samlingen av Preussen og de andre tyske statene til den nye keiserdømmet Tyskland i 1870-71. Den ble også aktivt brukt av myndigheter rundt om i Europa som et middel for å dempe oppmerksomheten rundt indre motsetninger og sosiale problemer som arbeidsløshet og fattigdom og de sosialistiske grupperingene som aktivt motarbeidet det meste de borgerlige statene stod for. En naturlig konsekvens av nasjonalistisk ideologi er behovet for å skille mellom “oss”, som i vår nasjon, og “dem”, de andre som kunne være både indre eller ytre fiender. I fra Russland spredte ideen om panslavismen seg ut over landets grenser og skapte en kulturell og språklig bevissthet om slektskap blant mange befolkninger i Øst-Europa og særlig på Balkan, hvor et svekket Osmansk rike gav større politisk handlingsrom for de lokale folkeslagene. På 1870-tallet hadde en rekke opprør resultert i at Serbia, Montenegro og Romania løsrev seg helt fra Det osmanske riket, mens Bosnia ble underlagt Østerrike-Ungarns administrasjon. Både Balkan og Østerrike-Ungarn var i realiteten et lappeteppe av forskjellige etniske og nasjonale folkeslag som drømte om å opprette egen stat. Men det var ingen klare grenser mellom dem, og mange folkegrupper overlappet hverandre og gjorde krav på de samme landområdene. Etter århundreskiftet ble det mer og mer klart for den store Østerisk-Ungarske staten at panslavismen var en trussel mot rikets sikkerhet. Særlig den unge serbiske staten hadde en nasjonalistisk politisk og militær ledelse som ønsket selvstendighet for alle russisktalende folk på Balkan. Mange av disse støttet også en hemmelig organisasjon kalt “Sorte hånd” som jobbet aktivt for å skape krav om frigjøring i landets nabostater. For disse så ble det nasjonalistiske “dem” den Østerisk-Ungarske staten og ikke minst den habsburgske keiseren Frans Josef som hadde regjert over området i snart et halvt århundre. De nasjonalistiske kreftene i Serbia gikk ikke ubemerket i Wien. Særlig blant de militære lederne var det mange som håpet på at en lokal krig kunne gi dem muligheten til å gå inn og knuse alle drømmer om frigjøring før de rakk å vokse seg for sterke. mellom 1912 og 1913 økte konfliktene i området ytterligere gjennom to alvorlige kriser. Den første var et resultat av at ung-tyrkerne i Det osmanske riket truet med å gi økt selvstyre til de slaviske befolkningene innenfor riket, noe Østerrike-Ungarn ikke kunne godta. De annekterte derfor formelt Bosnia og gjorde det til en del av sitt eget rike. Deretter angrep Bulgaria, Hellas, Montenegro og Serbia det osmanske riket og kastet med russisk støtte det gamle osmanske riket ut av Balkan for godt. Det var derfor i et allerede krigsherjet område at kimen til den første verdenskrig skulle starte da den tredje Balkankrisen, kjent som julikrisen, oppstod året etter.

Skuddene i Sarajevo

Illustrasjon fra henrettelsen av erkerhertug Frans Ferdinand 28. juni fra det franske magasinet Le Petit Journal. 12. juli 1914.

Illustrasjon fra henrettelsen av erkerhertug Frans Ferdinand 28. juni fra det franske magasinet Le Petit Journal. 12. juli 1914.

Den 28. juni var en herlig varm sommerdag og den største begivenheten i Bosnia den dagen skulle bare være et rolig statsbesøk fra den habsburgske tronarvingen, erkehertug Franz Ferdinand. Som overinspektør for hæren overvar han bosniske militærøvelser utenfor hovedstaden Sarajevo på morgenen og dro deretter inn til byen for lunch med borgermesteren. Det gode været og gleden av å endelig kunne reise åpenlyst med sin kone Sophie, som var av lavere byrd enn erkehertugen, gjorde at han valgte å reise i en åpen bil gjennom Sarajevos vakre paradegate på veien til borgermesterens hus. Men langs byens gater ventet en gruppe bosniske studenter, strategisk plassert på steder hvor det var sannsynlig at tronarvingens bilkortesje ville passere. De var alle rekruttert av den panslavistiske nasjonalist-organisasjonen “Sorte hånd” som hadde sterke tilknytninger til Serbia. Og de var alle bestykket med forskjellige våpen. Den første studenten trakk seg i siste liten, men den andre rakk kaste sin bombe mot Franz Ferdinands bil. Men både føreren av bilen og Franz Ferdinand selv så bomben komme og med en rask bevegelse med armen klarte erkehertugen å feie den bort fra seg selv og sin kone. Bomben gikk av bak dem og skadet noen tilskuere og de som var i bilen bak. Selv etter et  attentatforsøk på sitt eget liv valgte Franz Ferdinand å gjennomføre lunchen hos borgermesteren, men på veien tilbake bestemte han seg i siste liten for å besøke de som hadde blitt såret tidligere på dagen. Ved en ren tilfeldighet kjørte den første bilen feil og inn i en sidegate. Det viste seg at sjåføren ikke hadde fått med seg at de skulle til sykehuset og ikke tilbake til militærleiren. Den 19 år gamle studenten Gavilo Princip hadde vært en av attentatmennene tidligere den dagen, men ettersom de første to attentatene hadde gått galt hadde han liten tro på at han skulle få en mulighet også. Så han hadde spasert ned sidegaten med den Østerrisk-Ungarske keiseren Franz Josefs navn og kjøpt seg en sandwich som han nøt mens han pratet med en venn som tilfeldigvis var på samme plass. Da kortesjen stanset for å snu i den samme sidegaten befant Princip seg plutselig under to meter fra erkehertugen og hans frue. Han trakk i all hast sin pistol og avfyrte to raske skudd. Det ene traff Sophie i underlivet og den siste skjebnesvangre kulen passerte igjennom Franz Ferdinands hals. Begge døde like etter.

Julikrisen 28. juni – 6. august 1914

"Serbia må dø" - en østerisk propagandategning som viser en østerisk hånd som knuser en serbisk terrorist. Utgitt like etter attentatet mot Franz Ferdinand. Ukjent kunstner - wikimedia commons.

«Serbia må dø» – en østerisk propagandategning som viser en østerisk hånd som knuser en serbisk terrorist. Utgitt like etter attentatet mot Franz Ferdinand. Ukjent kunstner – wikimedia commons.

Skuddene i Sarajevo startet en rekke politiske og diplomatiske kriser som bygget på og forsterket hverandre som en snøball ned en bakke en mild vinterdag. Den slaviske nasjonalismen hadde lenge blitt oppfattet som en trussel mot det etnisk sammensatte Østerisk-Ungarske riket, og attentatet på Franz Ferdinand gav en unnskyldning til å ta et endelig oppgjør med den. Å mobilisere sine militære styrker mot Serbia, hvor man, med rette, mente at terroristene hadde sitt opphav, var i utgangspunktet for risikabelt. Serbia var ikke formelt alliert med Russland, men landene hadde nære samtaler og avtaler som fort kunne føre til russisk støtte for serberne hvis krigen truet. Så før man kunne gjøre noe måtte man være sikker på at man selv hadde støtte fra sin mektige nabostat Tyskland. Håpet var at verken russerne eller noen andre ville blande seg inn av frykt for en storkrig med både Østerrike-Ungarn og Tyskland. Den 6. Juli fikk de også svaret de hadde håpet på fra den tyske keiseren. Det var en blankofullmakt som sa at Tyskland stod ved sin gamle allianse og ville støtte Østerrike-Ungarn, uansett hva de valgte å gjøre. Både tyske og østerisk-ungarske militære krefter presset på for et militært oppgjør, helst så fort som mulig. I militarismens ånd mente mange at den som var først ut hadde de beste sjansene til å seire.

I 1839 garanterte Storbritannia, Russland og Preussen for belgisk nøytralitet. Da den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg desperat forsøkte å holde britene unna en krig på fransk og russisk side skal han i sinne ha snerret at de ville gå til krig over en papirlapp, "a scrap of paper". Kilde: Canadian War Museum, ingen opphavsrett.

I 1839 garanterte Storbritannia, Russland og Preussen for belgisk nøytralitet. Da den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg desperat forsøkte å holde britene unna en krig på fransk og russisk side skal han i sinne ha snerret at de ville gå til krig over en papirlapp, «a scrap of paper». Kilde: Canadian War Museum, ingen opphavsrett.

Den 23. juli fikk så den serbiske regjeringen et ultimatum fra Wien. Det var en liste med krav som måtte oppfylles, alle som en, for at ikke Østerrike-Ungarerne skulle ta affære selv. De fleste punktene handlet om at serberne måtte ta et oppgjør med de nasjonalistiske kreftene som spredte seg fra landet og stanse all den anti-østeriske propagandaen som fulgte med den. Det var allikevel krav som den serbiske regjeringen langt på vei kunne godta for å hindre en konflikt. Men punktet som krevde østerisk-ungarsk deltakelse i etterforskningen av attentatet på serbisk jord ble for mye for den serbiske regjeringen. Ultimatumet i seg selv ble sett på med vantro i resten av Europa. Kravene til den suverene serbiske staten var svært krenkende og den korte tidsfristen de ble gitt på bare 48 timer var mildt sagt urimelig på den tiden. Serbernes forbehold om det siste punktet ble ikke godtatt i Wien, og den 28. Juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. To dager etter iverksatte den russiske tsaren en full mobilisering til støtte for Serbia, det var det samme som en krigserklæring. Tyske forsøk på å overtale Frankrike til å erklære seg selv nøytrale var til ingen nytte. Alliansene og avtalene tvang på mange måter frem det som deretter skjedde. Gamle krigsplaner ble trukket fram på begge sider. Fra Tysklands side innså man at en krig med Russland nødvendigvis innebar en krig med Frankrike. Men Russland ble ansett som en svakere militærmakt enn Frankrike etter tapet deres mot Japan i 1905, og selv om de var langt flere i antall var de også mindre moderne og tregere til å mobilisere. Derfor var deres beste sjanse å angripe og beseire Frankrike først og så mobilisere mot russerne. Den fransk-tyske grensen var allerede sterkt befestet og et direkte angrep vill koste for mange tyske liv og ta for lang tid. Det ble bestemt at man skulle gjennomføre Schlieffen-planen. Ved å gjennomføre et lynangrep på Frankrike gjennom Belgia, hvor franskmennene var uten et sterkt forsvar, håpet man å omringe alle de viktigste franske styrkene og ta Paris i løpet av uker. I tråd med sin allianse med Østerrike-Ungarn erklærte tyskerne krig mot Russland den 1. august, og to dager senere erklærte de Frankrike krig og startet innmarsjen av de første tyske styrkene igjennom Belgia. Storbritannia var ikke bundet til å støtte verken Frankrike eller Russland ved en krig, aller helst ville de holde seg langt unna det som nå foregikk. Men som stormakt hadde de siden 1839 garantert for Belgias nøytralitet og sikkerhet i Europa, og den tyske militære invasjonen tvang også britene inn i konflikten. Den 6. august ble avgjørelsen om å sende de første små britiske ekspedisjonsstyrkene til Frankrike. Italia valgte derimot å bryte med sine tidligere allierte i Tyskland og Østerrike-Ungarn og erklærte seg selv i stedet nøytrale under påskuddet av at det var en angrepskrig startet fra Østerrike-Ungarns side, og ikke en forsvarskrig. I det grå lyset fra hans kontorer i London erklærte den britiske utenriksministeren Edward Grey med et dystert sinn, at mørket nå senket seg over Europas befolkninger:

Over hele Europa slukkes lysene, og de vil ikke tennes igjen i vår livstid

Gavrilo Princip, studenten som for all fremtid vil bli husket som den som utløste den første verdenskrigen, forsøkte å ta livet sitt umiddelbart etter at han hadde avfyrt de drepende skuddene. Både med en giftig cyanid-pille og med pistolen. Men pillen var gammel og giften var svekket, og pistolen ble tatt fra ham av tilskuerne i det han var i ferd med å rette den mot sitt eget hode. Ironisk nok var mannen han hadde tatt livet av ikke særlig populær blant den politiske ledelsen i Wien, han var således for moderat og villig til å lytte til rikets mange etniske gruppers særkrav, også i Bosnia. Princip selv var for ung til å idømmes dødsstraff i Østerrike-Ungarn, i stedet fikk han rikets lengste straff på 20 år i fengsel. Men soningsforholdene var forferdelige og den allerede sykelige unge mannen fikk tuberkulose som svekket ham mer og mer, til han til slutt døde den 28. april 1918, litt mer enn et halvt år før krigen han var med på å starte gikk mot slutten.

Les mer

Bøker:

  • Joll, James, The origins of the first world war, Pearson Education Limited, 1992 (veldig bra, forutsatt at du leser greit engelsk)
  • Aschehougs Norgeshistorie bind 12, siste kapittel
  • Hobsbawm, Eric, The Age of Extremes – 1914-1991, Abacus, 1994, 2008-edition (kapittel 1)

Nettsider:

Flervalgstest

Hva husker du fra fra den kronglete veien mot første verdenskrig?

førsteverdenskrig

Test deg selv!

 

Repetisjonsoppgaver

  1. Hvilke land var med i trippelalliansen og trippelententen?
  2. Hva var serbernes mål på Balkanhalvøya?
  3. Hva er nasjonalisme?
  4. Hva var pangermanismen?
  5. Og hva var Panslavismen?
  6. Hvilken rolle spilte imperialismen for utviklingen som førte til krigen?
  7. Hva menes med «skuddene i Sarajevo»?
  8. Hvorfor var områdene Alsace og Lorraine så viktige?
  9. Hvordan kan vi her skille mellom grunnleggende og utløsende årsaker?
  10. Hvilken hendelse hadde rokket ved de andre statenes syn på Russlands militære evner før første verdenskrig
  11. På hvilken måte bidro imperialismen til en europeisk storkrig?
  12. Hva menes med en allianse?
  13. Hvilke stater var med i trippelalliansen?
  14. Hva menes med en “entente cordial”?
  15. Hvilke stater var med i trippelententen?
  16. Hvorfor ble ikke Storbritannia automatisk trukket med i en krig mot Tyskland når Frankrike ble det?
  17. Hvorfor ble ikke Italia med i krigen til å begynne med?
  18. Hva er militarisme?
  19. Hvem deltok i det store flåtekappløpet?
  20. Hvilken virkning hadde flåtekappløpet på konfliktnivået?
  21. Hva slags nye våpen ble utviklet?
  22. Definer nasjonalisme.
  23. Hva menes med panslavisme og pangermanisme?
  24. Hvem var den Sorte hånd?
  25. Gjør rede for forskjellen mellom bakenforliggende og utløsende årsaker i historien.
  26. Hva var den utløsende årsaken til første verdenskrig?
  27. Hva mener vi når vi sier at nasjonalismen på Balkan fungerte som dynamitt, og ikke kitt?

Drøfting

  1. Diskuter hvorfor ikke noen av landene valgte å trekke seg fra sine allianser når de så hvordan de trakk dem inn i en krig som så ut til å bli stadig mer alvorlig.
  2. I hvilken grad var nasjonalismen en viktig årsak til første verdenskrig?

Skuddene i Sarajevo - filmavis og notater

Filmavis fra Franz Ferdinands besøk 28. juni 1814

Dette er notater fra et kort foredrag jeg holdt en gang

Svarte hånd

  • anti-østerrisk propaganda
  • sabotage
  • spionasje
  • politiske drap utenlands
  •  Spesielt i provinser Serbia ønsket å annektere
  • Da de fikk vite om Franz Ferdinands planlagte tur til Sarajevo bestemte de seg for å drepe ham.
  • Tre unge bosniere ble rekruttert til å gjøre jobben:
    • Gavrilo Princip
    • Nedjelko Cabrinovic
    • Trifko Grabez
  • Den serbiske regjeringen fikk vite om planene, men statsministeren kunne ikke direkte advare Franz Ferdinand direkte siden han da ville bli sett på som forræder og for å ha dyp innsikt i en anti-østerrisk terrororganisasjon.
  • Advarselen: serbisk diplomat i Wien til Ø-U finansminister: ”En ung serber kunne finne på å putte en skarp i stedet for en blank patron i pistolen sin og avfyre den” hvis besøket gjennomføres. Finansministeren tok ikke hintet og feide det under teppet.
  • 4 nye unge studenter ble også rekruttert rett før attentatet skulle skje.
  • Fire pistoler og seks bomber, alt kom fra serbisk militært arsenale.

 

Franz Ferdinand

       Franz Ferdinand skulle inspisere bosniske militærøvelser utenfor Sarajevo i sin rolle av å være overinspektør for hæren.

       Første offisielle besøk på fire år.

       Hans kone Sofie var av ikke-adelig herkomst og dette var en anledning for de å vise seg sammen, noe som ikke var akseptert i hjemlandet.

       Ble for det meste ønsket velkommen av den bosniske befolkningen.

       Han likte ikke å ha masse sikkerhetsvakter rundt seg, derfor var sikkerheten lav og folk kom nærme bilen.

 

       De forlot militærleieren rundt kl 10. formiddagen den 28. juni 1914.

       Seks biler, Hertugfølget var i den andre bilen

       Den valgte ruten var paradegaten Appell Quay, som fulgte elven Miljacka. (kart)

       Dekorerte og pyntede hus langs veien, varmt og fint vær, solen framme

 

Bomben

       Mehmedbasic feiget ut. Nestemann; Cabrinovic, derimot var mer handlekraftig.

       Cabrinovic stryker perkusjonslunta inntil en lampestolpe og kaster den mot bilen til FF.

       Føreren i bilen så bomben komme flyvende og gjorde det eneste riktige og tråkket på gasspedalen så bilen føk framover.

       Også FF så den komme og løfter armen akkurat i tide til å reflektere bomben vekk, bakover, mot bilen bak. Rundt ti tilskuere og de som var i bilen bak ble mindre såret.

       Cabrinovic svelger sin cyanidpille og kaster seg i elven, men pillen er gammel og gjør ham bare veldig dårlig, tilskuere fanger ham og drar ham inn.

 

Endrede planer

       FF drar til borgermesterens hus for lunch som planlagt, kjefter litt, men gjenvinner fatningen.

       Derimot endrer han planene sine for dagen og bestemmer seg for å stikke innom sykehuset hvor de sårede fra bombeangrepet ligger.

       Denne beskjeden når ikke fram til alle. Bla føreren av den første bilen i kortesjen.

 

Gavrilo Princip

       Attentatmennene, de resterende, gikk til nye posisjoner. Princip gikk over Appell Quay og ned Franz Josephs gate til en matbutikk for å kjøpe seg en sandwich. På vei ut fra butikken møtte han en venn som han begynte å prate med utenfor butikken, mens han åt.

       Den første bilen i FFs kortesje fulgte uvitende om de endrede planene den opprinnelige ruten for dagen. Og ruten gikk ned Franz Josephs gate. Rett forbi Princip som stod og åt.

       Generalen som satt på i den fremste bilen reiste seg da han så hvor de kjørt og ropte at dette var feil vei. Føreren stoppet bilen og gjorde seg klar til å rygge ut igjen.

       Bilen stopper halvannen meter fra Princip.

       Den unge studenten reagerer raskt, trekker pistolen opp av lommen og avfyrer to skudd, ett treffer Sofie i underlivet, det andre Franz Ferdinand i halsen.

       Princip snudde deretter pistolen mot seg selv, men ble hindret av tilskuerne i å skyte, politiet måtte faktisk redde ham fra tilskuerne før de kunne arrestere ham.

       Han hadde også svelget sin giftpille, men den var av samme glasset som Cabrinovic sin og virket heller dårlig.

Sist endret: 28/11/2015