Historien om mennesket

En av våre eldste kjente aner har fått navnet Ida, et 60 cm langt og 47 millioner år gammelt fossil funnet i Tyskland og utstilt på naturhistorisk museum i Oslo. Hennes kroppsform og anatomi antyder at hun ligger så godt som innerst inne på den grenen mennesket deler med apene. Les egen artikkel på forskning.no

En av våre eldste kjente aner har fått navnet Ida, et 60 cm langt og 47 millioner år gammelt fossil funnet i Tyskland og utstilt på naturhistorisk museum i Oslo. Hennes kroppsform og anatomi antyder at hun ligger så godt som innerst inne på den grenen mennesket deler med apene. Les egen artikkel på forskning.no

For 65 millioner år siden ble området som i dag er Yucatan i Mexico truffet av en femten kilometer bred asteroide. Med en fart på 75.000 km/t og en kraft tilsvarende fire milliarder Hiroshima-atombomber fordampet den tusenvis av kubikkilometer med stein og fjell og slynget ufattelige mengder stein opp i atmosfæren i et dødens fyrverkeri som til slutt kostet halve klodens levende vesener livet. Blant de dødsdømte var noen av tidenes største og mest suksessrike skapninger, dinosaurene. De heldige overlevende var gjerne små nok til å kunne gjemme seg for den umiddelbare heten i naturlige huler eller tuneller de hadde gravd selv, og tilpasningsdyktige nok til å finne mat i den påfølgende kulden som kom etter at støvet fra nedslaget stengte solens varmende stråler ute. Etter katastrofen lå jorden åpen for nok en gjenerobring av livet. Dette var ikke første gangen livet var blitt truet og nå som de største kjøttetende dinosaurene var borte kunne millioner av små muselignende pattedyr titte frem som potensielle herskere av en ny verden. Mennesket er sammen med aper og halvaper en underart av en gruppe pattedyr vi kaller primater og våre første forfedre levde som mange av våre fjerne slektninger i dag, i trærne. Trygt unna de største rovdyrenes rekkevidde. Vi vet ikke hvorfor de første tok til livet på bakken, men rester etter fortiden i form av fossiler og mineraler som forteller om klima og temperaturer kan gi oss en ide om hva som skjedde. Kanskje var det behovet for å vandre lengre etter mat og vann som fikk de første til å reise seg opp på to ben. Vi vet at temperaturen er blitt gradvis lavere de siste 20 millioner årene og de store skogkledde tropeområdene som en gang dekket Øst-Afrika ble til åpne savanner hvor det var langt mellom treklyngene og mattilgangen var begrenset. Å vandre langt krever utholdenhet og i varme klima trenger også kroppen evnen til å kvitte seg med overskuddsvarme på en effektiv måte. Behovet for pels ble derfor mindre samtidig som evnen til å kjøle seg ned ved fordampning av svette gav store fordeler for de som utviklet svettekjertler over hele kroppen. Vi er ganske sikre på at de første menneskelignende apene utviklet seg i Afrika over millioner av år. To slekter utviklet seg, den ene, Homo-slekten, lærte seg å bruke steinredskaper og tilpasse naturen til sine behov, mens den andre, Australopithecus, døde ut over tid. Den første av menneskeslektene vi kjenner til var Homo Habilis (det dugelige menneske) som klarte å benytte enkle steinredskaper for jakt. Den neste arten, Homo Erectus (det oppreiste menneske), var kanskje den første til å temme ilden og spredte seg ut over Afrika, Europa og Asia fra 1,8 millioner år siden til den døde ut etter å ha eksistert i halvannen million år. For mellom 500.000 og 100.000 år siden dukket de første menneskene av arten Homo Sapiens (det forstandige mennesket) frem. Det viktigste særtrekket deres var den store hjernen og et lettere og slankere skjellett som må ha gitt store fordeler i hurtighet og evne til å planlegge fremover. Samtidig med disse levde en gruppe mennesker kalt neandertalere, eller Homo sapiens neanderthaliensis (etter Neanderdalen i Tyskland). Neandertalerne var godt tilpasset det kalde og barske klimaet som var tett oppunder iskappen som dekket store deler av den nordlige halvkule under den siste istiden og de må sannsynligvis også ha hatt kunnskap om ilden for å ha kunnet overleve frem til ca 30.000 år siden. De hadde som oss en stor hjerne, så sannsynligheten for at de var intelligente er stor. Den genetiske likheten mellom mennesker i dag og neandertalerne var ganske stor skal vi tro de DNA-undersøkelsene som er gjort på skjelettrester etter neandertalere. Oss selv, det moderne mennesket, har vi uforskammet nok kalt Homo sapiens sapiens (det forstandigste mennesket). Vår art vokste først frem i Afrika for mellom 100.000 og 150.000 år siden og spredte seg derfra til Øst-Asia for 60.000 år siden, Europa og Australia for 40.000 år siden og til sist til Amerika for mellom 35- og 13.000 år siden. Vi deler i dag omtrent 98,7 prosent av vårt arvemateriale med sjimpansene som vi skilte lag med for fem millioner år siden. Forskjellen mellom mennesket og neandertalerne ligger kanskje på halvparten av dette igjen. Vår hjerne er på gjennomsnittlig 1350 cm3, og vi er den eneste nålevende dyrearten som vi med sikkerhet kan si at vet om døden.

Steinalderen

De eldste menneskeskapte gjenstandene vi kjenner til er av stein. Og det er nettopp materialene brukt i redskaper som kniver, økser, spyd og annet som har gitt navn til menneskets tidligste perioder. Steinalderen er altså preget av at steinen er det viktigste materialet, mens jernalderens viktigste materiale altså er jern. De første redskapene ble lagd ved å kakke steiner mot andre steiner for å lage grove redskaper med for eksempel en skarp egg som kunne benyttes til å skjære i dyr, skrape skinn og huder rene, eller rundere former som kunne knuse planter og grave opp røtter. At de lagde verktøy til alt fra bæring av mat og eiendeler til jakt og fangst av andre materialer som trær og planter er også veldig sannsynlig, men dette er forgjengelige materialer som tåler tidens tann dårlig og vi har rett og slett ikke rester etter dette fra de eldste tidene. De første redskapene vi kjenner til er funnet i Etiopia og er kanskje 2,5 millioner år gamle. Steinredskapenes utforming og teknologi samsvarer med menneskets utvikling. Desto lenger frem i tid vi kommer, desto bedre er kvaliteten og desto større er arbeidet som er lagt inn i å lage dem. Redskaper fra den eldre steinalder er grovt utformet med mange kanter og uregelmessigheter, mens redskaper fra den yngre steinalderen er mer komplekse. For eksempel er steinøkser fra yngre steinalder ofte polerte og runde i formen, noe som gir øksens egg betraktelig mer styrke og holdbarhet enn en kantete og ujevn øks. Det var med Neandertalerne at utviklingen av steinredskaper virkelig tok av og steinteknologien var på sitt høyeste punkt omtrent samtidig med at det moderne mennesket vandret inn til Europa for 40.000 år siden.

 

Jeger og sanker

Takket være beinrester funnet på gamle bosteder vet vi at våre forfedre lenge har hatt kjøtt som en av de viktigste matkildene sine. Ut fra disse kan vi sånn noenlunde si hvilke dyrearter de jaktet på og åt og hvor stor andel av føden de forskjellige dyreartene bestod av. Hva de har spist av planteføde er det derimot mye vanskeligere å bedømme da planterester ikke legger igjen de samme sporene etter seg som dyrene gjør. Spydspisser, pilespisser og senere også fiskeredskaper som kroker, harpuner og rester som antyder bruk av garn eller teiner forteller oss at jakt var en vanlig aktivitet og en del av menneskets tidligste kulturformer. Ut ifra jeger- og sankersamfunn som eksisterer i dag i avsidesliggende områder kan vi kanskje trekke noen likhetstrekk og konklusjoner om hvordan våre forfedre levde. Vi vet for eksempel at Inuittene i Nord-Amerika har et kosthold som består av 90 prosent kjøtt, mens San-folket i Sør-Afrika får i seg nærmere 90 prosent plantekost. Frukt, nøtter, røtter, kornplanter og bær etterlater seg lite for arkeologer å finne. Med moderne teknikker og kjemiske analyser av beinrester fra våre forfedre vet vi med sikkerhet at også planteføde var viktig for disse menneskene. De første tegnene vi har på en aktiv bruk av planteføde er derimot ikke mer enn 17-25.000 år gamle kvernesteiner i Midtøsten og redskaper for graving etter røtter i Australia. Vi kan også være ganske sikre på at det var kvinner som hadde hovedansvaret for sankingen av planteføden, mens menn hadde en hovedrolle å spille når dyrene skulle jaktes. På noen 5-6000 år gamle klippemalerier kan vi tydelig se at kvinner graver etter røtter med gravestokker.  Bruken av kjøtt i maten krevde ofte samarbeid og deling mellom gruppens medlemmer. Det er ikke vanskelig å tenke seg at den som kunne dele mat med de som ikke hadde vært like heldige med jakten eller kunne jakte på egenhånd også gav en viss sosial anseelse og styrket stilling i gruppen. Kanskje var det slik mennesket utviklet den første sosiale strukturen med en leder og forskjellige nivåer av makt mellom medlemmene.

Jegere
Etter den siste istiden som sluttet for over 10.000 år siden ble det drevet omfattende jakt på storvilt fra dagens Tyskland til Sibir. Rein, hjort og andre drøvtyggere hadde fått gode kår i dette området og nå gav de mennesket god tilgang på mat. I løpet av kort tid ble Mammuten rett og slett utryddet som følge av kombinasjonen av rovdyret mennesket og et varmere klima. For kanskje 13.000 år siden fulgte noen jegere også viltet over et den gang tørrlagt Beringerstred til et helt nytt kontinent. Møtet med et Amerika rikt på vilt som ennå ikke visste å frykte mennesket gav rom for en enorm befolkningseksplosjon. På tusen år kan så få som 100 personer ha vokst til 1,5 millioner og ha bredt seg over hele kontinentet.

På kort tid ble de 30 største dyreartene utryddet, deriblant mastodontene på bildet. Også kameler, hester, mammuter
og kveg ble jaktet til uttryddelse da mennesket først kom til Amerika for kanskje 13.000 år siden.

Fiskere
Utviklingen av båten og sjøferdigheter må ha startet for over 50.000 år siden. Hvis ikke hadde mennesket aldri klart å komme seg de 70 kilometerne fra Indonesia til Australia. Men de eldste båtene vi kjenner til er bare 8000 år gamle og er funnet i Tsjad og Danmark. 12.000 år gamle fiskeredskaper som kroker, harpuner og kanskje garn og teiner er funnet i både Japan og Nildalen. Kunnskapen om fisket kan ha vært med på å skape de første fastboende menneskekoloniene da mattilgangen har vært ganske stabil.

Språket
Den første kommunikasjonen mellom menneskeaper var sannsynligvis gjennom håndgestikulasjoner. Det var først med det moderne mennesket at et taleorgan som var i stand til å lage kompliserte lyder som kunne gis både konkret og abstrakt betydning. En sammensatt lyd kunne bety elg, en annen kunne bety leder eller høvding. Og ikke bare det! Ved å lage en lyd kunne man fortelle et annet individ, barna eller helle gruppen om en ide, om en tanke om noe som ennå ikke var, men man ønsket at skulle være. Man kunne overføre ikke bare praktisk kunnskap, til neste generasjon, men også teoretisk kunnskap om hvordan forskjellige arbeidsoppgaver kan gjøres, eller ideer om hvordan en arbeidsoppgave kunne gjøres lettere. Det gav mulighet for planlegging og samarbeid på en helt ny måte og gav mennesket et nytt verktøy for samarbeid og utvikling. Med talespråket kunne kunnskaper, normer og regler spres mellom mennesker innad i gruppen og med andre grupper. En menneskelig kultur kunne nå utvikle seg og bre seg raskere enn tidligere tider.

 

Det første jordbruket

I det sør-vestlige Frankrike 1940 oppdaget den 18 år gamle Marcel Ravidat inngangen til en hule som hadde vært skjult i over 17.000 år. Huleveggene var dekket av malerier av store dyr, mange av dem kjenner vi bare fra fossiler. Foto: wikimedia commons, Fri lisens.

I det sør-vestlige Frankrike 1940 oppdaget den 18 år gamle Marcel Ravidat inngangen til en hule som hadde vært skjult i over 17.000 år. Huleveggene var dekket av malerier av store dyr, mange av dem kjenner vi bare fra fossiler. Foto: wikimedia commons, Fri lisens.

Jeger og sankersamfunnet er blitt kalt det opprinnelige overflodssamfunnet. Beregninger som er gjort viser at en gjennomsnittlig arbeidsdag for et slikt samfunn ville ha vært på knappe to og en halv time. Dette må ha gitt mye tid til sosialt samvær, lek og andre kulturelle aktiviteter som for eksempel gav seg uttrykk i mer kunstferdige verktøy,  utskjæringer og hulemalerier. For mellom 10 og 6000 år siden begynte også den første foredlingen av matplanter. Noen fant altså ut at ved å luke vekk svake og unyttige planter og bare la de kornplantene som bar størst frukt få lov til å frø seg så fikk man større avkastning fra plantene neste år. Deretter lå veien åpen for en aktiv dyrking av jorden. Det første jordbruket ble sannsynligvis skapt av kvinnene som var satt til å sanke maten, de hadde også den tidligste kontrollen over kornlagrene som nødvendigvis måtte bygges opp for å ha tilgang til mat over vinteren. Dette i seg selv må ha skapt et nytt forhold til eiendom. Det er naturlig at den som gjør mesteparten av arbeidet også ønsket å sitte på kontrollen over utbyttet som arbeidet gav til syvende og sist. Etter hvert som kornlagrene vokste og plantefødene ble viktigere i gruppen så vil nok mennene ha tatt over kontrollen med kornlagrene og på den måten sikret maktposisjonen i gruppen. Samtidig skapte dyrkingen og lagringen av korn et felles behov for å forsvare disse lagrene overfor dyr og ikke minst andre grupper av mennesker. Dermed ble de sosiale båndene innen gruppen enda sterkere samtidig som de med kontrollen over maten også fikk ansvaret for sikkerheten. Slik kan vi kanskje tenke oss at de første politiske ideene og systemene vokste frem i mer eller mindre fastboende grupper. Det første jordbruket var av enkleste sort. I dag kan vi dyrke jorden flere ganger i året avhengig av klimaet takket være kunstig gjødsling, ugress- og insektsprøyting. Denne luksusen hadde ikke de første menneskene som i stedet tydde til såkalt svijordbruk. Jorden kunne dyrkes kanskje i 2-3 år før næringsinnholdet i jorden ble for lavt. For at jorden skulle ta til seg nok næring for å igjen dyrkes måtte den ligge i fred, i brakk, i kanskje 20-30 år. For å rydde jorden for trær og andre vekster som hadde vokst frem i mellomtiden brukte man ilden som verktøy. Dette førte også nærings og nitrogenholdig aske ned til jorden og gjorde den lettere å dyrke. Temming av dyr som sau, geit, gris og storfe er aktiviteter som krever en viss grad av bofasthet og kanskje er det derfor at den først tok til rett etter at det første jordbruket dukket opp. Også til dyrene oppstod det et visst eierskapsforhold som igjen forsterket de nye sosiale lagene som gav enkelte individer mer makt i gruppen enn andre. For ca 7000 år siden førte kunnskapen om å grave kanaler og aktivt drive vanning av jorden også føre til såpass store matoverskudd at mennesket kunne gå fra å være bønder, jegere eller nomader hvor alle i gruppen var avhengig av å kunne de samme tingene til å leve i byer hvor grupper mennesker ikke lenger trengte dyrke jorden, drive jakt eller sanke mat for å overleve, men i stedet kunne spesialisere seg innenfor nye yrkesgrupper som presteskap, pottemakere, verktøymakere, soldater og annet, og ikke minst gav det rom for en rik ledelse, en adel. Arbeidsdeling og spesialisering fører både til sosiale forskjeller, men disse aksepteres som regel av alle medlemmene siden spesialiseringen har gjort de avhengige av hverandre. Dette fører også til en styrking av samholdet i gruppen, og sterkt samhold gir grunnlag for vekst. Denne utviklingen startet først i Mesopotamia i Midtøsten og deretter i Asia, Egypt og rundt år null i Peru og Mellom-Amerika. På disse stedene finner vi våre første sivilisasjoner.

Når ble ilden temmet?

Vi vet ikke med sikkerhet når ilden først ble tatt i bruk som et eget verktøy. Ildens mange muligheter kan ha vært oppdaget ved en ren tilfeldighet for et sted mellom halvannen og en halv million år siden. En ild startet av et lynnedslag kan ha etterlatt seg brente og stekte dyrerester som viste seg lette å fordøye, eller den kan ha jaget dyrene rett i fanget på jegere. Dyr, inkludert primater som oss, er i utgangspunktet redde for ild. Derfor må det ha krevd en stor grad av fremsynthet og planlegging av de som først maktet å bruke ilden til sin fordel. Ildens varme og lys kan brukes til så mangt. På vinteren kan den gi livnærende varme i kalde strøk nord mot isens kalde kanter og flammene kan også holde store rovdyr som sabeltannet tiger på avstand fra gruppens medlemmer. Stekt kjøtt er også lettere fordøyelig enn rått kjøtt og ikke minst kan ilden brukes til å jage frem viltet fra skogen og inn i jegernes armer eller den enkleste formen for jakt; over en skrent og ned i døden.

Religion – en menneskelig overlevelsesmekanisme?

Troen på noe større enn oss selv, guddommeligheter og overnaturlige krefter som styrer naturen og leveforholdene rundt oss dukket kanskje opp i forbindelse med menneskets egen bevissthet om sine egne livs endelighet. Sagt med andre ord: religiøs tro dukket opp samtidig med kunnskapen om at ingen lever evig og at vi alle skal dø før eller siden. Mange arkeologer knytter dette til de første bevisene for at mennesker gravla sine døde og særlig da de ritualene som disse menneskene holdt ved begravelsen. Akkurat som vi holder begravelser og minnestunder for våre nære når de går bort i dag, er det nærliggende å tro at lignende ritualer og seremonier også ble holdt den gangen. Disse ritualene knyttet seg etter hvert til en dyrking av ikke bare den enkelte døde, men også andre forfedre som man mintes. Forfedredyrking og ideen om et liv etter døden, i en slags åndeverden var derfor kanskje menneskets første religion. Slike ritualer bidro også til å styrke fellesskapet i gruppene av mennesker og bandt også menneskene sammen i familiære bånd. Med disse ritualene fulgte også andre livsløpsritualer. Særlig overgangsritualer knyttet til puberteten vet vi fra eksisterende jeger- og sankersamfunn i dag at er svært viktige innad i gruppen, både som symboler på voksenlivet og som deler av individets identitet. Andre ritualer er for eksempel fødsel, navnedåp og ekteskapsinngåelser. Å binde gruppen sammen gjennom ritualer og felles forfedreånder hadde også en annen funksjon; det styrket gruppens posisjon i forhold til andre grupper av mennesker som de kanskje konkurrerte med om viktige naturressurser eller jaktterritorier. Dette er en sosial forklaring på utviklingen av menneskets ganske unike tro på det utrolige. En annen forklaring kan også være at troen på makter utenfor vår naturlige sanseevne er et biprodukt av en nyttig evolusjonær utvikling av menneskelig atferd. Dette låter kanskje litt vanskelig, men hvis vi tenker oss at atferd og oppførsel, både hos mennesker og dyr, har utviklet seg over tid akkurat som for eksempel tommelen har utviklet seg fordi den gjør det lettere for oss å gripe og holde ting som er viktige for vår overlevelse. De av våre forfedre som lærte seg å holde et trespyd og kaste det med presisjon mot byttedyr ville ha en større tilgang på mat enn de som ikke klarte å gripe like godt om spydet, og dermed ville de også ha en større sjanse for å overleve og få barn med de samme fordelene. Akkurat det samme gjelder menneskets atferd. I tillegg til at vi lærer av egen erfaring kan vi også lære av andres erfaringer takket være vår evne til å kommunisere. Tenk deg to av våre tidligste forfedre på savannen i Afrika, en skygge beveger seg over bakken i en lav sol i bakgrunnen. Den ene farer opp og flykter fra det den har lært kan være en av forfedrenes spøkelser som ønsker å advare mot fare, mens den andre tenker det er vinden i sanden i det løven angriper. Den som trodde på de usynlige kreftene overlevde, mens den andre ble, vel, middag for en sulten løve. En annen forklaring på religionens utvikling kan ligge i menneskets grunnleggende nysgjerrighet. Det er bare å se på et barns nysgjerrighet når det ser et nytt dyr eller opplever en virvelvind for første gang. Hva er det? Hvorfor kommer ikke fuglen når jeg roper på den sånn som hunden? Kunnskap om naturen undere og farer har styrket menneskets overlevelsesevne til alle tider. Spørsmål som hvorfor lyner det fra himmelen, hvorfor står solen opp om morgenen og hvorfor ild avgir varme er spørsmål som vi har enkle svar på i dag takket være hundrevis av år med observasjoner og vitenskapelige målinger. Men i et samfunn hvor det viktigste materialet er stein er det vanskelig, om ikke umulig, å eksperimentere seg frem til komplisert kunnskap om elektroner og energiutladninger eller en forståelse om at jorden slettes ikke er flat, men er en rund kule. Men å sitte på svar om dette og kanskje kunne kanalisere bønner om kontroll av været for en god innhøsting har sannsynligvis gitt makt til de første sjamanene eller prestene.

Altså kan nyttige overlevelsesfunksjoner som et sterkt sosialt samarbeid og samhold om samling og deling av mat, beskyttelse mot rovdyr og andre konkurrerende grupper, kunnskap om ens egen dødelighet og en fremsynthet skapt av frykten for overnaturlige krefter ha utviklet seg til det vi tenker på som religion i dag. I kapitlet om sivilisasjon kan du lese mer om hvordan dette igjen har utviklet seg til troen på guder med menneskelignende atferd, tankesett og utseende.

Høyre: Se et utdrag fra en forelesning av professor i evolusjonsbiologi Richard Dawkins hvor han forklarer hvordan religiøs tro kan knyttes til evolusjonære fordeler.

Kunst

Kunst, i historisk forstand, er gjenstander, symboler og malerier som er til pynt og ikke nytte. Den eldste pyntegjenstanden vi kjenner er et ribben av en 300.000 år gammel okse som er inngravert med en rekke halvsirkler. Det betyr at selv våre tidlige forfedre slik som Homo erectus var i stand til å nyte skjønnheten i tegninger og symboler. Det er sparsommelig med slike funn frem til for omtrent 20.000 år siden. Fra da av er det en eksplosjon i funnene av ulike pyntegjenstander. Særlig er det kvinnefigurer med tydelige bryster og kjønnsdeler som går igjen mange steder, mens ansiktstrekk er mindre viktige. Dette tyder på at de symboliserte mer enn bare den enkelte kvinne, men også fruktbarhet og livet i seg selv. I Europa er det også funnet over 250 huler med malerier fra så langt tilbake som 34.000 år. Etter som tiden går blir maleriene mer og mer kompliserte, med flotte jaktscener og bilder av forskjellige dyr og mennesker. De mest kjente og flotte er de 15.000 år gamle maleriene fra Lascaux-hulen i frankrike. Nøyaktig hva maleriene betydde for menneskene som lagde de vil vi nok aldri helt få vite, men vi kan godt gjette oss frem til forskjellige bruksområder som for eksempel som del av jaktritualer eller undervisning av de unge. Kanskje var de rett og slett bare til pynt.

Bronsealderen

Kjennskap til metaller er ikke noe som plutselig dukker opp med bronsealderen. Allerede før mennesket klarte å lage bronse, som ikke finnes naturlig i naturen, har mennesker funnet gull og kobber og banket det ut til pyntegjenstander og smykker. Funn av dette går helt tilbake til slutten av den forrige istiden. Og et skinnende smykke av metall har sannsynligvis vært noe av et kjempestatussymbol for eieren, noe vi også ser av at de fleste gjenstandene vi har funnet kommer fra graver som det er brukt mye tid og energi på å lage. Disse menneskene må ha hatt en høyere status og makt i gruppen enn andre som ikke har fått like prangende graver. En annen grunn til at vi har funnet få slike gjenstander er rett og slett at de har blitt smeltet om og brukt til nye ting senere. Mengden hamret kobber øker kraftig fra ca 6500 fkr, men det var først rundt 4000 fkr. at vi finner beviser for at mennesket var i stand til å lage ovner som kunne holde temperaturer over 700 grader, altså nok til faktisk å smelte metallet kobber ut av metallrik jord. Men kobber alene er for mykt til å kunne brukes i redskaper, derfor er de fleste kobbergjenstandene vi kjenner til også pyntegjenstander. Først da noen for rundt 5000 år siden begynte å blande andre metaller inn i det smeltede kobberet fikk man et materiale som var sterkt nok til å smeltes og formes til bruksgjenstander.

Metallet for de rike

Bronse er et materiale som krevde mye ressurser å lage. At det er nettopp i Sør-Øst Europa og Midtøsten at bronsen først ble det dominerende materialet er også litt spesielt siden tinnet som kobberet ble blandet med ikke finnes naturlig i området. Derfor må både produksjonen og handelen med bronse ha fremmet en omfattende handel med andre områder rundt for eksempel middelhavet, men også helt opp til England. At bronsen bestod av to metaller som ikke var lett tilgjengelig må også ha ført til at den ble høyt verdsatt både prismessig og statusmessig for de som hadde råd til å eie gjenstander av metallet og derfor førte heller ikke bronsen til noen ren revolusjon i utviklingen av redskaper eller lignende i førsteomgang. Gjennom mesteparten av bronsealderen forble faktisk steinmaterialer det viktigste elementet i de fleste redskapene vi finner fra perioden. Men kunnskapen om smelting og blanding av metaller førte også til eksperimentering og erfaring med dette nye materialet, noe som kan ha kommet til nytte da det enda viktigere jernet oppdages.

Jernalderen

Jern er et metall som ikke finnes naturlig i den harde metalliske formen vi best kjenner den. Jern i naturen finner vi hovedsakelig i form av jernoksider, altså jern bundet til oksygen og hydrogen som en slags ”rust”, blant stein og mineraler. I Norge er jern tradisjonelt utvinnet fra rustrød og knasende malm funnet i myrer. Jern er betraktelig vanskeligere enn kobber og andre metaller å utvinne. Jernet må først skilles fra hydrogenet gjennom brenning i et åpent bål, og deretter må malmen gjennom en vanskelig oppvarmingsprosess i kontakt med andre stoffer som kan binde til seg oksygenet. Å få dette til helt korrekt krevde nok en hel del erfaring og muligens litt flaks i begynnelsen, for bare litt feil timing kan føre til et svakt, gebrekkelig og dermed ubrukelig metall.

Metallet som endret verden

Jernet var metallet som virkelig skulle endre måten mennesket arbeidet og produserte redskaper på. Mennesker har hatt kjennskap til den kompliserte prosessen som kreves for å utvinne jern i over 4000 år nå. Det var sannsynligvis Hettittene som holdt til i det som i dag er Tyrkia og Israel, som utviklet de første virkelig effektive smelteovnene som var i stand til å holde høye nok temperaturer for jernproduksjon rundt år 1500 f.kr. Jernmalmen viste seg å være betraktelig lettere tilgjengelig enn tinn og kobber og dermed ble den også mye billigere å produsere i lengden. Etter hamring i kald tilstand ble jernet også dobbelt så sterkt som bronsen, og med litt erfaring og kunnskap kunne to mann alene nå starte sin egen jernproduksjon og dermed delta i den økonomiske og kulturelle utviklingen som fulgte med oppdagelsen av jernet. Det nye metallet skulle vise seg sterkt nok til å erstatte steinen som materiale i redskaper og våpen. Særlig bøndene fikk god nytte for det nye materialet som kunne slipes til skarpe knivblader, økser og hakker til å grave i jorden med. Ikke minst var det en kjempefordel at hvis redskapet skulle gå i stykker eller bli for sløvt, så kunne man bare smelte det om igjen og bruke materialet på nytt i et nytt redskap.

  • Ønsker du vite mer om hvordan metallene ble produsert og benyttet i de tidligste tider, se kapittelet om Norge etter istiden.

Periodisering

Steinalder, bronsealder, jernalder, middelalder… Du har helt sikkert hørt alle disse begrepene før, og du har like sikkert en ide om hva de innebærer, og kanskje har du også et indre bilde av hvordan menneskene levde i den enkelte perioden, hvordan de gikk kledd, hva de levde av og hvordan de ble styrt. I historiefaget kaller vi disse begrepene for perioder. Men når var det? Kan vi egentlig sette et bestemt årstall for når steinalderen blir til bronsealderen eller når bronsealderen går over til å bli jernalderen? I historien bruker vi begreper som periode og epoke for å gjøre det lettere for oss å skille deler av menneskets historie fra hverandre. Periodisering gjør det lettere å holde oversikt over historien. Periodene som vi gjerne deler menneskets første historie inn i har vi kalt opp etter teknologiene og ressursene mennesket hadde lært å utnytte. I steinalderen var det altså de steinen som var menneskets viktigste redskap. Flintsteinen lot seg lett kakke og forme til skarpe økser og egger som kunne brukes til å hugge trær, være skarpe spisser på piler og spyd og partere byttedyr med. Mens steinøkser som gikk i stykker var ubrukelige i ettertid, kunne en kniv av bronse rettes ut hvis den var bøyd eller smeltes om hvis den gikk i stykker eller til og med bli til vakre smykker som viste eierens sosiale status i gruppen; en som hadde råd til dyrt metall som pynt og ikke bare nytte. En annen måte å periodisere de tidligste delene av vår historie på er etter levemåten til menneskene; de første menneskene levde som jegere og sankere som var avhengige av å flytte etter dyrene når de byttet beite. I det vi kaller bronse- og jernalder gikk flere og flere grupper over til å dyrke jorden og holde husdyr i innhegninger og fjøs slik at de slapp å flytte etter dyrene. Senere perioder i historien har mennesker til forskjellige tider delt inn etter teknologiske sprang som endringer i jordbruket, ideer om samfunnsutvikling som de suverene kongenes enevelder i Europa på 16-1700-tallet, eller etter en tids oppfatninger av en annen, slik som middelalderen som har fått et ufortjent dårlig navn av renessansemenneskenes oppfatning perioden. De mente årene etter romerrikets fall var en tid av forfall og mangel på utvikling frem til deres egen tid hvor de gamle romernes og grekernes ideer og idealer ble hentet frem igjen.

Så kan vi egentlig sette en bestemt dato for når vi går fra en periode til en annen? I menneskets tidligste utvikling og historie vil det være helt umulig å si at på den bestemte datoen gikk mennesket fra å bruke stein som viktigste verktøy til å bruke bronse. Utviklingen av slike ideer var ofte lokalisert til bestemte områder og noen ganger gikk også teknologien i glemmekassen for lengre perioder. I de nordlige skandinaviske områdene rakk aldri bronsen gjøre store forskjeller for samfunnet før jernet gjorde sitt inntog i andre deler av Europa. Det var ikke slik at bronsen aldri nådde opp dit, men vi kan kanskje si at menneskene lengst i nord aldri opplevde en ren bronsealder slik menneskene på sørlandet gjorde. På det amerikanske kontinentet levde indianerstammene fremdeles i steinalderkulturer da de første spanjolene gikk i land på slutten av 1400-tallet. Så å sette klare tidsgrenser for alle menneskene på jorden er altså ikke mulig. Teknologien flyttet seg med menneskene! For ofte var det nettopp menneskene som måtte flytte til nye områder for at kunnskapen skulle bre seg. Nye metaller som jern krevde for eksempel spesialistkunnskaper og erfaring for å kunne bearbeides og utvinnes, det holdt altså ofte ikke med en ren muntlig overlevering.

Det er altså sjelden vi har et klart årstall for når en periode startet. Noen vil argumentere for at reformasjonen startet med Luthers oppspikring av sin kritiske oppramsing av feil begått av pavekirken på en kirkedør i 1517, mens andre da med rette vil kunne påpeke at Luther var ikke den første med mange av disse ideene og denne kritikken. Mange av avsnittene i eldre historie vil ha en periodes navn som overskrift og denne perioden vil få en upresis tidsbestemmelse, som for eksempel «Ca 1000-1350». Da er det nyttig å ha i bakhodet at denne tiden er basert på stedene som omtales i teksten, og gjelder kanskje ikke hele menneskeheten. Reformasjonen foregikk tross alt hovedsakelig i Europa, ikke i Kina eller Japan.

Dette må knyttes til brudd og kontinuitet i historien, se eget læreplanmål

→ Neste tema: Sivilisasjon
→ Fra norsk historie: De første pionerene

Les mer

Bøker:

  • Håland, Randi og Gunnar, Aschehougs Verdenshistorie Bind 1, I begynnelsen, H. Aschehoug og Co. 2001
  • Glørstad, Håkon, Nære ting fra en fjern fortid – samfunnsliv i steinalderen for 7600 år siden, Universitetsforlaget 2008. Boken tar utgangspunkt i den såkalte Nøstvedtkulturen som levde i Øst-Norge/Vest-Sverige for å beskrive endringene som arkeologisk materiale forteller.

Nettsider:

Repetisjonsoppgaver

NrLettNrmiddelsNrvanskelig
1Spørsmål…611
2712
3813
4914
51015

 

Kildeoppgaver:


Kryssord

Kryssord:

Sist redigert: 02/03/2017