Korstogene

Korstogene var en serie kriger mellom kristne og muslimer som startet først og fremst som et middel for å sikre de kristne kontroll over Jerusalem og andre hellige steder fra bibelen, og for å redde restene av det gamle Østromerriket.

Illustrasjon fra 1474 som skal forestille pave Urban 2. tale til forsamlingen i kirken i Clermont, Frankrike, i november 1095. Bilde: Wikimedia Commons, ingen opphavsrett

Ved inngangen til det 12. århundre hadde vest-europeiske kongedømmer vokst frem som betydelige maktfaktorer og blitt den katolske kirkens viktigste allierte. Samtidig, i det en gang så mektige Østromerriket, hadde indre strid om både den kristne troen og den keiserlige tronen, samt gjentatte angrep fra først germanere og stammefolk fra de asiatiske steppene, så arabere og nå tyrkere svekket rikets kontroll over regionen. I fra øst hadde de tyrkiske seldsjukkene blitt den dominerende makten i Midtøsten etter det arabiske kalifatets svekkelse. Tyrkernes maktovertakelse hadde kommet gjennom innvandring, invitasjon og erobring av tidligere persiske og arabiske områder. De hadde omfavnet kalifatets sunniislamske tro og mye av persernes kultur, kunst, viten og byråkrati og gjort begge deler til viktige elementer i sin egen kultur. I det kristne østromerske riket hadde den ortodokse kirken endelig skilt lag med den katolske i Roma under det vi kaller det store skismaet i 1054 slik at man i praksis hadde fått to store kirkeorganisasjoner; en i Roma under paven, og en i Konstantinopel ledet av patriarken.

Clermont – 1095

I år 1095 sendte pave Urban 2. ut bud om at han skulle holde en viktig tale ved kirkekonsilet i den franske byen Clermont. Etter at kirkens andre gjøremål var gjort unna og det var tid for pavens tale hadde folkemengden som ønsket å lytte blitt så stor at det ble bestemt å holde den utendørs. Etter et møte som hittil hadde fokusert på fred og beskyttelse av de svake var ordene paven så forkynte den rake motsetningen. I stedet for å føre urettmessig krig mot deres egne kristne måtte vestens riddere og soldater gå i mot hedningene i øst:

For som de fleste av dere har hørt, tyrkerne og araberne har angrepet dem [red. de kristne i øst, først og fremst i det Østromerske riket] og har erobret det greske territoriet så langt vest som til kysten av Middelhavet og Hellesponten… …De har okkupert mer og mer av landene til disse kristne, og har overvunnet dem i sju kamper. De har drept og tatt til fange mange, og har ødelagt kirkene og lagt riket i ruiner… …For dette ber jeg, eller mer bestemt; Herren dere som Kristus budbringere, å spre dette overalt og å overtale alle mennesker uansett rang, fotsoldat og ridder, fattig og rik, til å raskt hjelpe disse kristne og knuse denne avskyelige rasen fra våre venners land… …Gud vil det.

Urban 2. ved Clermont, 27. november 1095. Kilde: Fulcher av Chartres, Egen oversettelse fra engelsk Medieval Sourcebook

“Gud vil det!”

Den 27. november 1095 holdt pave Urban 2., på oppfordring fra keiser Alexios 1. av det som var igjen av Det østromerske riket, en tale for ledere av den katolske kirken og representanter for det franske kongeriket hvor han oppfordret alle til å legge ned sine stridigheter mot andre kristne og fokusere sitt sinne mot muslimene i øst som truet andre kristne. Bilde: Wikimedia Commons, ingen opphavsrett

Ettersom tyrkerne hadde tatt stadig større deler av Det østromerske riket og beveget seg faretruende nordover mot hovedstaden Konstantinopel, så ikke keiser Alexios den 1. lenger noen annen utvei enn å sende utsendinger til Europa og pave Urban 2. som ba om hjelp til å forsvare hans ortodokse kristne rike mot trusselen fra de muslimske tyrkerne. Motivene hans var ikke bare religiøse eller av frykt for å miste det bysantinske riket sitt helt, for Alexios handlet det også om å gjenerobre de gamle østromerske besittelsene og i aller helst gjenreise riket til gammel storhet. Og til det trengte han flere soldater enn han selv kunne betale for. Hans bønn ble hørt i Roma. I den sør-franske byen Clermont i november 1095 holdt altså pave Urban sin tale for representanter for både kirken, medlemmer av det franske riket og alle andre som var til stede hvor han oppfordret dem og til å reise en hær for å redde deres kristne brødre i øst fra det han beskrev som horder av blodtørstige hedninger som når de ikke plyndret det hellige land og drepte og trakasserte kristne pilegrimer krevde store summer av dem for å la de se Jesus grav i Jerusalem. Til slutt spilte han ut trumfkortet:

… Alle de som dør på vei, være seg på land eller til sjøs, eller i strid mot hedningene, skal med en gang få sine synder tilgitt. Dette gir jeg dem gjennom Guds kraft som har blitt gitt meg. Å for en skam hvis en slik forhatt og enkel rase, som tilber demoner, skulle erobre et folk som har troen på den allmektige Gud som er gjort strålende i Jesu navn!

Pave Urban 2. i sin tale ved Clermont 1095 (Fulcher-varianten)

Frykten for helvetes pinsler og en lang reise i den rensende skjærsilden satt dypt i sinnene til pavens tilskuere og pavens løfter om syndsforlatelse resonnerte i deres hjerter. Samstemte begynte de å gjenta pavens avsluttende ord: «Deus vult! Deus vult!» som betyr «Gud vil det!»

Paven selv så på det hele først og fremst som en redningsaksjon, og deretter kanskje som en PR-kampanje for den katolske kirken overfor hele den splittede kristne verden. Å sikre Konstantinopel trodde han bare ville trenge noen få tusen soldater, hvis noen overhodet ville bruke så enorme ressurser på å reise til land som lå så langt unna. Det viktigste var at han hadde gitt sin støtte. Men talen fikk en langt større virkning enn han selv hadde forventet. Ivrige prester og oppjagede munker opplevde en ny mening med sin tilværelse og spredte villig ordet om pavens oppfordring til folket i Vest-Europa. Både eventyrlystne og æressøkende riddere, unge adelsmenn uten arverett og vanlige folk som håpet på den automatiske syndsforlatelsen og snarveien gjennom skjærsilden som paven lovet alle de som bidro i kampen mot muslimene, tok opp deres oppfordring og la ut på den lange reisen. Pavens krig var også en mulighet for å slippe unna fattigdom og nød hjemme i Europa for bønder og jordløse etter flere år med dårlige avlinger og tørke. Prestenes spill på følelser styrket også manges tro på at de hadde en viktig og rettferdig oppgave å gjøre ved å fri det hellige land fra de som plaget og trakasserte pilegrimer, erobret det hellige land og ødela den hellige grav i Jerusalem. For mange ble det derfor også et hevntokt for de tingene paven anklaget muslimene for å ha gjort mot de kristne i det hellige land og den helligste av alle byer; Jerusalem.

Primogenitur som forklaringsmodell

En ofte brukt forklaring på at så mange fra adel og rike kår dro i korstog var endringen i måten stillinger og gods gikk i arv på, spesielt i det frankiske riket. Som vi så i tidlig middelalder arvet sønner av høybårne menn likt, noe som førte til oppsplittede land og konflikter innad i slektene som varte i generasjoner. For å sikre mer stabile og store regioner ble det i høymiddelalderen vanligere at kun den førstefødte sønnen arvet alle lensherrens eller kongens eiendommer, såkalt primogenitur. Dette var også avgjørende for at det føydalistiske systemet skulle virke. Konsekvensen av dette var at man ofte ble sittende igjen med mange yngre sønner av adelsmenn som ikke hadde noen arverett eller gode fremtidige utsikter. Mange av disse så her en mulighet for å skaffe seg sitt eget land og sine egne inntekter. Problemet med denne forklaringsmodellen som har vært brukt i så mange år er at kildene i svært liten grad støtter den. Forklaringen ble først fremmet av den franske middelalderhistorikeren Georges Duby som en kort bemerkning og hans grunnlag for å fremme den var en enkelt adelfamilies historie, alt for lite til å kunne si noe generelt om motivene til tusener av mennesker. I tillegg så vet vi at etter for eksempel det første korstoget, så dro de aller fleste hjem igjen. De fleste korsfarerstatene var i stedet kontinuerlig plaget av mannskapsmangel. Den siste spikeren i kista er at et korstog var ekstremt kostbart for alle som dro. Kostnader som den enkelte adelsmann alene sjelden klarte å dekke, men var noe hele familien måtte bære. Mange gikk i praksis personlig konkurs ved å finansiere sin egen eller et familiemedlems korstog. 

 

Folkets korstog

Illustrasjon fra Cassell’s History og England Vol. 1 som viser den franske munken Peter Eremitten forkynne nødvendigheten med det første korstoget for en folkemengde. Bilde: Gutenbergprosjektet/Wikimedia Commons, ingen opphavsrett grunnet alder.

Før møtet ved Clermont og Urban 2.s berømte tordentale om farene i øst, kom en nord-frankisk munk tilbake fra sin pilgrimsreise til Jerusalem. Hans navn var Peter Eremitten og hadde ifølge myten opplevd å få et syn ved den hellige grav av en engel som skal ha bedt ham spre ordet om de urettferdigheter som kristne pilegrimer møtte i Jerusalem og Palestina. En av de tidligste kildene om ham forteller da også at han selv aktivt ba lederne i vest om hjelp til å befri Jerusalem fra muslimene og at det var dette som var den utløsende inspirasjonen Urban trengte for å holde sitt møte Clermont. Uansett om dette stemmer eller ikke, så skulle Peter Eremitten bli en av det første korstogets mest markante figurer. Allerede 1096 ledet han de første kaotiske gruppene av korsfarere ut av Europa mot Jerusalem. Det var en brokete forsamling av fattige, utrente og udisiplinerte vanlige mennesker som fulgte ham nedover mot deres første mål i Konstantinopel. Flere av de tyske gruppene kom aldri så langt etter at de støtte på jøder langs Rhinen som de angrep og massakrerte i stedet; for hvorfor skulle de måtte dra helt til Jerusalem når guds fiender var overalt? Når de resterende korsfarerne gikk tom for mat og ressurser så var de ikke fremmede for å plyndre også sine egne kristne brødre langs veien, og i Ungarn ble de til og med forsøkt stanset med hærmakt. Da de resterende styrkene, om de kan kalles det, fra folkekorstoget endelig nådde Lilleasia ble de i praksis massakrert av de forsvarende tyrkiske seldsjukkene. Hvis de hadde noen virkning overhodet så var det at tyrkerne nå undervurderte de europeiske styrkene som kom like etter dem, i det første velorganiserte korstoget.

Det første korstoget

Det første virkelige korstoget var en overraskende suksess og overgikk både Urban og Alexios sine villeste forventninger. Kanskje så mange som 100.000 mann dro fra over hele Vest-Europa dro mot øst over både land og sjø. De ankom først Konstantinopel hvor keiseren ble bekymret over hvor mange de var og for at deres ledere kunne ha sine egne ambisjoner om å ta land i Lilleasia. Han avkrevde derfor hver og en av dem en ed hvor de lovte at alt land som hadde tilhørt ham før tyrkernes erobringer skulle tilbakeføres til ham. Korsfarerne gikk deretter videre og gjenerobret først den viktige byen Nikea, hvor Konstantin den store hadde ledet det store kirkekonsilet i år 325, før de beleiret og tok den viktige festningsbyen Antioch. Det var ikke bare strid som slet på korsfarerne, men også sykdom og epidemier tok sitt ut av dem, å være korsfarer var ikke lett. Varmen var en stor bekymring og mange fryktet at klimaet ville være for varmt for særlig de fra Nord-Europa. Men de hadde ennå ikke gjort det de fleste av dem var kommet for, og selv om enkelte av lederne var fornøyd med det de hadde oppnådd, krevde resten at de fortsatte mot Jerusalem. Kravet om å ta Jerusalem var like mye festet i byens rolle i religionen som i det at korsfarerne selv følte at de hadde en historisk tilknytning til byen som en gang hadde vært en del av Romerriket og siden Det østromerske riket. At byen hadde skiftet eiere utallige ganger de siste fire hundre årene betydde derfor også ganske lite for dem. Senest sommeren 1098 ble byen erobret av det sjiamuslimske riket fra de tyrkiske seldsjukkene. Den vest-europeiske hæren som nådde Jerusalem i juni 1099 var mindre enn den som hadde sikret Lilleasia for keiseren, men korsfarerne var godt trente og langt mer erfarne etter kampene de alt hadde vært igjennom. Jerusalems murer var høye, og byens forsvarere hadde forgiftet de fleste brønnene utenfor byen slik at korsfarerne led under alvorlig vannmangel, tørke og igjen den brutal varmen. Det tok dem over en måned å bryte ned byens forsvar og finne en vei over de solide bymurene. De fleste muslimene i byen ble drept av ren overtro for å rense byen for deres antatte hedenske smitte, andre mer «heldige» ble holdt som slaver. Brutaliteten til tross, den hellige byen var nå på kristne hender og det første korstoget hadde lyktes med sitt endelige mål. Byen ble så gjort til et eget kristent kongedømme hvor kongen fikk hederstittelen “Forsvarer av den Hellige grav”.

Lilleasia og korsfarerstatene slik kartet så ut ca år 1140. Bilde: Wikimedia Commons, ingen opphavsrett

Under dette første korstoget besatt de europeiske erobrerne en rekke nye fyrstedømmer, såkalte korstogsstater, langs kysten av Middelhavet i dagens Syria, Libanon og Israel. De var i praksis vasallstater underlagt sine vest-europeiske konger, men på grunn av avstanden til hjemlandet også ganske uavhengige og preget av rivalisering seg i mellom. Statene ble styrt etter føydale prinsipper av en fyrste som delegerte ansvar og land til et lite aristokrati og en ridderadel som fikk len og bønder å hente inntekter fra. De fleste ridderne som deltok i korstogene dro derimot hjem igjen slik at det var en kronisk mangel på gode soldater. De som ble rekruttert var som regel fra bondestanden. Korsfarerne dro ut i troen på at de var overlegne menneskene i midtøsten, men opplevde siden at de hadde like mye å lære av dem som de hadde lært hjemme. Ettersom stridene døde ut oppstod også et fredelig samarbeid med lokalbefolkningen. Til og med allianser. De langt mer praktiske klimatilpassede klærne ble fort en del av europeernes egen mote. Krydret mat og en byggestil med åpne gårdsplasser og rennende vann ble vanlig, det samme ble også inngifte mellom kristne og muslimer. Landene som tidligere hadde tilhørt den bysantinske, altså østromerske, keiseren i Lilleasia var stort sett tilbake i hans hender. Det hadde aldri vært noen plan å erobre Palestina og Jerusalem, ei heller besette nye land og skape nye kongeriker, men ærgjerrige ledere og adel fra Europa ønsket heller ikke gi de fra seg igjen etter alle bestrebelsene og ressursene de hadde lagt ned i å ta de. Utfordringen nå var å beholde de, særlig etterhvert som det store tyrkiske Seldsjukkriket begynte å røre på seg.

Det andre korstoget (1145-1149)

Etter det første korstoget sikret og holdt de vest-europeiske korsfarerne sine fyrstedømmer i Midtøsten. Det skulle gå flere tiår før europeerne følte behov for å organisere nye korstog. Da de så begynte igjen var det for å redde besittelsene de hadde tatt i det første fra tyrkerne som søkte å ta tilbake sine gamle erobringer. Regionen Edessa og byen Aleppo falt til tyrkerne igjen først i 1144. Edessa lå like strategisk til som den lå utsatt, som en halvøy inne i de tyrkiske områdene. De som kontrollerte Edessa kunne i praksis kontrollere veien til Jerusalem fra Nord og begrenset samtidig veien fra øst. Faren for at Jerusalem kunne trues var høyst reell og det fikk paven til å sende ut en pavebulle med en oppfordring om en ny innsats mot muslimene ved Edessa i desember 1145; et nytt korstog. Både den tyske og den frankiske kongen tok utfordringen og sendte styrker til Midtøsten, men alt det andre korstoget egentlig oppnådde var et mislykket forsøk på å erobre den gamle byen Damaskus i 1148. Det var bare korsfarerkongeriket Jerusalem som utrettet noe som helst i denne perioden da de utvidet sine områder mot Egypt og Palestina.

Det tredje korstoget (1189-1192)

Illustrasjon av slagne franske korsfarere som møter Saladin etter slaget ved Hattin i 1187 som nærmest utraderte Jerusalems forsvarende hær. Bilde: Wikimedia Commons

I Egypt regjerte de sjamuslimske Fatimidene, oppkalt etter Muhammeds datter Fatimah. De så med bekymring på de frankiske styrkenes fremmarsj fra Jerusalem og sendte den sunnimuslimske hærføreren Salah ad-Din (1137-1193) for å møte dem i Palestina. Salah ad-Din, eller Saladin som han er mest kjent som, gjennomførte en rekke vellykkede angrep mot korsfarerne og steg raskt i gradene i Fatimidenes rike. Mellom 1171 og 1174 sikret han seg personlig kontroll over både Egypt og Syria og satte inn seg selv som Sultan. Han innførte sunniislam for alle muslimene i disse landene og gjenopprettet deres allianse med kalifatet i Bagdad. De neste årene la han under seg alle de nord-irakiske områdene slik at han i praksis kontrollerte alle de omkringliggende landene rundt korsfarerstatene ved Middelhavskysten. Den største katastrofen for korsfarerne skjedde i 1187, da Saladin knuste den store hæren deres ved Jerusalem og tok kongen av byen til fange. Jerusalem kapitulerte like etter og de fleste andre korsfarerstatene falt på rekke og rad frem til 1189. Pave Gregor 8. Sender i forferdelse ut en pavebulle om nytt korstog for å ta tilbake kristendommens hellige by Jerusalem og de tapte landene rundt. Alle de tre mektigste kongene i Europa; Fredrik Barbarossa fra Tyskland, Filip August av Frankrike og kanskje mest berømt, Richard Løvehjerte av England organiserte deretter sine felttog mot Jerusalem. Tyskernes Fredrik Barbarossa og hans mektige hær alene skremte Saladin og de muslimske lederne i Syria som alle begynte å forberede seg på et voldsomt angrep. Men innen han kom så langt, druknet Fredrik i en elv ved Middelhavskysten lengst sør i Lilleasia. Hans død sendte hæren i kaos og kun en liten del av hæren nådde frem til byen Akra som ble korstogets endelige mål. Filip og Richards hærer når fram og klarer etter flere års beleiring, og intense forsøk på å stanse dem fra Saladin, å ta byen i 1191. Med dette som utgangspunkt klarte de å tvinge frem en fredsavtale med sultanen hvor de blant annet sikret at kristne pilgrimmer fikk fritt og trygt leide til Jerusalem.

Saladin – sagnomsust heltefigur i øst og vest

Et mulig portrett av Saladin fra før 1185 av Ismail al-Jazari. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Saladin døde i Damaskus i 1193. For ettertiden er han blitt kjent som som en storsinnet heltefigur i både vestlig og muslimsk historie, men han kunne også være hensynsløs mot sine motstandere og kalkulert i sine handlinger. Hans beskrivelse i vestlig historieskriving er gjerne knyttet til verdier som ridderlighet og hederlighet. På den måten kan han gjøres til en verdig motstander og gir en mer salgbar forklaring på hans mange seire over korsfarerstatene. Samtidig stammer de første historiske vestlige skildringene av ham fra en tid i årene etter hvor man hadde omfattende politisk kontakt og handel med hans etterkommere, Ayyubidene, og det var rett og slett diplomatisk nyttig å beskrive ham med positive ordelag. 

Det fjerde korstog (1202-1204) – angrepet på Konstantinopel

I 1198 ble Innocens 3. valgt til pave i Roma. og sendte umiddelbart ut en pavebulle hvor han oppfordret til et nytt korstog i håp om igjen ta tilbake Jerusalem.

Oljemaleri fra 1840 av Eugene Delacroix som skal forestille korsfarerne som entrer Konstantinopel i 1204. Bilde: Wikimedia Commons / Offentlig domene

Ved århundreskiftet lander korsfarerne i den italienske handels- og sjøfartsbyen Venezia som gikk med på å bygge skip for å ta dem direkte over havet. Men korsfarerne har ikke råd til å betale for skipene og i stedet for å dra til Jerusalem seiler venetianerne de plagsomme korsfarerne til Konstantinopel i 1203. Der blandet de seg aktivt inn i rikets indre politikk og forsøkte å tvinge inn en av sine egne som keiser. Inne i byen var det også stor uenighet om korsfarerne. For noen av innbyggerne var de mer en plage enn de var kristendommens potensielle redningsmenn, mens andre så på dem som allierte og garantister for byens sikkerhet. Men i kaoset etter at keiseren døde i 1204 angrep korsfarerne plutselig satte i gang med å plyndre den før de satte sin egen mann på tronen og fordelte store deler av det bysantinske riket i tre mindre stater de selv styrte. Mange av byens skatter og monumenter fra antikken ble stjålet eller ødelagt etter de tre dagene med hensynsløs herjing som korsfarerne stod for. Det var den første gangen Konstantinopel falt til utenforstående krefter, og ironisk nok var det for sine egne, ikke muslimene, den falt. Byen som var den ortodokse kirkens viktigste religiøse samlingspunkt var nå på hendene til katolikker, og samarbeidet mellom de to kirkene var ikke lenger eksisterende. I 1261 tok etterkommere av det bysantinske riket tilbake byen, men splittelsen og plyndringen hadde etterlatt en varig svekkelse som kulminerte i 1453 da det tyrkiske Osmanske riket erobret Konstantinopel og avsluttet dens mer enn 1000 år gamle historie som romersk hovedstad.

Barnekorstoget, av Gustave Doré, 1892. Bilde: Fra Story of the Crusades 1892/Wikimedia Commons

Barnekorstoget (1212)

I år 1212 skal mellom 10-30.000 barn mellom 6 og 14 år ha begynt å marsjere i protest mot tapet av Jerusalem og for å skape oppmerksomhet rundt det de mente var mangelen på forståelse og interesse i Europa for å ta byen tilbake. Barna marsjerte helt ned til Italia. Hvis ingen andre vil gjøre noe så måtte de. Det hele endte med at de rett og slett forsvant. Det eneste vi vet er at noen antakeligvis ble solgt som slaver langs Middelhavskysten. Bilde: Barnekorstoget, av Gustave Doré, 1892. Fra Story of the Crusades 1892/Wikimedia Commons

Kirken mante til kamp mot alle vantro

Korstogene i høymiddelalderen var ikke bare begrenset til muslimene i Midtøsten. Det ble holdt korstog mot alle som ikke fulgte de kristne doktrinene over hele Europa. I de tyske områdene ble det holdt korstog mot germanere som fremdeles holdt på de gamle gudene og i det sørlige frankerriket gikk kristne etter oppfordring fra pave Innocens 3. til korstog mot katarene, en gruppe kristne som var i mot all materialisme og særlig de mente var den katolske kirkens overdådige livsstil. Katarene mente at den verdslige verden, den vi lever i her og nå, var skapt av satan mens gud var ren godhet uten å være besudlet av noen fysisk kropp. Paven, som både så en potensiell trussel mot kirkens tradisjoner og livsstil og samtidig en variant av kristendommen som flere kirkekonsiler hadde fordømt, lovte alle riddere som tok opp våpen mot katarene til gjengjeld skulle få beholde landene de tok fra dem. Det ble også holdt korstog mot muslimene i det gamle Al-Andalus-riket i Spania for å ta tilbake land fra muslimene. Disse korstogene, kalt “reconquista”, startet allerede i første halvdel av det åttende århundre og varte helt til de siste muslimene ble kastet ut av Granada like før (gjen)oppdagelsen av Amerika i 1492. På begynnelsen av 1200-tallet gjennomførte Den tyske orden, en ridderorden av prester, og de katolske kongene i Sverige og Danmark en rekke korstog mot hedninger langs kysten av Østersjøen i Baltikum og Finland. De angrep til og med mot ortodokse kristne slavere ved enkelte anledninger.

Etterspillet – følgene av korstogene

Etter Saladins død i 1193 ble hans sultanat delt mellom hans etterfølgere. En intern strid om kontrollen over Syria bidro til ytterlig svekkelse av det muslimske militære styret de neste årene. Dette tillot de vestlige styrkene på et sjette korstog (det femte var mislykket) å ta tilbake store deler av områdene som ble vunnet under det første korstoget, ihvertfall for en kort periode. Men den kroniske mangelen på rekrutter fra Europa fortsatte å gjøre det vanskelig å holde på områdene de tok. Det hjalp heller ikke at de etablerte ridderordenene som søkte til det hellige land kjeklet seg i mellom om hvilke mål som burde prioriteres og hvordan de kunne sikre landene de tok. I Egypt tok mamelukkene makten og startet fra 1260-tallet en rekke avgjørende angrep på de gjenværende vest-europeiske styrkene i Syria. Etter at Akre falt i 1291 overgav de resterende korsfarerbyene seg og innen begynnelsen av det 14. århundre hadde muslimer tatt tilbake igjen ikke bare det hellige land, men også hele Lilleasia opp til Konstantinopel. 200 år med krig og ødeleggelse hadde kostet sivilbefolkningen enormt. Tilbake fikk de kjennskap til europeisk bygningsteknikk, arkitektur, våpen og rustninger. Europeerne tok med seg nye jordbruksplanter som ris, sesamfrø, meloner, sitron og sjalottløk. I tillegg økte etterspørselen i Europa etter luksusvarer fra Midtøsten som blant annet glassvarer, tekstiler, fargestoffer, pepper og andre kryddere og sukker slik at handelen mellom kontinentene tok seg noe opp.

 

Les mer

  • Riley-Smith, Jonathan, “The Oxford Illustrated History of the Crusades”, Oxford University Press, 2001
  • Aschehougs verdenshistorie, Bind 5, «Nomadefolk og høykulturer 1000-1300», av Knut Helle, 2000
  • Fuglestad, Finn, «Fra svartedauen til Wienerkongressen» Cappelen akademisk, 2004
  • Harris, Jonathan, Dep. of History University of London, “Byzantium and the first crusade: Three avenues of approach”, i Estudios Bizantinos, Sociedad Espanola de Bizantinistica
  • Ryan, Vincent, “The Sacred and the profane: Understanding the Motives of the First Crusaders”, I St. Austin Review vol. 5, 2015 (pdf)
  • Woodson, Susan, “The Importance of the Siege of Acre during the Third Crusade, 1189-1192”, North Carolina State University, 2006
  • Villads Jensen, Kurt, “Korstogene”, J.W. Cappelens Forlag AS, 2006
  • Fem versjoner av talen i Clermont i Medieval Sourcebook, Fordham University
  • Kilde: Eremitten Peter, i Medieval Sourcebook, Fordham University
  • Deacon, Jacob, «Why did the First Crusade succeed while later Crusades failed» i Medievalist.net, 11/5. 2014
  • Paul, Nicolas «The Knight, the Hermit, and the Pope:Some Problematic Narratives of Early Crusading Piety»,
    publisert ved Patristic, Medieval and Renaissance Conference oktober 2014, på nett på academia.edu
  • It’s too hot! I’m hungry! : The Challenges of Going on Crusade, i The Medievalists.net 23.1.2015

Videoer

BBC-dokumentaren The Crusades (lang)

 

Flervalgsoppgaver

 

Korstogene

Test dine kunnskaper om korstogene!

 

Sist redigert: 27/11/2017