Føydalsamfunn og investiturstrid

Henrik 4, tysk-romersk keiser, ber abbed Hugo fra Cluny og markgrevinne Mathilde fra Toscana om å gå i forbønn hos pave Gregor 7 (under investiturstriden). Miniatyr fra Vita Mathildis, Biblioteca Apostolica Vaticana, Roma.Henrik 4, tysk-romersk keiser,

Gjennom store deler av middelalderen var den vanligste samfunnsformen det vi kaller føydalisme. Begrepet stammer fra det middelalderlatinske ordet feudum som egentlig betyr fe (husdyr, krøtter), men som har blitt brukt om bruksretten til et landområde, eller len som vi sier på norsk. Lenet gav jordeieren rettigheter, inntekter og embeter (en  høyere stilling i stat eller offentlig tjeneste), men også forpliktelser overfor sine undersåtter og ikke minst overherren som gav ham lenet. Det føydale systemets viktigste kjennetegn for vår del er nettopp det gjensidige avhengighetsforholdet som ble dannet mellom herren og vasallen. Vasallen var en fri mann som gav sin troskap og underla seg herren, for eksempel kongen, mot at han ble gitt kontroll over et len han kunne leve av. Han forpliktet seg dermed til å yte ham tjenester først og fremst i form av militærtjeneste og militær støtte, men også gjennom administrativ ledelse både over lenet, som rådgiver for kongen og som deltaker i domstoler som kongen nedsatte. Hvis herren sårt trengte økonomisk støtte pliktet vasallene å hjelpe ham så godt de evnet. For eksempel var det vanlig å ta adelige herrer som krigsfanger og så kreve løsepenger for dem i middelalderen. Hvis dette skjedde så måtte vasallene gjøre sitt ytterste for å oppdrive løsepengene og fri sin herre fra fienden. Mot alt dette fikk vasallen kontroll over lenet som underhold for seg selv og sin familie. Lenets avkastning var på mange måter vasallens lønn. Både herren og vasallen ble dermed gjensidig avhengige av hverandre. Vasaller som fikk sine len av kongen ble kalt kronvasaller og hadde ofte så store len at det for dem var praktisk å dele opp lenet til egne undervasaller som havnet i det samme avhengighetsforholdet til lensherren som lensherren hadde til kongen. Lojaliteten lå til den man var vasall til, ikke til noen andre, selv om systemet var hierarkisk ordnet. Lengst nede i dette systemet fant man godseieren som styrte bøndene og sørget for at den daglige driften gikk sin vante gang. Det var da også bøndene som kom dårligst ut av det føydale samfunnssystemet. Det var det lille overskuddet av korn, melk, små mengder kjøttprodukter og en betydelig mengde arbeidskraft de skaffet til veie som skaffet vasaller og herrer det de trengte å leve av. Helt i bunnen var de livegne bøndene som var bundet til jorden for livet. De kunne ikke dra noen steder, men måtte leve og jobbe på den samme plassen hele livet. Det de fikk til gjengjeld var godseierens beskyttelse og en liten jordlapp de kunne dyrke mat til egen overlevelse på. Etter at tienden til kirken var betalt.

Føydalismen fungerte som et forholdsvis effektivt styringssystem i et samfunn hvor skriftlige kommunikasjonsmetoder var trege og dårlig utviklet. Men det var også sårbart og avhengig av sterke og myndige herrer for å bestå. Hvis en konge viste seg svak og lite villig til å lede kunne det fort bli utnyttet av en vasall som så sitt snitt til å styrke sin egen posisjon både økonomisk og militært på bekostning av kongens makt og myndighet. Avhengigheten av sterke personlige bånd begrenset også størrelsen på et land og på den enkelte konges styrende hånd. England og Frankrike ble som land styrket og i større grad samlet av føydalismen, mens de tyske områdene østover ble splittet i mange og mer eller mindre selvstendige hertug- og fyrstedømmer.

Også kirken ble innlemmet i dette systemet. Abbeder og biskoper som regjerte over store gods ble ansett av kongen som vasaller og ble forventet å oppfylle de samme kravene som verdslige vasaller. Lenene utviklet seg til å bli arvelige slik at vasallens eldste sønn eller andre etterkommere overtok automatisk, noe som til en viss grad fratok kongen muligheten til å kontrollere hvem som styrte et len for ham. Til gjengjeld måtte arvingen betale en arveavgift da han tok over. Kun hvis vasallen døde uten en arving eller hvis han beviselig hadde begått forræderi, hadde kongen rett til å innsette hvem han ville. Hvis det var en geistlig, som en biskop, hadde kongen flere muligheter. Men også de geistlige måtte i praksis betale kongen for å få sin stilling i form av en slags innsettelsesavgift.

Det Ottonske system og det tyske keiserriket  – kongemakten styrkes igjen

Tresnitt av en middelalderkonge som gir investitur til en biskop. Fra Mediaeval and Modern History 1905. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Tresnitt av en middelalderkonge som gir investitur til en biskop. Fra Mediaeval and Modern History 1905. Ingen opphavsrett grunnet alder.

Ved inngangen til høymiddelalderen var det to store riker i Europa, nemlig det Bysantinske riket, som bestod av restene av det gamle Øst-Romerriket, og det Tysk-Romerske riket hvor kongen så seg selv og sitt rike som arvtagerne til det gamle Romerriket. Riket kontrollerte store deler av de tyske hertug- og fyrstedømmene og større deler av de nordlige italienske statene. I år 962 ble kong Otto 1. kronet som keiser over det hellige Tysk-Romerske keiserriket av paven selv. Otto hadde merket seg hvordan kongens makt hadde blitt svekket på 900-tallet da lenene ble arvelige og kongenes muligheter til å bestemme hvem som skulle være lensherre ble alvorlig svekket. For å omgå dette begynte han å sette inn geistlige som vasaller i stedet for verdslige adelige. Siden de geistlige skulle leve i sølibat og dermed ikke kunne få arvinger var keiseren sikret at det var han som satt på innsettelsesmakten hver gang en vasall gikk bort. Pavens makt utover i Europa var fremdeles ganske svak og Otto hadde derfor ingen problemer med å holde på makten og kontrollen over hvem som ble innsatt som biskoper og siden vasaller. Innsettingen til en geistlig stilling kaller vi investitur. Dette systemet er for ettertiden kjent som det Ottonske system.  Keiserens rett til å innsette også verdslige i geistlige stillinger skulle snart få konsekvenser for både kirken og keiseren.

Investiturstriden

Keiser Henrik 4. av det Hellige Tysk-Romerske riket.

Keiser Henrik 4. av det Hellige Tysk-Romerske riket.

Henrik 4. (1050-1106) tok over som konge i det Tysk-Romerske riket allerede som seksåring. Etter hvert som han ble myndig og tok over den reelle makten i riket startet han et aktivt arbeid for å styrke keiserens makt på bekostning av både kirken, men også hertugene og fyrstene som styrte vasallstatene i riket. Dette skaffet ham mange fiender, både internt og særlig hos paven i Roma. Den sittende paven, Gregor 7., var en glødende forkjemper for å styrke pavemakten og så med stor misnøye på Henriks fremferd i nord. I Gregors øyne var både den verdslige og geistlige makt innsatt av gud for å fylle hver sin rolle i samfunnet, men det var den geistlige som skulle stå over den verdslige og enhver som sådde tvil om dette satte seg i mot guds vilje. Gud hadde ordnet samfunnet slik og å stille spørsmål ved dette var helligbrøde. Paven hevdet dermed også at det var han som hadde rett til å både innsette og avsette konger og straffe de hvis de var ulydige overfor kirken med bannlysning. Bannlysning, eller ekskommunikasjon, var i en sterkt religiøs tidsalder en hard straff. Den bannlyste ble satt utenfor det kirkelige fellesskap og fikk ingen muligheter til syndsforlatelse. I tillegg krevde Gregor at bare paven skulle ha rett til investitur, altså å kunne innsette biskoper og prester, og disse skulle kun være lydige over kirken og ikke verdslige konger eller andre. Disse kravene førte raskt til at de to mektige mennene kom på kant med hverandre. I 1075 fikk Gregor gjennom et kirkemøte fastsatt at verdslig investitur og kjøp og salg av geistlige embeter, altså stillinger i kirken, var og ble forbudt. Henrik svarte raskt med å få de tyske biskopene han selv hadde innsatt til å nekte å adlyde paven. Paven fikk dermed det påskuddet han ønsket til å bannlyse Henrik og fristille alle Keiserens vasaller fra sine plikter overfor sin herre. Henrik måtte nesten bokstavelig talt krype til korset for å beholde sin posisjon som keiser. Å styre et keiserrike som bannlyst ville rett og slett være umulig og føre til opprør blant hans vasaller. I 1077 møtte han opp utenfor pavens vinterbolig i hvor han stod barbeint i tre dager før paven i praksis ikke lenger hadde noe annet valg enn å trekke sin bannlysning tilbake. Men krangelen om retten til investitur fortsatte og ble først løst med et kompromiss etter begges død i Worms i 1122. Keiseren måtte oppgi sin rett til å innsette geistlige biskoper og prester, mens paven gav keiseren retten til å innsette de geistlige han ønsket som vasaller over verdslig krongods. Hvis kirken og keiseren var uenig om personen som ble gitt investitur så fikk også keiseren vetorett slik at kirken måtte finne en ny kandidat. Allikevel ble konsekvensen over tid at kirken styrket sin makt over både keiseren og andre konger i Europa.

England

The Doomsday book, eller dommedagsboken på norsk, er en 913 sider tykk bok lagd på oppdrag av Vilhelm av Normandie mellom 1085 og 1086. Boken er resultatet av en for tiden enorm registrering av hele landets eiendommer og ressurser. Det sies at hver eneste ku og hver eneste meter med jord er med. Ikke eneste gris eller høne skal ha blitt utelatt. Hensikten var å få en oversikt over hvor store skatter man kunne kreve fra hvert enkelt len og hvor store militære ressurser man kunne stille med hvis nordmennene og danskene skulle rasle med sverdene igjen. 13.000 geografiske steder er registrert i boken og den ble brukt som et grunnlag for administrasjon og skatteinnkreving i flere hundre år.

Samme år som vikingenes siste store tokt i England avslutter perioden vi kaller vikingtiden, overtar Vilhelm av Normandie makten i landet. Vilhelm setter raskt i gang store politiske endringer i England, først og fremst så innførte han et føydalt system slik han var vant til i fra de franske områdene. Han overtok all jorden fra sine motstandere fra slaget ved Hastings i 1066 og innlemmet også kirkens store jordeiendommer i sitt føydale lenssystem. Han avsatte deretter stort sett hele den gamle engelske adelen. I deres sted innsatte han 170 av sine egne menn, kalt baroner. Disse vasallene pliktet å stille med væpnede og pansrede riddere for kongen, derfor opprettet de et større antall mindre len hvor undervasallen pliktet å stille som ridder. Men Vilhelm ønsket å sikre sin makt overfor sine kronvasaller og dette gjorde han ved å kreve at de mektigste undervasaller ikke bare måtte sverge ed til sin herre, men også til kongen selv. Videre erstattet han alle de engelske biskopene med sine egne franske geistlige. Ikke nok med det. Han nektet kirken å ha kontakt med paven, og ingen geistlige fikk forlate landet uten hans skriftlige godkjennelse. Latin ble det offisielle dokumentspråket, og i de adeliges kretser var det fransk som var det viktigste språket. Det engelske fokuset på handel og samarbeid i Nordsjøen ble vendt mot kontinentet og særlig Frankrike. I lengre perioder bodde ikke engang kongen på den engelske øya. Henrik 2. kunne faktisk ikke snakke engelsk. Allikevel utvidet han det engelske riket til å kontrollere både Irland og Skottland og på det meste styrte engelskmennene halve de franske landområdene i middelalderen. Dette skal vi komme tilbake til.

White Tower, det store slottet i midten av Tower of London, ble bygget av Vilhelm Erobreren som et forsvarsverk og støttepunkt i London. Navnet kom av at veggene var kalket hvite, men vær og vind har vasket dette vekk over tid.

White Tower, det store slottet i midten av Tower of London, ble bygget av Vilhelm Erobreren som et forsvarsverk og støttepunkt i London. Navnet kom av at veggene var kalket hvite, men vær og vind har vasket dette vekk over tid.

Magna Carta (lat. Det store frihetsbrev)

White Tower, det store slottet i midten av Tower of London, ble bygget av Vilhelm Erobreren som et forsvarsverk og støttepunkt i London. Navnet kom av at veggene var kalket hvite, men vær og vind har vasket dette vekk over tid.

White Tower, det store slottet i midten av Tower of London, ble bygget av Vilhelm Erobreren som et forsvarsverk og støttepunkt i London. Navnet kom av at veggene var kalket hvite, men vær og vind har vasket dette vekk over tid.

På begynnelsen av 1200-tallet spredte det seg missnøye blant de engelske baronene etter at kong Johan hadde pålagt dem upopulære skatter og kostnader og ført en rekke mislykkede kriger. Til slutt gjorde de mektigste opprør og tvang kongen til å endre sin politikk. Utenfor London møttes de den 15. juni 1215 for å undertegne en bindende avtale mellom kongen og hans vasaller som begrenset kongens makt og sikret vasallene mer innflytelse over landets politikk som helhet. Kongen kunne ikke lenger kreve ekstraordinære skatter uten at det ble godkjent av en landsomfattende forsamling av kronvasaller. Han måtte også godta at selv han var bundet av loven og kunne ikke heve seg over den. Forsamlingene som avgjorde tvister og skatter ble etter hvert årlige begivenheter og fikk navnet ”parlamenter”. Mot slutten av århundret fikk også de mindre mektige vasallene, lavadelen, tilgang til parlamentene. De delte seg inn i to hus med høyadelen i overhuset og lavadelen i underhuset, en inndeling som fremdeles preger det britiske styret i dag.

ORDFORKLARINGER:

  • Sølibat – Ugift og seksuelt avholden. Dette innebar at geistlige i teorien ikke kunne få barn. I ettertid vet vi at mange prester og biskoper hadde sine etterkommere.
  • Geistlig – en egen stand, eller klasse, av kirkens menn slik som prester, biskoper og paver.
  • Verdslig – ikke-kristelige, alle som ikke var av kirkens folk, slik som konger, fyrster, grever og vanlige mennesker.

 

Forrige tema: Etter Vest-Romerriket
Neste tema: Veksttid

Tidslinje

Flervalgsoppgaver

Hva husker du fra historien om føydalsamfunn og investiturstrid?

Pavepalasset i Avignon i Sør-Frankrike. Bilde: Jean-Marc ROSIER (de/from http://www.cjrosier.com + http://www.gordes-immobilier.com) [CC-BY-SA-3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0/)], via Wikimedia Commons

Test deg selv!

 

Videoer

BBC-dokumentaren Inside the Medievil Mind – om sosiale maktforhold i middelalderen Obs, er delt i flere deler

Kort versjon/Sammendrag

I middelalderen fantes det ikke noe organisert postvesen slik at beskjeder som måtte frem ble sendt med budbringer, altså gjennom personlig overlevering, noe som tok tid og krevde lojalitet fra den som leverte beskjeden slik at den ikke havnet på avveier. Å styre et helt land som strekker seg over kanskje hundrevis av kilometer krevde derfor at fyrsten satte menn han stolte på til å styre over og administrere deler av sitt rike for seg. Disse delene ble kalt len og mennene som ble gitt len ble kalt lensherrer eller vasaller. Gjennom en formell seremoni hvor kongen tok sin vasalls hender mellom sine egne dannet man et bånd hvor herren gav vasallen kontroll over et len mot at vasallen lovte å stille opp med militærstøtte når kongen krevde det og var administrativ leder av lenet til daglig. Til gjengjeld fikk vasallen rett til en andel av inntektene fra lenet som både skulle gå til underhold av ham og hans familie samt betale alle utgifter han hadde med å styre lenet og skaffe krigere. Senere i middelalderen fikk vasallene gjerne titler som baron eller hertug, og de som stod rett under kongen ble kalt kronvasaller. De som satt på særskilt store len bygde gjerne opp et system av vasaller under seg selv igjen, såkalte undervasaller som fikk et personlig og gjensidig avhengighetsforhold til sin herre, og ikke kongen. Denne måten å styre på blir kalt føydalisme og var den vanligste samfunnsformen igjennom hele middelalderen.

Etter hvert ble det vanlig at vasallenes etterkommere arvet sin fars posisjon i samfunnet. Dermed mistet kongene noe av kontrollen på hvem som satt på makten i lenene sine, med mindre vasallen døde uten etterkommere. Keiser Otto 1. (kronet i år 962) som styrte over store deler av de tyske statene fant en omvei rundt dette. Ved å innsette biskoper og prester som hadde avlagt løfte om sølibat, altså å aldri ha sex, så var han sikker på at de ikke kom til å få lovlige avkom, og dermed kunne han selv velge neste vasall når den forrige døde. Siden pavens myndighet var svært svekket kunne han også i stor grad styre hvem som fikk de geistlige stillingene han siden fikk satt inn som vasall. Dette er blitt kjent som det ottonske system. Å innsette en mann til et geistlig embete, altså preste- eller biskopstilling, blir kalt å gi investitur.

Investiturstriden: Senere overtok Henrik 4. keisertittelen og han forsøkte aktivt å styrke sin stilling som rikets hersker. Pave Gregor 7. var derimot ikke like fornøyd med at den verdslige keiseren satte inn hvem han ville i de tyske geistlige embetene. I stedet mente han at det var kun paven som hadde rett til å innsette geistlige, og i tillegg hadde han rett til å både innsette og avsette konger. Da Gregor la ned et totalforbud mot verdslig investitur og kjøp og salg av geistlige embeter reagerte Henrik med å nekte sine egne biskoper å lystre paven. Gregor reagerte med å bannlyse Henrik, altså nekte ham tilgang til alle kirkelig tjenester og frata ham muligheten til syndsforlatelse, en svært alvorlig straff i middelalderen da det ble oppfattet som at man ble nektet adgang til himmelen etter døden. Henrik måtte krype til korset og be om tilgivelse for å beholde sitt rike og paven trakk tilbake sin bannlysning. Etter et kirkemøte i 1122 ble det bestemt at kun paven kunne innsette geistlige, mens keiseren kunne velge hvem han ville til å bli lensherrer, vasaller, i sitt rike.

Etter at Vilhelm erobreren tok over England i 1066 innførte han et føydalt samfunn med 170 vasaller som han kalte baroner. Disse hadde egne undervasaller som pliktet å stille som riddere ved strid. Vilhelm styrket sin makt ved å la alle, også undervasaller, sverge personlig troskapsed til ham og ikke bare sin egen herre. Senere, i 1215, gjorde misnøyde baroner opprør mot kongens økte skatter og mislykkede kriger og tvang ham til å undertegne et brev som gav dem rett til å møte i jevnlige parlamenter som avgjorde tvister og bestemte skatter. Dette brevet er kjent som Magna Carta, det store frihetsbrevet.

Sist endret: 13/01/2015