Vitenskapelige tenkemåter

Hvorfor handler vi som vi gjør? Hvorfor oppfører vi oss forskjellig hjemme hos vår familie enn vi gjør borte hos fremmede? Hvorfor er gutter mer voldelige enn jenter? Hvordan kan det ha seg at normale, moralske og gode mennesker bare kan gå forbi et skadet menneske på gaten i en storby uten å gjøre noe som helst for å hjelpe? Alt vi gjør, eller ikke gjør, som er i en sosial sammenheng kalles sosial atferd. Sosial atferd er alle handlinger som direkte eller indirekte er påvirket av de verdier og holdninger vi selv har og som deles av gruppen vi deltar i, og som vi selv er med på å påvirke. Her er vi inne på et veldig viktig skille mellom to syn på mennesket som ofte settes opp mot hverandre: Er vi blitt sånn? Er det slik at hvordan vi oppfører oss og hvordan vi ter oss stort sett bare lar seg påvirke av det samfunnet vi deltar i, gjennom sosialiseringen vi opplever? Denne retningen tar utgangspunkt i at vi lærer all vår atferd av andre mennesker, først og fremst familien, men også venner og bekjente. Eller er vi født sånn? Er det slik at mye av vår atferd bestemmes gjennom det biologiske, gjennom arv fra våre foreldre og våre forfedre? Hvilket av disse synene som er mest korrekt vil nok forskjellige forskningsgrener være sterkt uenige om, men det er ikke usannsynlig at begge deler har noe å si for hvorfor vi er som vi er. Det er ikke nødvendigvis slik at det finnes en eneste «rett måte» å se samfunnet på. Samfunnsfagene vil aldri kunne være like presise i sine undersøkelser av mennesket som det naturvitenskapene ofte kan, men man kan allikevel søke etter og finne mønstre som langt på vei kan forklare vår atferd. Denne kunnskapen om disse mønstrene kan vi igjen bruke til å påvirke hvilken retning samfunnet skal gå i. De to synene på mennesket som er nevnt kan gjerne overføres til to f0rskjellige måter å tolke og forklare individers atferd i samfunnet på; individperspektivet og systemperspektivet.

Individperspektivet – det er meg

Forestill deg en elev på en videregående skole, la oss kalle ham John. John var en dyktig elev på ungdomsskolen hvor han ofte lå langt foran de andre elevene i teoretiske fag. Men på videregående har John begynt å slite. Karakterene har falt og han skulker stadig oftere timene. Samtidig klager lærerne på at han er trøtt og uopplagt i timene. Hvorfor skjer dette med John? Hvis vi tar individperspektivet så legger vi alt ansvaret for Johns atferd på ham selv. Altså at han skulker, er trøtt, uopplagt og fraværende i timene og for at han gjør det stadig dårligere på skolen er hans egen skyld. Man kan si at John er blitt lat og umotivert og at han må ta seg sammen og jobbe hardere, selv om det kanskje ikke er morsomt. Kanskje bruker han nettene på å spille MMORPG-spill i stedet for å sove eller lese til prøve, i så fall så er det hans egen skyld at han gjør det dårligere. Men det kan også være biologiske forklaringer på hans problemer. Kanskje har han fått en sykdom som tar mye av hans energi og oppmerksomhet, eller kanskje har han utviklet ADHD, Aspbergers eller andre fysiske eller psykiske problemer. Alle disse forklaringene har individet i sentrum. Det er John som velger hva han skal gjøre på nettene, det er John som ikke følger med i timene når læreren snakker og det er John som har ansvaret for sine karakterer, ene og alene. Hvis årsaken er en sykdom som John ikke kan noe for så må han ta hånd om denne så godt han kan og gjøre sitt beste for å holde kapp med de andre. Det handler ikke om å legge skyld, men å forklare atferden til John. Man tillegger forklaringen på det enkelte individ gjennom psykologiske, biologiske eller medisinske forklaringer. På samme måte så vil man si at en narkotikamisbruker er selv ansvarlig for sitt misbruk. Det er den narkomane som selv velger å ta den neste sprøyten med heroin og kan derfor like gjerne velge å ikke gjøre det. I biologi og medisin vil man i tillegg se på mekanismer som avhengighet og endringer i kroppens kjemi som følge av narkotikabruken som forklaringer som forsterker atferden til den narkomane. I et åpent samfunn som Norge så ser man da også ofte etter andre forklaringer som, enten alene eller sammen med andre fagretninger, best mulig kan forklare atferden. Vi ser, som gode vitenskapsmenn alltid bør, etter flere mulige forklaringer på hvorfor noen sliter på skolen eller hvorfor noen blir narkomane. Virkeligheten er ofte mye mer sammensatt enn mange ønsker å tro, derfor har også samarbeidet mellom forskjellige fagretninger økt kraftig de siste tiårene. I sosiologi og sosialantropologi forsøker man ofte å forklare atferd ut fra samfunnet og andre mennesker, man inntar derfor et sosiologisk perspektiv som vi kan kalle et systemperspektiv:

Systemperspektivet – det er det sosiale systemets normer og forventninger

Som du leste i innledningen til faget sosiologi så er ikke vi mennesker så individuelle som vi liker å tro.  Vi kan også forsøke å forklare Johns situasjon ut fra hvordan forskjellige sosiale systemer innad i samfunnet påvirket ham. Som vi går nærmere inn på i sosialiseringsartiklene så fungerer skolen som et sosialt system hvor menneskene fyller bestemte roller slik som lærer, elev, rektor, elevrådsrepresentant som alle har bestemte oppgaver de fyller. Hvis vi nå skal ta et systemperspektiv på Johns atferd i timene så må vi se om det er noe ved skolen som gjør at han ikke får oppfylt sitt potensiale. John gjorde det bra på ungdomskolen, men ikke videregående. Kanskje mistet han interessen for skolen fordi den ikke utfordret ham nok faglig til at den fanget oppmerksomheten hans slik at tankene heller vandret mot andre ting. Mange mener at skolesystemet ofte tar bedre vare på de svake enn de sterke, altså ligger forklaringen på Johns dårlige resultater i at skolesystemet ikke klarer å fange opp alle elevene. Skolen har begrenset med ressurser og hvis politikerne som bestemmer hvordan disse ressursene skal fordeles bestemmer at svake elever skal prioriteres høyere enn andre så vil det oppstå det vi kaller en strukturell ulikhet i systemet. Hensikten er å gi de som sliter mest et bedre utgangspunkt når de er ferdige med skolen, men samtidig kan det føre til at enkelte faglig sterke elever opplever at de ikke får den støtten og hjelpen de føler at de trenger for å bli bedre selv. Valg av lærebøker og læremateriell, hvordan den enkelte lærer oppfyller sine rolleforventninger og valget av læringsmetoder er alle valg som tas av både skolen som system og ikke minst av samfunnet som helhet gjennom politiske føringer på skolens verdier og innhold. Skolen består jo av mange forskjellige roller som alle er bundet til et sett forventninger og normer. Denne bindingen kan lett oppfattes som en form for tvang fra samfunnets side på det enkelte individ. John kan også ha følt seg begrenset av skolens krav til oppmøte i timene og deltakelse i grupper. Følelsen av å selv ikke kunne påvirke sin hverdag kan godt ha bidratt til å drepe hans motivasjon for å lære. La oss si at John nå er voksen, han er ferdig med en mastergrad i økonomi og ledelse og er klar for arbeidslivet. Men ute i den virkelige verden møter han en mur av avslag på sine jobbsøknader. Ut i fra et individperspektiv så kan vi kanskje forklare hans vanskeligheter på jobbmarkedet med at hans karakterer var for dårlige, eller at han har valgt å søke i en del av landet hvor det er få jobber å velge mellom slik at det vil ta mye lenger tid å finne en jobb. Kanskje har han ikke lagt ned nok tid på CV-en sin og på å skrive gode nok søknader. Men det kan også være slik at noe ved samfunnet har endret seg etter at John begynte på sin utdannelse. Finanskrisen som feide over verden i 2008, og som ennå påvirker hverdagen til millioner av mennesker, førte til at mange mennesker mistet alt de eide og hadde. Tallet på unge arbeidsledige i Europa har økt med 28 prosent fra 2008 til 2013. For John kan forklaringen være så enkel som at «Det er ikke meg, det er finanskrisen sin skyld«. Det er det økonomiske systemet som hindrer John i å finne en relevant jobb, det er systemet som bestemmer. Samtidig så vet vi at unge mennesker som går arbeidsledige lenge vil forfølges av dette resten av livet. Konsekvensene av finanskrisen kan få forklaringskraft for mange av dagens unge europeeres fremtidige livsstil og livskvalitet. De vil få en lavere livsinntekt, altså summen av alt de tjener i løpet av livet, og de risikerer å få lavere pensjoner siden de ikke tjener penger like mange år som de som går rett ut i jobb. Når vi forklarer sosial atferd med at det er de normer og forventninger som er bygget inn i det sosiale systemet vi er medlem av, enten det er skolen, familien eller samfunnet som helhet, som tvinger oss til å gjøre, eller ikke gjøre noe, så tar vi altså et systemperspektiv.

Forholdet mellom sosiale grupper

«All historie frem til nå er historien om klassekamper» Slik starter Karl Marx første avsnitt etter innledningen i «Det kommunistiske manifest» fra 1848. Da Marx skrev dette var den vestlige verden midt i en endring ingen til da hadde sett maken til. De eneveldige kongenes tid var de fleste steder over og nye teknologier var i ferd med å endre både økonomiske og sosiale levekår på godt og vondt for en stadig økende befolkning. Marx mente at samfunnet bestod av grupper som hele tiden kjempet mot hverandre om fordeling av ressurser. Det var konflikten som drev samfunnet fremover og som ledet til endring og bedring for alle. Ikke alle vil være enige i dette synet på verden. Noen mener det fremmer konflikter som ikke lar seg løse gjennom samtale og samarbeid og at det alt for ofte fører til både hat og voldelige oppgjør. Emile Durkheim mente for eksempel at samfunnet bestod av mange grupper og institusjoner som er så tett sammenvevd at de er som kroppens organer; for alltid knyttet sammen og gjensidig avhengige av hverandre. Begge disse modellene forsøker å forklare hvorfor samfunnet er som det er og hvordan det utvikler seg fremover og begge fokuserer på forholdet mellom de forskjellige gruppene som samfunnet nødvendigvis består av. Den ene mener samfunnet utvikler seg gjennom kamp om ressurser og verdier, dette kaller vi konfliktperspektivet, og den andre kaller vi harmoniperspektivet fordi den ser på samfunnet som et resultat av samarbeid om felles mål og verdier.

Harmoniperspektivet

Emile Durkheim (1858-1917)

Emile Durkheim (1858-1917)

Det Durkheim hevdet var at samfunnet bestod fordi medlemmene fant felles verdier og holdninger som knyttet de sammen på tvers av gruppene. På samme måte som at hjerte, nyrer, lever og hjerne er avhengige av hverandre for at kroppen skal kunne leve, er samfunnet avhengig av at politiske og religiøse institusjoner, familie, utdanning og andre sosiale systemer samarbeider om å holde samfunnet sammen. Samfunnet eksisterte og utviklet seg som følge av at dets medlemmer samarbeidet og forsøkte skape et minstemål av enighet om målene på tvers av grupper og institusjoner. Det foregår ingen undertrykking for til syvende og sist så har man de samme målene og ønskene for hvordan samfunnet skal være og bli. Samfunnet utvikler seg sakte og gradvis gjennom forsiktige endringer. Den gradvise utviklingen holdes ved like blant annet av makthavernes frykt for brå omveltninger. For å unngå revolusjoner og opprør så kan de bruke massemedier og skoler til å fremme verdiene og holdningene som skaper grunnlaget for enigheten mellom samfunnsgruppene og man fremmer viljen til å samarbeide og inngå kompromisser som kommer flest mulig til gode når uenigheter før eller siden oppstår mellom grupper.

Konfliktperspektivet

Karl Marx (1818-1883)

Karl Marx (1818-1883)

Marx mente at samfunnet midt på 1800-tallet hadde beveget seg vekk fra føydalismens undertrykkende kår med konger og adel som hersket ut fra arv og slekt til et samfunn hvor det å eie fabrikker og redskaper kjennetegnet de nye herskerne. Samfunnet utviklet seg videre som en kamp om ressurser, en kamp mellom de som har, og de som ikke har. Han mente det var to hovedgrupper, to klasser, som nå drev utviklingen fremover. Det var proletariatet som bestod av arbeiderne. Det viktigste de eide var sin egen arbeidsevne. Denne solgte de til borgerskapet som eide bedriftene og fabrikkene. Disse to gruppene er i en konstant kamp om lønn og profitt. Arbeiderne ønsker høyest mulig lønn for sitt arbeid og best mulige arbeidskår på fabrikken, mens borgerskapet ønsker å holde produksjonskostnadene nede og fortjenesten oppe. Til slutt ville arbeiderklassen vinne kampen om ressursene gjennom en stor revolusjon hvor borgerskapets eiendeler og fabrikker ville bli eierløse, eller sagt annerledes; eid av alle. Når man ser på samfunnet gjennom konfliktperspektivet så leter man etter motsetninger mellom grupper som kjemper om kontroll og makt over hverandre. Marx tar utgangspunkt i forskjellen mellom eierskap og klassekonflikt, men konflikten kan også stå mellom kjønn, etnisitet, kulturer eller ideologier. For eksempel vil medlemmer av grupper som SIAN (Stans islamiseringen av Norge) og Islam Net nok mene at religion og kultur er store konfliktområder som for dem ikke kan løses gjennom samarbeid og diskusjon, mens de fleste store partier i Norge ønsker å unngå religiøs konflikt gjennom åpenhet og samtale for å finne likheter mellom gruppene og skape et minste felles verdigrunnlag å bygge videre på i stedet for å fokusere på forskjellene.

Sjelden en svart-hvit verden

Kanskje har både konflitperspektivet og harmoniperspektivet like mye for seg i den virkelige verden. For eksempel deler ofte forskjellige økonomiske og sosiale klasser en hel rekke verdier og holdninger selv om de opplever konflikt om andre. De kan være medlemmer av det samme religiøse samfunnet og allikevel være i blodig konflikt om lønn og arbeidsvilkår. Og man kan også si at kapitalister og arbeidere er gjensidig avhengige av hverandre da den ene gruppen trenger arbeidskraft og den andre trenger lønn. Det er også verdt å nevne at samfunn dominert av en enkelt ideologi kan fremstå med et falskt slør av harmoni og enighet utad. Sterk internalisering av ideer, verdier og holdninger gjennom massemedier og skole kan lede folket til å akseptere grov urettferdighet og levekår langt under det nivået de ellers ville godtatt. Et godt, men trist eksempel her er dagens Nord-Korea. Det nord-koreanske folket lever i et ekstremt undertrykket samfunn hvor barn indoktrineres at land som USA, Japan og ikke minst Sør-Korea ønsker å angripe dem og drepe dem til enhver tid. Deres udødelige leder er den eneste som kan holde fiendene unna og han heter fortsatt Kim Il-Sung selv om han døde i 1994. Hans barnebarn Kim Jong-Un styrer nå landet på hans vegne. Lederne dyrkes som guder og all politisk motstand kan straffes med døden eller med et opphold i en av landets konsentrasjonsleirer, som i praksis er en dødsstraff som bare tar litt lenger tid. Propaganda spys ut av høyttalere overalt hvor det er mennesker og den ene, statlige, TV-kanalen KCTV sender sammenhengende krigsretorikk mot landets fiender og lovprisinger av landets militære, dets folk og dets historie. Ville vi i Norge godtatt det om alle andre TV-kanaler enn NRK ble ulovlige og alle kilder til internett stengt i dag? Selv om Nord-Korea ønsker å fremstå som en stor og sterk nasjon utad er virkeligheten at landet er et av verdens fattigste. Verdens helseorganisasjon antar at ca hver fjerde nord-koreaner er farlig underernært. Likhetstrekkene mellom den nord-koreanske opprinnelig kommunistiske ideologien og en religiøs sekt er store, men hvordan kan vi i fra Norge, som har vokst opp i et av verdens mest åpne samfunn egentlig forstå hvordan millioner av mennesker kan godta å leve i et slikt undertrykkende og lukket samfunn?

Hvordan vi ser samfunnet er ofte svært preget av hvordan vi selv har vokst opp og hvordan maktstrukturer og ressurser er fordelt i samfunnet. Det er derfor kanskje ikke så lett å si hva som egentlig er virkelig og sant om samfunnet uten å risikere å svare utifra våre egne fordommer og forhåndskunnskaper. Derfor er vi nødt til å forsøke å legge fra oss disse, noe vi langt på vei kan gjøre om vi godtar å bruke visse redskaper som vi kan hente fra vitenskapen. Det var den franske opplysningstidsfilosofen Auguste Comte som først hevdet at man kunne hente sikker kunnskap om samfunnet og de sosiale sammenhenger gjennom å bruke naturvitenskapens verktøy på menneskelig atferd på samme måte som man gjorde med naturen. Sosiologi og sosialantropologi er begge samfunnsvitenskapelige fagområder som søker å skaffe kunnskap om våre sosiale liv. Men før vi kan dykke ned i fagenes mange emner bør vi ha en grunnleggende forståelse for hva som menes med vitenskap og hvordan den kan hjelpe oss til å forstå verden rundt oss. Les mer om dette i neste artikkel: Samfunnsvitenskapelig metode.

 

Videoer


tilskuer-effekten

Se en nydelig visualisering av nordmenns flyttemønster innad i landet

Les mer om den her

Deluge from even westvang on Vimeo.

Sist redigert: 25/03/2017